Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Verdens ender

Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise

Av Arne Reidar Pettersen

Utgitt på Kolofon forlag i 2020

Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.

Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.

Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:

Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.

Pettersen, side 339

Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.

Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.

Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Jenta i Bikuben

Av Astrid Aasen

Utgitt i 2020

Historien er lagt til en alternativ fremtid, hvor en gal president har kuppet landet med jernhånd, #fitspiration og treningsregime. Boken er kritikk mot sosiale medier og denne generasjonens utfordringer med retusjerte modellbilder, uendelige artikler om forskjellige dietter og livsstiler. Det er en dystopisk ungdomsroman.

Det virker som om de fleste innbyggerne har slått seg til ro med sunn mat og en sunn livsstil. Emma blir tatt for å drikke alkohol, og blir derfor sendt til en institusjon for uskikkelige tenåringer. Hun bestemmer seg for at hun skal ut, koste hva det koste vil. Men når hun endelig har muligheten, hva vil hun velge? Friheten eller kjærligheten?

Aasen har laget et karaktergalleri, med flere tydelige personligheter, som Emma, presidenten, Dronningen på institusjonen og venninnene hennes. Ungdommene får det ene sjelsettende valget etter det andre, og må finne ut hvilke verdier de har, på kort tid. Det er en historie hva man gjør for de man er glad i, og hvor langt man er villig til å sette seg selv først.

Boken er lettlest, og til tross for mye informasjon om det nye samfunnet, er det lett å henge med, da Aasen bruker mye fra vårt samfunn, og gjør det mer ekstremt. Språket er tydelig og tilpasset ungdommer.

Forholdet til Emma og Jacob er engasjerende. Leseren blir fort dratt inn i følelsene deres og dynamikken mellom dem. Forholdet hennes til Peter er derimot mer vanskelig å forstå seg på. Det er lite snakket om, og det virker som om Emmas følelser gikk fra å føle at de var sjelevenner til å ikke ha noen følelser for ham i det hele tatt, uten at det blir forklart hvorfor eller hvordan.

Det er flere ganske dramatiske hendelser som skjer inne på instituttet, som godt kunne vært skrevet mer om, slik at leseren får føle hennes følelser og får vært mer med, og at det ikke blir hastet videre til neste tema.

Boken er alt i alt spennende og godt skrevet. Det er en viktig side av debatten rundt selvbildet og selvfølelsen til ungdommer.

---

Skrevet av

Helene Tufte

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Gryende hvitt

Av Marianne Nymo

Utgitt på Kolofon forlag i 2021

Victoria er dement, og det meste av sin våkne tilværelse lever hun seg tilbake til da hun var ei ung jente. Minner fra barndommen og ungdomstiden fyller tankene og forvirrer henne, hendelser fra den gang blir levende for henne. Hun kjenner ikke igjen sykepleierne på sykehjemmet i Lofoten, hun har ikke tillit til dem og innbiller seg at hun blir matforgiftet. Victoria har ei datter på 51 år, Einy, som har flyttet sørover til Drammen, og som ikke har vært på besøk etter hun flyttet på sykehjemmet. Einy har problemer med å godta at mannen som i hele 50 år har vært hennes far, ikke er hennes biologiske far. Det fikk hun vite i farens begravelse ett år tidligere. Og hvordan skal hun finne ut hvem som er den biologiske faren nå som moren er dement? Einy drar nordover etter en opprivende krangel med sin ektemann, i håp om å få svar og finne tilbake til seg selv.

Dette er en fortelling om to kvinner, mor og datter, som er sterkt preget av deres opplevelser i livet. Vonde opplevelser som påvirker mange mennesker, særlig når det holdes hemmelig. Det har gitt dem følelsen av å ikke strekke til, ikke føle seg god nok hverken for sine barn eller foreldre. Og det har skap grobunn for uhensiktsmessige reaksjonsmønstre mot sine nærmeste.

I tillegg til å være en godt beskrevet fortelling om en kvinne med demens, tar den også for seg hennes vanskelige forholdet til sin datter, og hvorfor det har blitt så vanskelig å knytte seg til henne. Klarer de å tilnærme seg hverandre etter over 50 år? Hva skjer dersom man snakker høyt om hemmelighetene? Tåler de å dele sannheten?

Det er en troverdig og vond bok å lese med et viktig innhold, en stillfaren fortelling om deres liv og historie, selv når det beskrives vonde opplevelser unngår forfatteren å bruke høylytt språk. Marianne beskriver hendelser og situasjoner på en fin måte. Selv om det er en bok med et trist bakteppe, var den interessant og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

---

Skrevet av

Beathe Tufte

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

DRIVA

Urtekona ved det magiske fjellet

Av Gunhild Haugnes

Utgitt på Vikinga Media

I en tid der pandemien råder, er det mange som flykter til bøker om tidligere pester. En av de største, Svartedauden, er kanskje den som er skrevet mest om. Ikke uten grunn, med tanke på hvor mange pesten tok livet av. I Driva er det pest. Det er Svartedauden (eller Manndauden som dem kaller det der), og det er død. Romanen er tredje bok i serien Frøyas døtre, der alle er frittstående med nye karakterer. I Driva er handlingen lagt til 1300-tallet, nærmere bestemt 1349, da pesten først kom til Norge. Det er ikke mange kapitlene før vi beveger oss fremover i historien, helt til 1412.

Driva, ei ung jente fra Valdres, blir sendt ut på en reise til Dovre etter at manndauden har rammet gården hennes. I møte med en eldre kone, får hun høre at livet hennes allerede er bestemt. Hun er ikke den hun først trodde hun var, og noen har en oppgave hun må gjennomføre.

Ved første øyekast er det lett å tenke at romanen er en fantasyroman, inspirert av de norrøne gudene, men jeg fikk nesten følelsen av det motsatte da jeg leste den. Fantasielementene er så godt «gjemt» inn i teksten at man til tider glemmer de er der. Jeg vil heller kalle romanen historisk, for det er akkurat dette den fokuserer på. Det er mye historie i teksten, og denne er spennende. Haugnes blander virkelige personer og hendelser med de oppdiktete, med en dreven hånd. Jeg har selv ingen store kunnskaper om århundrets kongehistorie, men jeg forlot denne romanen med en følelse av at jeg nå var mye mer «belest» om emnet. Nå tenker jeg istedenfor tanker som «tenk at jeg ikke har hørt om dronning Margrete før nå».

Det er ikke bare kongeslekten leseren får lærdom i. Her er det også levestil, tro, legekunst og ikke minst: stedsnavn. Hver gang jeg dykket ned i boken reiste jeg rett og slett tilbake i tid. Det var den følelsen jeg fikk, for Haugnes har virkelig klart å skape den historiske stemningen. Jeg ønsker å sammenligne leseropplevelsen med den jeg hadde ved de første bøkene om Isfolket, og dette er for meg en positiv leseropplevelse.

Så må vi ikke glemme den norrøne mytologien, for hvem liker ikke en roman som blander mytologi og virkelighet i ekte antikk stil. Her interagerer Frøya med vår helt, akkurat slik Odyssevs fikk hjelp av Athene. Selv om romanen gir plass til litt «eventyr» og heltehistorie, er det alltid det historiske som står i sentrum.

Noe av det som overrasket meg mest da jeg leste, var hvor lett det var å henge med på historien, til tross for alle årene den dekker. Leseren blir ikke gitt mye tid ved hvert år – vi skal tross alt komme oss 63 år fremover på under 400 sider. Men dette var aldri noe som førte til forvirring. Haugnes har klart å plukke frem de mest sentrale scenene i årenes løp, og fokuserer fult ut på disse. Det er heller ikke for mange karakterer, og derfor enkelt å huske de ulikes roller.

Det er gøy å lese romaner du kommer ut fra og føler deg hakket mer klokere enn det du var før du gikk inn i den. Dette er en sånn roman. Den er lettlest, drivende og gir deg samtidig kunnskap. Hva er vel ikke bedre enn det?

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Vokterne

Av Svein Gudbrandsen

Utgitt på Kolofon i 2020

Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.

Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.

Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?

Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».

Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.

Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.

Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.

Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.

Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.

For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.

---

Skrevet av

Helene Tufte

Reklame: Frieksemplar fra forfatter

Når du plukker en blomst

Av Sigrid Olsen

Utgitt på Sol forlag i 2020

---

Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.

Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.

Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.

Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.

Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.

«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!

---

Skrevet av

Silje Marie Maanum

Reklame: Frieksemplar fra forfatteren

Ildtunger

Av Elin Hansen

---

---

«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.

Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne. 

I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv. 

I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø. 

---

Skrevet av Kristin Sæter Kvilhaug