Reklame: Frieksemplar fra forlag

Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Av Lukas Rotevatn

Utgitt på Flamme i 2020

Nåde

Jeg er redd for å sovne, og jeg er redd for å våkne.

Jeg er redd for myndighetene

Og veien menneskeheten tar.

Jeg er redd for å miste kjæresten jeg ikke har.

Jeg er redd for å drukne, jeg er redd for ild:

En skogbrann ligner en vektløs rustning,

Den skinner og den frykter ingenting.

Rotevatn, 17

---

Dette er en god debut. Diktboken er kort, kun 56 sider totalt, men du bruker likevel lang tid på å lese den. Denne boken kan ikke pløyes. Den kan ikke rases igjennom. Da ville du rett og slett skjønt svært lite. Denne boken skal nytes sakte, tolkes og bearbeides. Hver setning må leses med nysgjerrige øyne, du ser at det blir fortalt noe her, og du får så lyst til å få tak på det. Noen ganger fikk jeg taket, andre ganger glapp det. Men tonen var alltid den samme: Det samme poetiske språket som flyter gjennom titler og verselinjer. For titlene var ofte de viktigste til noen av diktene, sånn som disse:

Prinsipp for å holde strid mot jordens ondskap

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 34

Parodien på Utopia

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 35

Boken bruker gjentagende bilder av vann, noe som passer til bokens tittel. Disse bildene, her spesielt havet, er flott spredd i bølger utover diktene, aldri for mange, men helt perfekt. Disse står igjen i kontrast med krigsbildene som også tas flittig i bruk, her skjold, sverd og økser. Det skaper en spenning mellom disse to.

Jeg anbefaler denne diktboken til en regnfull, mørk søndagskveld. Bare husk å ha god tid og skru på alle hjerneceller, så vil denne kapre hjertet ditt.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Fugletribunalet

Av Agnes Ravatn

Utgitt på Samlaget i 2013

Eg forstod at det var eit tribunal, og at det var mi sak som skulle opp. Dei tolv meddommarane sat heilt stille og såg rett fram, bak fuglemaskene sine.

Dette var intenst. Det er sjelden jeg kommer over slike bøker som denne. Jeg grøsser ved bokens stemning, det må være den sterkeste kvaliteten ved den. Alt er så rolig. Det er mørkt, undrende, men likevel proppet med kjærlighet. Ved et par av kapitlene satt jeg med oppsperrede øyne og hjertebank mens jeg pløyde meg gjennom side etter side. Jeg måtte komme meg frem til slutten! Måtte vite hva dette egentlig dreide seg om! Men så roet boken seg alltid ned igjen, tilbake til den gufne stemningen. Jeg elsket det.

Da siste side var lest, ville jeg bla opp til start og tolke meg gjennom boka på nytt, nå med et annet syn. Språket er nydelig, og karakterene er virkelig velformet. Jeg verken elsker eller hater dem, men de likevel perfekte. Men, det skal også sies at denne boken nok ikke er for alle, men for meg var den uansett 10/10.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Rør ikke de som sover

Av N.K. Lillebo

Utgitt på Aschehoug i 2019

Det er en veldig sterk roman med en forferdelig handling. Det skjer ikke mye hyggelig eller fint, men boka har sine koselige øyeblikk også. En slags pause fra denne forjævelige verden vi lever i. Men det er ikke bare grusomt å leve for karakterene. Romanen tar for seg en del oppturer, og ikke minst kjærlighet. Et av bokas store temaer, er kjærligheten man får, men som man ikke ser, kanskje aldri får vite om. At folk er der for deg selv om du ikke er det bevisst, og at desperasjonen kan drive folk til å gjøre ting for deg, som du aller helst skulle vært foruten. Handlingen spinner mye rundt konsekvenser av endelige valg, og hvorfor man likevel velger den veien, og hvordan etterlatte opplever sorgen og håpløsheten.

Språket er direkte, og aggresivt. Jeg tror leseropplevelsen blir bedre og desperasjonen i teksten kommer tydeligere frem om man leser høyt med de pausene som er lagt inn i oppsettet, men å lese den i normalt tempo gjør den også veldig bra. Jeg er glad for at jeg har lest den, selv om den var vond og jævlig. Handlingen er god, og det er mye eksistensielle filosoferinger, og tanker om livet etter døden. Boken er gjennomtenkt, og Lillebo har tenkte nøye gjennom universet hun har skapt her. Emmi er en fin karakter, og selv om jeg helst skulle ut av universet hennes, skulle jeg gjerne lest mer.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen

Utgitt på Kolon forlag i 2020

Vi møter Liv Indrebø og hennes skråblikk. Hun jobber på det lokale museet og ønsker å være et praktisk menneske, har kjøpt seg småbruk. Hun beundrer muskler som kommer av “hardt arbeid”, ikke fra lagidrett. Kjærsten hennes Svein bor i et husfelt og er langt ifra like opptatt av det.

Jeg likte boka godt! Historien fortelles godt og språket er bra. Handlingen utspiller seg gjennom et kort tidsrom der amerikanere besøker den lille bygda og Liv arrangerer Jonsok (St. Hans) med helstekt gris og åpne flammer. Amerikanerne plasserer hun inne på et fredet loft. Det viser seg at amerikanerne ikke er like entusiastisk over mangelen på komfort. Boka tar opp romantiseringen av det praktiske landlige liv, men samtidig forskjellige perspektiv på det moderne livet. Hva velger Liv til slutt?

Gjennom romanen reflekterer Liv og desillusjoneres en god del. Hun opplever hvordan det er å forestille seg et visst liv i kontrast med hvordan ting faktisk er og oppleves. Det kan bli sett i lys av samtiden der vi på en side har det hypermoderne robotiserte samfunnet, imens man ser motstrømmende tendenser som ønsker et mer “tradisjonelt liv”.

Verdt en lesning! Her står jeg ved bokhylla som det tytet bøker ut av, med deler av en ny bokhylle liggende i esker. Jeg er et menneske, litt praktisk, men ikke slik som før i tiden da man jobbet i lange strekk med konkrete håndverk og næringen var totalt annerledes! Kanskje er det greit? …Eller er det?

 

Skrevet av

Tuva Vik

Reklame: Frieksemplar fått av forfatter

NAKEN

Av John-Birger Andersen

Se stjernene

på himmelen

Se månen

Se solen

Se regndråpene

på vinduet

Se en fugl

som flyr

Se regnbuen

Se en bro

Se to hender

som leier

Se et barn

løpe på sine

to små ben

Se et lam

Se en humle

surre forbi

Se en blomst

i veikanten

Se fjellene

Se skogen

Se trærne

Se natt gå

mot dag

Se en ny

morgen

Er det ikke

fantastisk

å leve?

 

Man sier ofte at det enkleste er oftest det beste, og det stemmer vel også for denne lille, fine diktboken. «Naken» er ærlig, den skjuler ikke de underliggende problemene eller dekker de til med pompøse metaforer og similer. Isteden åpner den døren for en ekte verden, med alle dens positive og negative sider. Den viser at noen ganger er verden en skikkelig dritt plass å leve i, men andre ganger er det ingenting som er bedre enn å stå og se på alt det gode den har å tilby. Boken kler av seg og viser seg naken for leseren. «Her er jeg, dette er slik jeg opplever verden, og dette er mine følelser!» Det er mye å kjenne seg igjen i. Det er mye vondt, og det er mye godt.

 

Et gjennomgående tema i boken er «håpet», noe vi finner i nesten alle diktene. Det handler om en sorgprosess som skal heles, og gjennom diktene ser vi håpet blomstre mellom linjene. I en verden overøst av negative nyheter er det viktig med bøker som bringer frem følelsen av at det alltid fins et lys i enden av tunellen. I bokens introduksjon nevner forfatteren personlige hendelser som har inspirert til diktene, noe som tegner en ganske mørk biografi å ha utgangspunkt i før man begynner å lese. Til tross for dette sitter man igjen med en positiv følelse og at det alltid vil bli bedre selv om ting føles som mørkest.

 

«Naken» er selvpublisert og kan bli kjøpt via forfatterens Facebook-side her: https://www.facebook.com/johnbirger.andersen/posts/10164607845445311

10% av inntektene til boken vil gå til Mental helses hjelpetelefon.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Mye er dårlig, noe er fint

Av Silje Regine Bråthen

Utgitt på Fanaticus forlag

 

«Jeg prøver bare å ta vare på meg selv.”

“Det er du jævlig dårlig på” svaret hans kommer for fort. “Og da syns jeg du skal la de som gjør en bedre jobb, få lov til å hjelpe”.

(Mathilde og Karsten)

 

Mye er dårlig, noe er fint er en liten, uredd roman om det å være atten år og ikke vite hvordan man skal ta vare på sin mentale helse.

Mathilde er bestevenn med eksen og holder bestevenninna på en armlengdes avstand. Hun drikker seg overstadig beruset hver helg og aner ikke hvordan hun skal takle sorg. Hun er blitt profesjonell i å holde alle tanker inne i seg selv, og kaste irrasjonelle følelser på de nærmeste.

Språket flyter og setningene er fine. Dialogen er også veldig fin, og hun har åpenbart jobbet mye med karakterene. De små feilene og dialekten i dialogen er fine detaljer, som gjør dem mer levende. Selv om handlingen er mørk, er det mye humor i setningene, spesielt i dialogen.

Bråthen får tydelig frem frustrasjonen til Mathilde, som gjør alt for å bli sett, men ingenting for å bli hørt. Frustrasjonen til de nærmeste vennene er troverdig og tydelig. Bråthen tar opp mange skjøre temaer, som bør bli tatt ut i lyset. Hun tar opp heftige temaer på en varm måte, med sinne og kjærlighet. Bråthen er ikke redd for å gå inn i det mørkeste, eller skriver i dybden på det du ikke vil lese. Når du tror Mathilde er på sitt laveste, det mørkeste, så skjer det enda mer med henne hun må overleve og overvinne. Det gjør hun med gode venner og gode samtaler.

Ofte kan psykologer virke litt overflødig i romaner, men denne romanen trenger en Hans-Erik. Det er nok mange som trenger en Hans-Erik. Han er en annerledes roman-psykolog, som er glad i Mathilde på en faderlig måte, og som ikke klarer å holde følelsene sine helt tilbake. Dialogen mellom dem er ikke belærende for leseren, han er der for å dra historien videre.

Jeg må nesten skrive om Karsten også. Søte, fine Karsten, som ikke klarer annet enn å si ja til Mathilde, uansett hvor urimelig hun er. Jeg shippet dem gjennom hele boka, og når de tar et oppgjør med hverandre, er det ikke en svær Hollywood-seanse, men en trist og troverdig krangel.

Dette må være en av de bedre ungdomsbøkene 2020 har å by på, og som ungdommene trenger. Den er ikke skrevet ovenfra og ned, men innenfra og ut.

 

Skrevet av

Helene Tufte