Denne boken har en annerledes tematikk enn den første boken, som handlet om utenforskap. Denne handler om egen verdi, og hva en selv og egne handlinger er verdt.
«Mandagsengel» handler om Ninas nye forhold, og hvordan forhold noen ganger ikke er bedre enn å være alene. Alt hun vil er å bli ordentlig godt kjent med kjæresten, men alle andre vil ha en bit av henne, eller hele leiligheten hennes, samtidig. Det blir mye drama, hindre og følelser. Nina er fremdeles seg selv, og misforstår like mye som hun ønsker å være den beste venninnen og kjæresten. Det er ikke enkelt å være noen som helst av disse karakterene, og de er godt laget, med egne liv og personligheter.
Fuglene bryr seg ikke om dårlig vær. De er ute å flakser. Jeg har etterhvert mange minner som knytter seg til dette stedet. s. 264
Det er godt driv i teksten, og reaksjonene og handlingene bærer preg av troverdighet. Nina skal gjennom mange utfordringer, som hun ofte har puttet seg selv i, og det gjør historien både sår og morsom. For som i den forrige boken, «Søndagsbitch», så vil jeg så gjerne at Nina skal få det hun ønsker seg mest i verden. Og i denne boka klarer hun det kanskje?
Jeg kan anbefale Mandagsengel, særlig nå i sommer. Det er koselig lesning, og gir mye ettertanke.
Hele veien frem til Julie ber jeg om et julemirakel. Å bli kjørt over av en buss eller truffet av en istapp hadde vært himmel i forhold til det som skal skje snart
Raae, 176
«Søndagsbitch» er en morsom historie, som passer utmerket å lese nå i denne solfylte tiden. Jeg ble glad i Nina og flere av bikarakterene, særlig bokhandleren som vil prakke sin egen reiselyst på kundene sine, og som skal vise seg å ha en større innvirkning på livet til Nina enn hun noen gang kunne se for seg.
Boka kan minne om en blanding av «Hjem til jul» (Netflix, 2019-2020) og de søte Emily Griffin-bøkene. Det er koselig lesning, og jeg lo høyt flere steder.
Boka handler om Nina, ei tretti år gammel dame som bare er godhjerta og snill, om enn misforstått snill. Hun har blitt lei av singeltilværelsen, og skal begynne å date. Hun er hele tiden litt på utsiden av samfunnet, enda hun veldig gjerne vil være på utsiden. Hun prøver å være den Nina hun ønsker å være, ofte med et litt komisk utfall.
Nina er hyggelig og høflig mot alle, selv om hun gjerne skulle vært en person som kunne gå i fred, men så er hun også en litt vimsete person, som blir med på det meste og må ta noen ganske komiske konsekvenser av sin egen impuls.
Boka er skrevet i jeg-perspektiv, og det gjør mye med historien. Alle tankene hennes om andre eller situasjoner er gøy, når hun som regel gjør det omvendte av hva hun egentlig vil og tenkte for å være snill eller rett og slett fordi hun håper dette skal være veien inn i samfunnet.
Til å være en så artig bok, er den på mange måter trist og sår. Jeg ville at Nina skulle få til det hun ønsker, uten så mange hinder på veien. Det gis ingen ordentlig grunn til hvorfor hun er på utsiden av samfunnet, men det trenger det ikke heller. Jeg heier på Nina, og alle andre Ninaer.
Dette er en god bok. Det som drar Nina mest mot å bli tro mot seg selv, og glad i det livet hun har, er noe en bikarakter sier i begynnelsen av boka, og det er en naturlig endring i Ninas tankegang, som følge av dette. Så er jo Nina seg selv, og jeg heier virkelig på Sebastian, som er så god og snill.
Han øker presset mot avtrekkeren samtidig som han hører en illevarslende knurring som fra dypet av en såret løvinne.
Lang lang rekke
Annika og Tiiu blir med to gutter på en heisatur til Stockholm. Det blir begynnelsen på et grusomt mareritt for de to jentene. Heisaturen viser seg å være inngangsporten til menneskehandel og sexslaveri.
Etter flere år med dette livet, kommer Annika seg unna. Hun treffer Carl Fredrik Skog, og finner kjærligheten med ham. Men hun blir funnet, og drept.
Carl Fredrik Skog blir arrestert, og sitter inne i ti år for dette drapet på kjæresten sin, et drap som han ikke har begått. Ti år, som han har brukt til å planlegge den ultimate hevn. Så snart han er fri, setter han planen ut i live. (En etter en går gjerningsmennene i fellene. Men får Carl Fredrik Skog hevnen han har sett for seg, og får han de svarene han trenger for å komme videre?)
Politikvinnen Renate, datteren til politimannen som fikk Carl Fredrik dømt på feilgrunnlag, og Tiiu som også unnslapp kjeltringene, er også ute etter de samme gjerningsmennene. På tilfeldig vis treffer disse tre hverandre, og med hver sin forhistorie og hvert sitt utgangspunkt hevner de seg på bakmennene.
Den første delen blir dessverre noe hakkete, da det er mye korte setninger og hyppig bruk av metaforer som oppleves som forstyrrende. Jeg må også lese et stykke inn i nye kapitler for å få med meg hvem det skrives om akkurat da. Men dette endrer seg i historien da hovedpersonen treffer de to kvinnene. Da blir replikkene gode med mye humor og et godt samspill karakterene imellom.
Kjeltringene kunne til tider også oppfattes lettvint når de velformulert forklarer seg for Carl Fredrik når han presser dem. Selv om Carl Fredrik bruker voldsomme metoder og stiller godt forberedt kunne akkurat dette virke litt unaturlig. Men det hjelper Carl Fredrik til å finne de ansvarlige for drapet så hevnaksjonen kan fortsette. Det er artig når de danske personene i boka snakker, for da er det med en dansk vri på setningene.
Historien til Bjørn Bakken er spennende. Det er en god driv i fortellingen, spesielt fra da hovedpersonen treffer på de to kvinnene som også er ute etter hevn. Selv om det blir mye metaforer i begynnelsen, bruker han godt forklarende bilder. Det gir gode beskrivelser av hendelser og situasjoner.
Alt i alt likte jeg boka, og dersom Bjørn Bakken kommer med en ny bok skal jeg gladelig gi den en sjanse.
Nelly abonnerte på Decorah Posten, og Josef leste den like grundig som han hadde lest Christiansandposten hjemme på Spangereid, og Skandinaven i Chicago. På den måten holdt han seg oppdatert på mye av det som skjedde, både i Norge og Amerika.
Svendsen, 176
Gresset på andre siden handler om livet i Norge og Amerika på 1800-tallet, hvordan menneskene levde og hvordan utvandrerne opplevde Amerika. Leif og Josef, to unge karer fra Norge, reiser fra familiene sine og over Atlanterhavet med båt i et håp om et bedre liv. Historien begynner med to tragiske dødsfall, noe som endrer noe i Josef. Istedenfor å bli fisker, som familien forventer, vil han nå finne lykken på ny jord.
Karakterene er godt skrevne. Reaksjonene deres er genuine og såre. Jeg opplevde dem som svært troverdige. Etter de tragiske dødsfallene, fikk jeg spesielt vondt av moren Amalie og forloveden til Johannes.
Svendsen er bevisst språket han bruker. Karakterene har et bredt spekter av dialekter, noe jeg opplevde ga mer liv og troverdighet til karakterene. Dialogene er gode, og flere av kommentarene er morsomme. Språket er godt gjennomarbeidet.
Naturen og stedene er skildret så godt at jeg så for meg handlingen og familien tydelig. Svendsen legger seg tett opp til karakterene og deres handlinger. Særlig dødsfallet til faren og storebroren til Josef, er nært og sårt skildret. Det er som om jeg kan lukte havet og høre bønnen deres .
Svendsen har mye kunnskap om norsk historie og utvandringen til Amerika på 1800-tallet. Det er spennende å lese og lære om livsstilen de hadde, og deilig å kunne rømme tilbake til en annen tid, og oppleve naturen nærmere enn det vi er i dag. Han tar også opp alvorlige temaer, som rasisme og diskriminering av minoritetsgrupper, som er ubehagelig, men viktig, å lese om.
Dette er en bok jeg koste meg med, og som var spennende fra perm til perm.
Pila, harpunen eller hva det nå var som hadde kommet opp gjennom magen til Jens Magnus, måtte ha vært skutt gjennom senga, kanskje til og med gjennom golvet. Kunne det være noen i kjelleren?
Adorsen: Høstmørke
Thomas Vestmark, en journalist i avisen Søkelyset, er på vei hjem fra en reportasje i Trøndelag. På veien plukker han opp en haiker, Sara. Thomas har mistanke om at Sara har rømt hjemmefra, og ender opp med å tilby henne å bo på gjesterommet i leiligheten hans så lenge hun er i Oslo. Samtidig skjer det et brutalt drap der en av journalistene til Søkelyset er første på stedet. Dette gir avisen flere store avisoppslag. Ei ung nyansatt, kvinnelig journalist i avisen kommer over en minnepenn som inneholder ting som omhandler mordet. Kort tid etter blir også denne journalisten myrdet. Også denne gangen på brutalt vis. Finnes morderen blant Søkelysets ansatte?
Adorsen har skrevet en spennende kriminalroman. Hovedpersonen er Thomas, men underveis i handlingen byttes fortellerperspektivet, slik at leseren får innblikk i flere av karakterenes liv. Dette var i begynnelsen uvant, men etter hvert gav det også boka liv og spenning.
At forfatteren har jobbet mange år som skribent, merkes på språket. Han er rivende dyktig. Språket flyter lett og gir leseren en meget god leseropplevelse. Kapitlene er korte, noen ganger kun bestående av et par sider, noe som gjør at man ofte ender med å lese mer enn først planlagt. Det blir mer fristende å lese ett kapittel til, da de er såpass korte.
Boken er en kriminalroman, men den er på mange måter ikke en typisk krimbok. Vi følger ikke en person som skal løse et mord, som man så ofte gjør når man plukker opp bøker i denne sjangeren. Leseren får i Høstmørke ta del i livene rundt mordene. Livene til personene i boka er like viktige som løsningen av mordene. Vi får bli med i Thomas sitt liv; hans fortid, gleder og sorger, og Sara og hennes tap, hevnønsker og gleder. I tillegg får man lese om mange andre personer som sammen skaper verdenen i romanen.
Adorsen sier selv at han tidligere har skrevet like mye romantikk som krim, noe som også gjenspeiles i denne romanen. Høstmørke har like mye fokus på kjærligheten mellom to mennesker, samt håp og tap, som mordene og etterforskningen rundt disse. Jeg opplever det som en blandingssjanger, noe jeg tidligere ikke har lest lignende av.
Det var forfriskende å lese en roman som skiller seg ut fra rekken av det vi kan kalle «typiske» krimbøker. Vekslingen mellom perspektivene, samt miksen av ulike sjangere, gjorde romanen original og interessant. Kan anbefales!
Han åpner øynene. Den strålende sola, badestranda og Anette er borte; han er alene i den mørke skogen.
Adorsen, side 173
Det er tydelig at Adorsen arbeidet med film tidligere, for forfatteren har brukt tid på å skape fine billedlige sammenligninger som gir god flyt i historien. Språket er også veldig drivende. Jeg kunne tydelig se for meg naturen og bygningene gjennom hele romanen, fordi han skildrer omgivelsene såpass godt.
Fortelleren er allvitende, og alt fortelles i tredjeperson. Man får derfor se karakterene objektivt. Man får lyst til å lese videre fra side én, for å få vite hva som faktisk skjedde med Anette.
Gabriel drar på en spontantur til Smalvik, hvor han og foreldrene ferierte en gang da han var liten. Han hadde reddet Anette fra en gjeng mobbere, og de hadde blitt gode venner den sommeren. Nå vil han møte henne, for å se hvordan livet hennes har utviklet seg. Han finner adressen, og sender et brev til henne, men da to skumle karer truer han til å dra hjem igjen, innser han at hun må være i livsfare. Han er nødt til å redde henne.
Adorsen drar inn mye filmteknikk-kunnskaper, som er interessant å lese om. Hvert kapittel avsluttes med en cliff-hanger. Alle karakterene har stor dybde. Fortellerperspektivet byttes mellom hvert kapittel, og jeg gledet meg til å lese videre for å finne ut hva som skjer med hver enkelt av dem.
Mye av detaljene i historien er groteske, og mye er ubehagelig å lese, men samtidig er det spennende å lese så nærme alt det grusomme som skildres. Reaksjonene til karakterene står sammen med de andres handlinger og alt er så troverdig at det er ubehagelig.
Man blir spesielt glad i Ingrid og Anette, og jeg fikk lyst til å kjøre ned til bygda og hente dem og passe på dem selv. Heldigvis tenker Gabriel likt, og leseren blir så opphengt i Gabriel og hvordan i alle dager han skal klare å løse dette, da han er så utrolig uskyldig og snill selv.
Dette er en ordentlig god krim. Intensjonene til alle sammen er godt gjennomarbeidet, og karakterene har mål og mening med det de gjør, selv om man «skulle ønske» flere av dem døde, da de viser null medmenneskelighet. Det er en handling man blir sint og opprørt av, og som har tydelige skiller på rett og gal side av samfunnet, men likevel er universet skapt så gjennomført at det er troverdig at det er det slemme mot det snille.
Engelen Gabriel er en spenningsroman som holder deg på pinebenken hele veien, og som har mye psykologisk innsikt og originale løsninger som ikke virker forenkla, men troverdige. Motivasjonen og målene drar historien videre.
Cast-off og andre kriminelle fortellinger er en novellesamling bestående av fjorten noveller, to ukebladromaner og én twitter-novelle. Samtidig blir en rekke fakta om forfatteren, andre utgivelser og annen informasjon rundt skriveprosessen presentert.
Språket i novellene er drivende godt. Det er direkte og gir leseren akkurat nok informasjon til å klare å leve seg inn i handlingen. Novellenes lengde har stor variasjon. Den korteste er kun på et par sider. De to ukebladromanene er et stykke lenger, og utgjør derfor store deler av bokens helhet.
Høydepunktet er nok novellen som har fått tittelen «Kveldsmøte». Den er fra 1993, og tidligere ikke publisert. Leseren følger her en kvinne som sliter med å komme seg ut av et voldelig forhold. Uten å røpe for mye, er det avslutningen som her gjorde størst inntrykk. Den er overraskende, ikke overforklarende og har en artig liten tvist. Jeg endte med å lese den to ganger.
I en annen novelle følger leseren Fredrik, som er på vei til en skolegjenforening med den tidligere klassen. Med en tidligere voldtektshistorie bak seg, der Fredrik ikke er offeret, tenker han på hvordan møtet med de gamle klassekameratene vil bli. Det er vel ikke vanskelig å gjette at det ikke går som han hadde tenkt seg … Dette er nok en av de vondeste og mest groteske novellene i boken, etter min mening. Fredrik er godt skrevet, og det er vanskelig å få noen form for sympati for mannen gjennom innsikten i tankene hans. Men spennende er den! Det liksom ulmer noe i skyggene gjennom hele novellen, og mens du stadig leser om de ikke så veldig tiltalende tankene til Fredrik, får du mer og mer følelsen av at ikke alt er helt som det ser ut som.
Novellen som kanskje skiller seg mest ut var «Usikker sex» og handler om hackermiljøet og hva dette er i stand til å gjøre. Da de andre novellene og kort-fortellingene er såpass fokuserte på drapstematikken, er det et friskt pust å få lese en spenningsnovelle som heller handler om en annen form for et kriminelt miljø. Hovedpersonen, Sara, er også den karakteren jeg likte best av alle i hele boken.
To andre noveller jeg til slutt ønsker å trekke frem, er «Gyllent pollen» og «Jeg er så glad i deg». Den første på grunn av originaliteten, og den andre på grunn av den indirekte handlingen. «Gyllent pollen» er en krimnovelle med et hint av science-fiction. En god science-fiction får leseren til å tro at dette faktisk kunne skjedd en gang i fremtiden, noe jeg absolutt fikk følelsen av ved denne novellen. Jeg trodde på hvert ord, og desto mer frustrerende ble avslutningen. Jeg sier ikke mer.
«Jeg er så glad i deg» er basert på manuset til en kortfilm, noe man også kan få følelsen av ved språket i novellen. Her følger leseren en kvinnelig hovedperson i et giftig forhold, som hun kanskje ikke selv er like bevisst på at hun er i. Følelsene som skapes mellom mannen og kvinnen og deres forhold, føles ekte og treffer dypt. Jeg fikk lyst til å se kortfilmen som ble laget av denne, da jeg har på følelsen av at denne kan være enda sterkere enn det novellen er.
Samlet sett er Cast-off og andre kriminelle fortellinger en fin samling av krimnoveller du lett kan plukke opp hvis du er ute etter en bok som er godt skrevet med høyt spenningsnivå. Den anbefales derimot ikke til den som ikke tåler litt grotesk vold, for det er det mye av her.
Utgangspunktet for Fadnes’ debutroman er et mildt sagt omdiskutert tema. Se deg over skuldra angår, som han selv sier, noe «mange elsker og andre hater» – barnevernet, og mer spesifikt dets prioriteringer. Forfatteren har selv arbeidet mange år i barneverntjenesten og lar egne erfaringer forme spørsmålet i kjernen av romanen: hva skjer om omsorg blir et økonomisk spørsmål? Eller sagt på en annen måte, om budsjetter og sparing får mer å si for fordelingen av ressurser enn vurderinger gjort av erfarne barnevernspedagoger?
Slike spørsmål hjemsøker teamleder Marius. Han ønsker å gi god oppfølging, men tvinges til å foreta vurderinger basert på økonomi heller enn psykologi. Vurderinger han føler og vet er gale, men som avsnittslederen Terje påstår er nødvendige. I den forbindelse illustreres både troen på- og mistroen til barnevernet godt. På den ene siden har vi Marius, en pedagog med integritet og god kompetanse. Han har lang fartstid i tjenesten og en sterk tro på systemet, men Terjes ord og prioriteringer rokker ved denne. På den andre har vi Lisa, en nybakt mor med et komplisert forhold til barnevernet. Moren har fortalt om hvordan de ‘stjeler’ barn, og Lisa er redd for hva den voldelige kjæresten Stian vil gjøre om han vet hva hun vurderer. Hun velger til slutt å ta imot hjelp, men Terjes formaninger skal snart legge press på båndet som vokser frem mellom Marius’ team og Lisa. I frykt for å miste omsorgen for datteren Anna, flykter hun.
«Jeg lever med en mann jeg både elsker og hater, som bruker samme hånd til å stryke meg over håret som til å slå med. Hun så for seg at hun satt på toppen av ruinene i en bomba by (…) og det var umulig å forutse neste angrep. Oppå denne haugen av sementblokker, forvridd jern og knust inventar fødte hun ei datter som hun ikke visste om hun turte elske. For hvor lenge ville hun få beholde Anna?»
s. 55
Avgjørelsen om å veksle mellom Marius’ og Lisas perspektiv var god. Den gir leseren en følelse av hvordan det er å representere barnevernet, men også hvordan det kan være å stå på utsiden av systemet, uten tro på det. Valget underbygger hvor vanskelig det må være å ‘forene’ de to posisjonene også i virkeligheten – på den ene siden hvordan det kan være å stole på noen man ikke kjenner, som man attpåtil har hørt mye negativt om, og hvordan det på den annen side er å skulle skape tillit der det ikke er noe.
Perspektivskiftene underbygger dessuten et av Se deg over skuldras mål – å gjøre barnevernets funksjon og arbeid mer tilgjengelig for folk flest. I det hele tatt vil jeg si at romanens største styrke er formidlingen av dette. Fadnes overfører erfaringer fra barnevernet til romanform på pedagogisk og sympatisk vis, og klarer kunststykket å levere et svært overbevisende portrett av mennesker på ‘hver sin side’ av barnevernet. Det er i grunn vanskelig å skulle plassere Se deg over skuldra i en sjanger. Dener skjønnlitterær, og kan kalles en thriller, men har også i seg en del informasjon om barnevernets praksis. Leseren får dessuten innsikt i aktuelle debatter og problemstillinger tilknyttet tjenesten. Man kan sånn sett si at den har en pedagogisk funksjon.
Det er gjennom Marius’ perspektiv vi får de faglige betraktningene. Om jeg har noe å utsette på romanen, er det allikevel skildringen av Marius. Ikke faglig, men som karakter. På den ene siden får vi et inntrykk av ham på godt og vondt, som både menneskelig og naturtro. Marius’ idealisme får han til å reagere med frustrasjon og sinne, og tidvis også oppføre seg på grensen til det uprofesjonelle. Man kan se for seg at et virkelig menneske, en ekte barnevernsarbeider, ville kunne opptre slik i møte med Terjes krav og formaninger. Andre steder virker Marius mer som en litterær ‘type’. Han tillegges, i mangel på et bedre ord, en ‘helgen’- eller ‘heltestatus’ av støttespillerne sine. Det er så klart naturlig at de støtter ham og har tro på evnene hans, men det kan bli en smule overdrevet og urealistisk. Det hele blir litt paradoksalt – på den ene siden har vi med en mann som handler på følelsene sine, taler sjefen sin imot og må ta konsekvensene av valgene sine å gjøre, men som samtidig kan tolkes som usårbar og ufeilbar.
I alt synes jeg Se deg over skuldra var en informativ og spennende roman. Leseren får innblikk i arbeidet til en tjeneste man ikke uten videre ser fra innsiden, innsikt i hvordan faglige vurderinger gjøres her og ikke minst utfordringer en barnevernsarbeider kan støte på. Om du vil lese om et aktuelt og viktig tema, i en roman som både gir faglig innsikt og kan leses som en spennende thriller, kan Se deg over skuldra anbefales på det varmeste!
I en tid der korona hindrer menneskelig kontakt, der alle møter blir begrenset eller lagt til telefoner og andre skjermer, der du endrer oppfatninger rundt hvordan du snakker, hvordan du føler og hvordan du ser på andre, er det fint å kunne lese en roman som setter ord på situasjonen. I Komposisjoner av lys får leseren være med på en prest sin opplevelse av koronaåret etter at landet stengte ned. Teksten er fortalt i bruddstykker, akkurat slik livet har føltes i denne perioden. Vi får bli med på hvordan arbeidet som prest har endret seg, og hvordan familie og venner plutselig er langt vekke, uten mulighet til kontakt annet enn gjennom telefon.
I tiden med pandemi, har mange valgt å dykke ned i romaner som omhandler pest og tidligere utbrudd som har snudd verden på hodet. De fleste av disse romanene viser forferdelige scenarioer med tragiske utfall, død og grusomheter rundt hvert hjørne, litt sånn som nyhetene det siste året. Vi blir prakket på med alt det forferdelige som skjer. For så klart er det helt grusomt! Men er det ikke også da at vi trenger håpet?
«[…] Det er som om mørket faktisk sluker lyset. Det er som om jeg bare må være her. Hos deg, Gustav.»
«Så vær hos meg», sier han enkelt tilbake.
Thorsen, side 246
Jeg skjønte ikke før jeg leste denne romanen, hvor sårt jeg lengtet etter å lese om håpet. For selv om romanen viser leseren hvor mye som har endret seg under pandemien, og hvor vanskelig det kan være for mange, skapes en undertone av håp igjennom hele teksten. Og dette gjelder ikke bare et håp om at livet igjen vil bli normalt. Det gjelder også et generelt håp om mennesket og verden vi lever i. Ved en scene der hovedpersonen, Mette, er hos en venn ved navn Andreas, uttrykker Andreas at han gråter over klimaendringene og barna som hjelper å renske opp i fjære. «Det hjelper jo ikke. Det vil skje igjen. Og igjen» (Thorsen, 339), sier han. Mette svarer han da med at han ikke får lov til å si noe annet enn at det hjelper: «De får kjenne at de har krefter, og at de kan. De kan hvis de vil.» (Thorsen, 339). Jeg tror ikke det bare var Andreas som trengte å høre dette.
Spesielt en scene utmerket seg da jeg leste romanen. Mette får datteren Olivia gjennom en annen kvinnes egg, på grunn av hennes infertilitet, noe som utløser en sjalusi mot den andre kvinnen, som hun også kaller Y. Følelsene for Y og Olivia er virkelig sårt skrevet. Jeg kunne føle dem langt inn i hjerterota.
Kombinasjonen av handling, visdomsord og Bibelvers gir en egen stemning til teksten. Det er rett og slett en god roman å være i. Jeg føler meg ikke ferdig med boken da jeg har lest ut siste side. Jeg lar den ligge på nattbordet mitt og slår opp på tilfeldige sider. Da kan jeg for eksempel lese om Mette som oppdager at en melodi hun selv trodde hun hadde komponert, egentlig var laget av en annen. Jeg velger her å avslutte med Gustavs nydelige forklaring:
Han sa at han trodde dette var en måte å henge sammen med verden på. Dette at en liker noe så godt at en tror en har laget det selv.
[…]
[Han ga meg lov] til å kjenne sangen som min. Og da var det som om den kom tilbake til meg som min egen igjen. Min egen melodi.
Boken fokuserer på en rekke plasser fra Ljøradalføret, lengst nord i Sverige. Fra Drevfjället til Görälven. Ljøradalsføret er plassert rett ved norgesgrensa. Nicolaisen forteller om de ulike områdene, med mye overskudd. Han forteller om sagn og fine rasteplasser, hvordan elven Görälven renner gjennom byen han er i, og hva du helst bør se og hvor du bør reise, for å få med deg det fineste Ljøradalsføret har å by på.
For en som er interessert i å utforske nye plasser, og å få et tettere innblikk på disse, er denne boken veldig interessant. Det er mye fascinerende fakta i boken, og Nicolaisen har lagt inn mye arbeid. Han kommer med bakgrunnsinformasjon om navn og stedene, og det er alltid interessant å vite om.
Språket i innledningen er nøyaktig, samtidig som det flere steder er poetisk. Han kommer med flere anbefalinger hvis leseren ønsker å ta samme tur, noe jeg fikk veldig lyst til etter å ha sett de nydelige bildene av, for eksempel gamle stabbur eller den vakre naturen som finnes i Skandinavia.
Jeg skulle ønske at det var lagt med et kart, slik at man kunne få en visuell forståelse av hvor områdene ligger i forhold til hverandre. Ellers er det en ryddig og lærerik bok, om et vakkert område.
Bildene er gode og stemningsfulle, men enkelte ganger kunne det bli litt mange bilder fra den samme plassen, noe som ikke føltes like nødvendig.
Boken gir et godt innblikk i området for leseren, og man lukker boken med en følelse av å kjenne området, og et ønske om å se det i virkeligheten.
