Anmeldelse av Det er lenge til skumring

DET ER LENGE TIL SKUMRING

Av Tharaniga Rajah

Utgitt av Samlaget, 2018

Denne boken er så kompleks at jeg ikke klarer å sammenfatte alle ting jeg føler er geniale. Historien er så realistisk. Selv om det er fiksjon så er det på en annen måte ikke det; fortellingen er virkelig aktuell.

Rajah beskriver krig med få ord, men allikevel så treffende, og hvordan ting ikke er som det virker, som at alle lender som støtter én eller annen side har sine skjulte motiver og politiske agendaer. Det blir også tydelig at intet er svart eller hvitt, at det ikke finnes utelukkende gode eller onde sider i en krig. Men Rajah føyer in disse perspektivene forsiktig, mellom radene, på en måte som jeg setter pris på så utrolig mye. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skall føle og tenke i overtydelige «instrukser» av forfattere.  

Rajah fanger så presist de mange spørsmålene og problemene som krig og konflikter basert på etnisitet rømmer. Som når samene har fått en egen nasjonalstat og samer fra alle hold og kanter av verden flytter dit, folk uvane ved å bo så høyt oppe i nord, og som kanskje har mistet kontakten med sine røtter og tradisjoner. Det vekker virkelig tanker om essensialisme og viser på en skikkelig måte hvordan absurde menneskelighetens merkelapper er. 

Fortellerstilen føles nesten som om det er dagboksnotater jeg leser, som om de var skrevne av hovedpersonen Raisa. Det gis ikke noen bakgrunnsinformasjon av en objektiv, altseende forteller, vi får bare «se» de fragmentene som blir presentert av Raisa. 

Jeg må si at denne boken er utrolig velskreven og Rajah har gjort et gedigent bakgrunnsarbeid. Mye er ulastelig, fra språkvalget, fortellermåten, historien, karakterene … Det eneste jeg hadde problem med er at boken er skreven på en nordnorsk dialekt. Jeg er uvant ved å lese dialekter og sleit derfor litt med dette. Videre er det flere samiske ord her og der i teksten og selv om det finnes en ordliste langs bak der noen av dem står forklart, så framstod teksten ibland allikevel uklar for meg. Att Rajah tok disse språkvalgene er noe som jeg egentlig liker veldig godt; de får teksten å føles virkelig autentisk. Men for meg bidro dette dessverre til at jeg ikke fikk en god flyt i lesingen, at jeg vær nødt til å lese om stykker, slå opp ord et c. Dette ble til sist en barriere som hindret meg fra å komme godt inn i fortellingen. 

Skrevet av

Ella Nilsson

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *