Anmeldelse av Regnbue

Leseeksemplar fra forfatter

De store små. Regnbue

Av Silje Eckermann, illustrasjoner av Anja Storvand

Utgitt på Little BIG Publisher i 2022

Verden kan være ordentlig kjip iblant, og noen folk kan være skikkelig teite. Hvor flott hadde det ikke da vært å ha superkrefter, sånn at man kunne reddet alle vekk fra mobbere og ukule mennesker?

Barnebokserien med De store små startet med boken Superhelt, der fire barn finner ut at de har ulike superkrefter. I oppfølgeren Regnbue, er barna tilbake og er nå klare for å ta superkreftene sine til nye høyder. Charlotte, som vi følger i denne boken, finner for eksempel ut at hun har en helt spesiell evne til å glede menneskene rundt seg med is-kreftene sine. Som i den første boken i serien, er det også nå barn som trenger å reddes fra ondskap, denne gangen er det Matheo; en gutt med rosa joggesko som elsker regnbuer og enhjørninger. Matheos frihet til å være seg selv blir truet av Ole som mener at rosa er en jentefarge.

Regnbue er et flott eksempel på barn som stiller spørsmål til inngrodde fordommer mange har, som egentlig ikke gir mening. Fordi er det egentlig noe som heter jentefarger og guttefarger? Og hvem sier at gutter ikke kan gå med rosa og leke at de er prinsesser?

Det jeg liker aller best med bøkene om De store små, er at de viser at mobbere også har en historie. Det er alltid en årsak til at de er som de er og gjør som de gjør. Istedenfor at superheltene skal hjelpe Matheo som blir mobbet, prøver de å hjelpe Ole som er mobberen. Det er mye enklere å løse et problem når man går helt tilbake til kjernen av der problemet ligger.

Sammen med den gode historien, finner vi illustrasjoner som er like livlige som teksten selv.

Jeg anbefaler denne serien på det sterkeste til barn som er 6+.


Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Å vanne blomster om kvelden

Å vanne blomster om kvelden

Av Valérie Perrin

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Med en handling lagt til en gravplass i en landsby i Frankrike, der døden ligger som et gjennomgående tema over fortellingen, skulle man trodd at boken var mer dyster å lese enn det Å vanne blomster om kvelden egentlig er.

På en gravplass i Burgund jobber Violette som gravlundsvokter. Hun lever alene i det som tilsynelatende ser ut til å være et enkelt liv. Hun har få kontakter, vanner blomstene på gravlunden og mater kattene som har flyttet inn blant gravene. Litt etter litt åpner fortellingen for Violettes familie, som underlig nok ikke er til stede. Gjennom tilbakeblikk og vekslinger i fortellerstemmer, blir livet hennes avdekt, og dermed også hvor det har blitt av mannen og datteren.

Dette er ikke en hyggelig historie. Den har ingen lykkelig kjærlighetshistorie (selv om avslutningen bærer små spor), men er isteden proppfull av melankoli. Så hva er årsaken til at jeg følte en slik behagelig stemning hver gang jeg dykket ned i boken? Jeg tror det må være forfatterens måte å vise hva som springer frem i de tidene da livet er på sitt mest elendige. I møte med døden vil mennesker ofte finne kjærlighet i søken etter svar.

Språket har med seg en rekke klisjeer, men klarer på overraskende vis å inkludere disse i en poetisk helhet. Bildebruken imponerer mest språklig, der forfatteren hele veien klarer å sette sammen to ulikheter i en sammenheng jeg aldri ville sett for meg at fungerte. Men det fungerer hos Perrin.

Rundt Violettes fortelling blir historiene til menneskene rundt henne sydd sammen til et stort lappeteppe. Vi får ta følge med hennes nærmeste, men også bli tatt med på korte rundturer i livene til menneskene som blir begravd på gravplassen. Mellom hvert korte kapittel skifter forteller eller tid, hver gang med en overskrift som kunne vært gravert inn på gravsteiner: «Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.», «Vi var to som elsket hverandre, i sorgen står jeg igjen alene.»

Dette er en bok om lengsel og savn, om å miste, men også om å finne igjen. Til slutt handler den om å finne sannheten, og setter spørsmål ved om svaret alltid er det riktige å få.


Skrevet av

Taran Halvorsen