Pianolärarinnan
Av Elfriede Jelinek
Oversatt til svensk av Margaretha Holmqvist
Det tok meg lang tid å lese ut denne boken. Jeg tror at de fleste hadde gitt opp for lengst, men selv om jeg ikke likte boken, så var jeg dreven av en trang! Trang til å vite hva som skjer, trang til å ha lest den, så at jeg ikke føler at jeg gått glipp av et stykke litteraturhistorie, men mest en trang til å skjønne hva dette er for noe! Fordi dette er virkelig ikke en vanlig roman.
Boken er delt opp i to deler. I den første delen kaster seg fortellingen enn hit enn dit, på en måte som minner om kaotisk poesi; som om fortellingen ikke skulle ha noen rød tråd. Et eksempel er når Jelinek på noen få sider skifter fra å fortelle om når hovedpersonen, Erika K, møter en elev som ser på et bilde av en naken kvinne i en kinolokale, til å nevne hvordan tiss samler seg som i en liten gul kopp i snø, så kjapt over til å snakke om en seirer i et skiløp, til å beskrive en isdanser i et kunstløp, for å sen beskrive denne eleven ved et undervisningstilfelle av Bach, og så til sist tilbake til kinoen.
Resultatet er at jeg følte at boken var uleselig. Vanligvis når en forfatter skifter fokus fra en historie til en annen så pleier han eller hun å sette opp en liten ramme i tid og rom som skal hjelpe leseren å forstå hvor og når fortellingen tar plass. Jeliken gjør ikke dette, men stapler observasjon på observasjon, uten å gi nevnte ramme, som resulterer i at man ikke skjønner hva som er ’nå’ og hva som er en hukommelse eller en tanke. Om det fins en rød tråd i denne fortellingen så drukner den i dette sammensurium. Jeg oppfatter for eksempel ikke hva den nevnte episoden med kunstløpet er for noe. Er det en tanke som Erika K har, husker hun å ha sett et kunstløp eller er det noe som hun ser på der og da, enten i livet eller på fjernsynet, eller er det bare noen rar liknelse som Jelinek tar og kaster inn og som ikke har noe med Erika K og hennes historie å gjøre? Skrivemåten skaper derfor en følelse av kaos og hysteri. Men kanskje er det just det Jelinek ønsker å fremkalle hos leseren, å årsake samme forvirrede, frustrerte følelse av maktesløshet i leseren som Erika K føler? På samme måte som Erika K kjemper for å få kontroll over sitt liv, på samme måte kjemper jeg for å få noen kontroll over min lesing og på å forsøke lage mening og struktur i fortellingen.
Om det er formen som gjør at jeg ikke liker Pionolärarinnan i den første delen så er det innholdet, selve fortellingen, som gjør at jeg ikke liker den andre. For denne fortellingen har en rød tråd, og det er i andre delen som den egentlige historien kommer frem. Pionolärarinnan handler om en frustrert og fortrykt middelalder pianolærerinne, Erika K, som lever sammen med sin mor i Österrike, og hennes relasjon til en av sine elever. Fortellingen blir bare mer og mer vrien og stundom tviler jeg på at Jelinek kan ha vært seriøs ved forfattendet av denne boken; det føles mer som en syk farse og som om Jelinek sittet og kost seg og skrattet når hun skrev boken, mer enn at hun følte at hun hadde noe viktig og interessant at fortelle.
Når Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur avgikk Knut Ahnlund, en av medlemmene i Svenska Akademien, i protest ettersom han fant Pionolärarinnan være pornografisk og beskrev den som en tekstmasse som syntes skyflet sammen uten spor av kunstnerisk strukturering. Jeg føler meg enig i det.
Skrevet av
Ella Nilsson