Leseeksemplar fra forlag
IKKE DØD ENNÅ
Av Johan Ehn
Oversatt av Morten Hansen
Mangschou forlag, 2022
Historien begynner med at hjertet til den gamle gubben Elis Erichsson slutter å slå når han er mitt oppe i å feire jul sammen med sin sønn, barnebarnene og oldebarnene. Men da han er på sykehuset etterpå skjer noe rart, han beveger seg inn og ut av en tilstand der han på en veldig livlig måte mins, eller snarer gjenopplever, sitt liv; en tilstand han kaller ‘revnen’. «Dette med å reise frem og tilbake i tid og rom – iblant å oppleve alt gjennom sin egen kropp, og ved andre anledninger å være mer som en flue på veggen – det er anstrengende, men det gir ham også energi.»
Hvem skulle ikke vilje kunne gjøre så, reise tilbake og gjenoppleve sitt liv? Jeg som er fascinert av tid og minner skulle i hvert fall ville det. Derfor liker jeg ideen med boken og med ‘revnen’. Jeg synes det er en smart måte å fortelle en livshistorie på, i stedet for ‘det gamle vanlige’, når et gammelt menneske husker sitt liv. Det er på en måte som når livet passerer forbi en i dødsøyeblikket, fast på en langsom, behagelig og mer interaktiv måte. Noe jeg følte var litt overflødig var dog hvordan dette ble forklart. Denne ‘revnen’ er en mystisk og udefinert tilstand, men blir i flere passasjer forklart, både når Elis selv filosoferer og «forklarer for oss lesere», og i samtaler mellom Elis og hans sykepleier, Tony. Jeg føler dog at boken hadde vunnet på å la denne tilstanden være uforklart og overlate til leseren å teoretisere hva dette kunne være for noe; jeg er ikke så glad i overtydelighet når jeg leser.
Boken er full av kropp! Jeg stusser på hvor fysisk den er, med fotmassasje, en hånd på en kal isse, vann i lungene, et kateter som blir fjernet, med mere. Ehn har virkelig undersøkt godt hvordan det er å bli rammet av hjerteattakk og boken føles på den måten veldig realistisk. Mindre realistisk blir då den tiden sykepleier Tony har å engasjere seg i Elis liv, å sitte å snakke med ham, undersøke ting, drikke kaffe sammen, et c. Selv om Elis er forbitret over forfallet av den velferdsstat han selv har vært med å bygge opp, så virker det ikke som avreguleringen av helsevesenet med sine nedskjæringer, mangel på sykepleiere som sier opp seg på grunn av vanvittig stress, press og effektivisering, og lignende har rammet helsevesenet i denne versjonen av virkeligheten. Boken er for så vidt fiksjon, men Ehn har basert den på livet til sin far og historien er, bortsett fra ‘revnen’, veldig realistisk.
Fokus i boken er Elis’, og hans opplevelser. Det gjørs på noen steder forsøk på å koble disse sammen med skjebnene til dem han elsker, som sønnen hans, Jan. Men jeg hadde gjerne sett mer på dette temaet. Ikke bare at Elis funderer på hvorfor han blev som han blev, og hvorfor sønnen hans ble som han ble, men å kanskje drøye kvar ved dette temaet av den sosiale arven og gå litt mer inn i dybden. «Jeg har ingen komplisert relasjon til deg, det er du som har en komplisert relasjon til meg» sier Elis mor i en interessant passasje, som dessverre bare tar slutt.
Til tros for sine brister er boken veldig behagelig å lese. Hendelsene i Elis liv driver på historien på en bra måte og jeg liker hvordan fortellingen vugger inn meg i en meditativ tilstand, kanskje likt det som får Elis inn i ‘revnen’. Jeg likte særlig slutten, hvordan fortellingen ble knyttet sammen, men også den mystiske stemningen som Ehn klarte av å skape.
Skrevet av
Ella Nilsson
Sitatene er hentet fra side 159, og 217 i Ikke død ennå av Johan Ehn.