Bokfinker

Leseeksemplar fra forlag

UTE

Av Einar Stenseng

Kolon Forlag, 2023

Jeg deltok på bokslippet av Einar Stensengs nye bok Ute. Med en gang da opplesningen fra romanen begynte tenkte jeg: «Åh, nei! Ikke en knulle-bok!» Jeg angret øyeblikkelig at jeg bestilt et leseeksemplar: «Uff, må jeg virkelig lese og anmelde denne boken nå?» Hvor mange knull-bøker skrevne av middelalders menn trenger verden egentlig? Og det finnes nok bare én ting verre enn knulle bøker som skildrer det mannlige blikket, og det er når disse mennene prøver seg på det kvinnelige blikket, fordi det slutter oftest i noe så uleselig at det havner på min Did-Not-Finish liste over bøker jeg lest (eller ja, ikke lest da). Disse var mine initiale tanker og følelser om boken.

«Ute» er en tynn bok som på bare 100 sider forteller om møtet mellom poeten Mogens som kommet til byen Linz for å markedsføre sin diktsamling, nylig utgitt på tysk, og Ute, redaksjonsassistenten. Og ja, under den uken møtet varer blir det både mye knulling og droger.

Stenseng skriver: «Det kan og burde i utgangspunktet være vakkert at to over gjennomsnittet kåte mennesker møtes og nyter av hverandres seksualitet som Gud har skapt i så mange og bent frem koselige former.» Men nei, det er intet vakkert over sexen i denne boken. Tvert imot er den ganske klein. Og det er også det som får meg å stå ut med alle disse sexscenene, at de ikke prøver å behage, men mer beskriver sex slik som det mange ganger kan være, klumsete, uengasjert, eller kanskje overdrevet engasjert, der de sterke begjærene grumser sinnene til å tro at noe som faktisk er ganske usexy er opphissende. Ja, jeg liker virkelig den mer realistiske måten Stenseng beskriver sexen på. Hvis den ikke hadde vært så kleint så hadde jeg nok ikke klart å lese ut boken (eller jo, det hadde jeg jo, fordi det må jeg, men jeg hadde gjort det under stor protest).

Boken er smart. Stenseng viser virkelig hvor god forfatter han er. Han har skarpsynte observasjoner av mennesker og treffende beskrivelser av dem. Jeg liker den ikke-kronologiske måten Stenseng har strukturert historien på. Det holder interessen oppe og får meg å ville vite, ja ikke hvordan det slutter da, men hvordan det begynner. Jeg nyter videre av måten han knytter ting sammen, byen, hendelsene, kroppsodørene, de mange ganger ganske apatiske karakterene som forholder seg til disse kroppslige møtene nesten som om det er noe de bare må igjennom, som en jobb. Og apropos byen, jeg liker at byen med sine gater, torv og sin elv er så tilstedeværende gjennom hele historien. «Men jeg elsker Donau, jeg kunne bodd på henne. For en elv kan bære sorg, en elv kan selv være en sørgende, uten å bli hevngjerrig som Gud eller sur som en gammel jomfru, eller svenn.»

Boken er morsom, skreven med et glimt i øyet. Jeg liker godt å se at Stenseng utviklet seg siden den forrige boken. Selv om jeg egentlig likte «En riktig stygg bok» mer enn «Ute», så var det noe litt spent over den, han ville så mye! Denne boken er mye mer avslappet, lekent.

Stenseng kan sin litterære kanon. Å ene siden setter jeg pris på informasjonen om de litterære og historiske referansene som Stenseng tilbyr oss i form av fotnoter. Å andre siden føler jeg at de er så hyppige at de dels gir en følelse av litterær name-dropping, dels at det gir boken et internt preg; dette er bare til for de innsatte.

Presis som med debutboken «En riktig stygg bok» så vekker «Ute» mange følelser. Men den er litt mer … hm, hva skall jeg si … lunken. Jeg fant den ibland usmakelig, ibland realistisk, ibland overdreven, ibland morsom, ibland lo jeg av Stensengs finurlige, distanserte beretterstemme, ibland kjedet den meg. Men den fikk meg ikke til å ville kaste den ifra meg i avsky, den fikk meg ikke så fast på kroken, at jeg bare måtte lese mer, den fikk meg ikke å ligge å tenke på den på kveldene før jeg skall sove i måneder etterpå. Og mens det sjokkartede sluttet i «En riktig stygg bok» knyttet hele altet, den vanvittige reisen, sammen, så skjedde det ikke i «Ute». Jeg ventet på en «Stensengsk vending» (hvorfor sparte han begynnelsen til sist) som dessverre aldri kom. Og mens de rike litteraturreferansene ikke forstyrret meg i «En riktig stygg bok», så føler jeg sterkere denne gang at de gikk meg over hodet, at denne boken ikke er skreven for meg.

Kanskje er det urettferdig av meg å sammenligne hans begge bøker med hverandre. Burde ikke hvert verk få mulighet å stå alene, og få bli bedømt for seg selv? Tja, kan Stenseng trekke inn andre verk i sin skrift så kan vel jeg det og.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

BREV TIL MANNEN

Av Bianca Kronlöf

Oversatt av Kjersti Velsand

Mangschou Forlag, 2023

Brev til mannen er en samling korte oppfordrende tekster til menn. Alle begynner med en rubrikk som forkynner til hvem just dette brevet vender seg, for eksempel «Til alle fedre», «Til den forvirrede» og «Til deg som kjøper sex».

Kronlöf er skuespiller og komiker som har vært aktiv på sosiale medier med sine satiriske sketsjer av menn, og åpne brev til menn; hun er med andre ord ikke forfatter. Og det er tydelig. Til tross for at kapitlene er korte og til synes skall handle om et spesifikt, avgrenset emne så klarer de allikevel å fremstå som rotete. Og selv om boken skall vende seg til menn så føler jeg at den ibland også vender seg til kvinner og at den andre ganger er mer som en plattform for henne å fortelle sin historie, enn det er et oppfordrende brev til mannen som maner til skjerping. Det lar seg selvfølgelig gjøres å veksle mellom skrivemåte (upersonlig oppfordrende og personlig fortellende) og publikum som man vender seg til (kvinnen, mannen, feministen, nybegynneren) men da kreves det at det blir gjort på en skikkeligere måte for å fange min interesse.

Men budskapet da? Kan ikke alle brister i form og skikkelighet som forfatter bli overskygget av et viktig budskap? Jo da, det kan det. Men jeg tror dessverre boken også bommer der. For slike som meg, innsatte i feminismen siden lenge, byr ikke boken på så mye nytt.

En ting som skaver, er den følelse jeg får av at Kronlöf ofte unnskylder mennene. I sitt ønske om å ikke skremme dem vekk (noe som lett blir gjort om man kun har en anklagende tone) så unnskylder hun dem. Det er ikke deres feil at dere ikke får lov til å ha følelser fordi samfunnet vil avhumanisere dere for å gjøre gode soldater av dere, resonerer hun. Om man bortser fra at hun har feil i sak (det har i tider vært veldig mye på mode for menn å ha følelser og gråte; jeg tror aldri jeg har lest en tekst som inneholder så mange tapre, morderske, macho-menn som stadig gråter som Iliaden), så føler jeg at slike forklaringer bare gir menn en unnskyldning til å slippe ta personlig ansvar og gjemme seg bak samfunnsstrukturer. Å skjønne samfunnsmekanismer som gjør at mennesker blir som de blir i all ære, men det lar seg nok ikke gjøres på noen få sider på denne måten uten å oppfattes som att mennene gis argumenter for å slippe å ta ansvar.

Men boken har noen perler. Som for eksempel avsnittet «Til min overgriper» der Kronlöf gir nye perspektiver på hvordan effektene av en voldtekt rammer offeret, men burde ramme gjerningsmannen: «Å ha blitt voldtatt er ikke min personlighet, det er en erfaring. […] Men å være voldtektsmann er ikke en erfaring, det er en skam. En skam du må leve med.» Kronlöf beskriver innsiktsfullt hvordan voldtektsofferet kan gjøre mye for å behage sin voldtektsmann etter overgrepet, både i redsel for de sosiale konsekvensene av at sannheten kommer frem (for eksempel knuste vennegjeng) men også for den internaliserte følelsen vi kvinner ofte har av at det er vår plikt å se til at det ikke blir ubehagelig stemning, selv når vi har rett. Et annet eksempel på det sistnevnte dykker opp i avsnittet til mannen som kjøper sex, men der alle rundt omkring gjør alt for å ikke stille mannen til svars for å ikke skape ubehag: «Wow, nivået på hva menn roses for, er generelt vanvittig lavt, men nådde nettopp verdensrekord. Jeg blir nesten imponert over anstrengelsen for å unngå konfrontasjon og dårlig stemning.»  

Til sist må jeg kommentere oversettelsen, som jeg ikke er fornøyd med. Det merkes godt at det er en oversettelse jeg leser; teksten føles kunstig. Som svensk er jeg kjent med Kronlöf, jeg har fulgt henne på sosiale medier og lest det hun skrevet der i flere år; jeg er med andre ord kjent med hennes stil. Men jeg hør dessverre ikke Kronlöfs stemme i denne oversettelsen som jeg oppfatter som stiv og distansert i stedet for det avslappede og personlige språket jeg er vant til at hun har.

Jeg er redd for at de menn som hadde hatt nytte av å se andres perspektiver neppe kommer å plukke opp denne boken. Kanskje at den resonerer til unge gutter, som er i ferd med å utvikles og som er åpne for å utvide sine vyer. Jeg får helt enkelt håpe på det!

Skrevet av

Ella Nilsson

DET ER LENGE TIL SKUMRING

Av Tharaniga Rajah

Utgitt av Samlaget, 2018

Denne boken er så kompleks at jeg ikke klarer å sammenfatte alle ting jeg føler er geniale. Historien er så realistisk. Selv om det er fiksjon så er det på en annen måte ikke det; fortellingen er virkelig aktuell.

Rajah beskriver krig med få ord, men allikevel så treffende, og hvordan ting ikke er som det virker, som at alle lender som støtter én eller annen side har sine skjulte motiver og politiske agendaer. Det blir også tydelig at intet er svart eller hvitt, at det ikke finnes utelukkende gode eller onde sider i en krig. Men Rajah føyer in disse perspektivene forsiktig, mellom radene, på en måte som jeg setter pris på så utrolig mye. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skall føle og tenke i overtydelige «instrukser» av forfattere.  

Rajah fanger så presist de mange spørsmålene og problemene som krig og konflikter basert på etnisitet rømmer. Som når samene har fått en egen nasjonalstat og samer fra alle hold og kanter av verden flytter dit, folk uvane ved å bo så høyt oppe i nord, og som kanskje har mistet kontakten med sine røtter og tradisjoner. Det vekker virkelig tanker om essensialisme og viser på en skikkelig måte hvordan absurde menneskelighetens merkelapper er. 

Fortellerstilen føles nesten som om det er dagboksnotater jeg leser, som om de var skrevne av hovedpersonen Raisa. Det gis ikke noen bakgrunnsinformasjon av en objektiv, altseende forteller, vi får bare «se» de fragmentene som blir presentert av Raisa. 

Jeg må si at denne boken er utrolig velskreven og Rajah har gjort et gedigent bakgrunnsarbeid. Mye er ulastelig, fra språkvalget, fortellermåten, historien, karakterene … Det eneste jeg hadde problem med er at boken er skreven på en nordnorsk dialekt. Jeg er uvant ved å lese dialekter og sleit derfor litt med dette. Videre er det flere samiske ord her og der i teksten og selv om det finnes en ordliste langs bak der noen av dem står forklart, så framstod teksten ibland allikevel uklar for meg. Att Rajah tok disse språkvalgene er noe som jeg egentlig liker veldig godt; de får teksten å føles virkelig autentisk. Men for meg bidro dette dessverre til at jeg ikke fikk en god flyt i lesingen, at jeg vær nødt til å lese om stykker, slå opp ord et c. Dette ble til sist en barriere som hindret meg fra å komme godt inn i fortellingen. 

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

IKKE DØD ENNÅ

Av Johan Ehn

Oversatt av Morten Hansen

Mangschou forlag, 2022

Historien begynner med at hjertet til den gamle gubben Elis Erichsson slutter å slå når han er mitt oppe i å feire jul sammen med sin sønn, barnebarnene og oldebarnene. Men da han er på sykehuset etterpå skjer noe rart, han beveger seg inn og ut av en tilstand der han på en veldig livlig måte mins, eller snarer gjenopplever, sitt liv; en tilstand han kaller ‘revnen’. «Dette med å reise frem og tilbake i tid og rom – iblant å oppleve alt gjennom sin egen kropp, og ved andre anledninger å være mer som en flue på veggen – det er anstrengende, men det gir ham også energi.»

Hvem skulle ikke vilje kunne gjøre så, reise tilbake og gjenoppleve sitt liv? Jeg som er fascinert av tid og minner skulle i hvert fall ville det. Derfor liker jeg ideen med boken og med ‘revnen’. Jeg synes det er en smart måte å fortelle en livshistorie på, i stedet for ‘det gamle vanlige’, når et gammelt menneske husker sitt liv. Det er på en måte som når livet passerer forbi en i dødsøyeblikket, fast på en langsom, behagelig og mer interaktiv måte. Noe jeg følte var litt overflødig var dog hvordan dette ble forklart. Denne ‘revnen’ er en mystisk og udefinert tilstand, men blir i flere passasjer forklart, både når Elis selv filosoferer og «forklarer for oss lesere», og i samtaler mellom Elis og hans sykepleier, Tony. Jeg føler dog at boken hadde vunnet på å la denne tilstanden være uforklart og overlate til leseren å teoretisere hva dette kunne være for noe; jeg er ikke så glad i overtydelighet når jeg leser.  

Boken er full av kropp! Jeg stusser på hvor fysisk den er, med fotmassasje, en hånd på en kal isse, vann i lungene, et kateter som blir fjernet, med mere. Ehn har virkelig undersøkt godt hvordan det er å bli rammet av hjerteattakk og boken føles på den måten veldig realistisk. Mindre realistisk blir då den tiden sykepleier Tony har å engasjere seg i Elis liv, å sitte å snakke med ham, undersøke ting, drikke kaffe sammen, et c. Selv om Elis er forbitret over forfallet av den velferdsstat han selv har vært med å bygge opp, så virker det ikke som avreguleringen av helsevesenet med sine nedskjæringer, mangel på sykepleiere som sier opp seg på grunn av vanvittig stress, press og effektivisering, og lignende har rammet helsevesenet i denne versjonen av virkeligheten. Boken er for så vidt fiksjon, men Ehn har basert den på livet til sin far og historien er, bortsett fra ‘revnen’, veldig realistisk.

Fokus i boken er Elis’, og hans opplevelser. Det gjørs på noen steder forsøk på å koble disse sammen med skjebnene til dem han elsker, som sønnen hans, Jan. Men jeg hadde gjerne sett mer på dette temaet. Ikke bare at Elis funderer på hvorfor han blev som han blev, og hvorfor sønnen hans ble som han ble, men å kanskje drøye kvar ved dette temaet av den sosiale arven og gå litt mer inn i dybden. «Jeg har ingen komplisert relasjon til deg, det er du som har en komplisert relasjon til meg» sier Elis mor i en interessant passasje, som dessverre bare tar slutt.

Til tros for sine brister er boken veldig behagelig å lese. Hendelsene i Elis liv driver på historien på en bra måte og jeg liker hvordan fortellingen vugger inn meg i en meditativ tilstand, kanskje likt det som får Elis inn i ‘revnen’. Jeg likte særlig slutten, hvordan fortellingen ble knyttet sammen, men også den mystiske stemningen som Ehn klarte av å skape.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

---

Sitatene er hentet fra side 159, og 217 i Ikke død ennå av Johan Ehn.

Reklame: Leseeksemplar fra forlag

Kart over kroppens makeløse landskap

Av Maddie Mortimer

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Kan en bok fortsatt leses sammenhengende som en roman når handlingen blir brutt av en rekke andre sjangre? Det er det Maddie Mortimer prøver på i Kart over kroppens makeløse landskap. Bare 26 år gammel, har Mortimer skrevet en imponerende debut.

Lias liv er preget av kreften som sakte fortærer kroppen hennes. Datteren, Iris, og ektemannen, Harry, takler sykdommen på hver sin måte, samtidig som vennskap og familierelasjoner forandres i takt med Iris’ kropp.

Dette er en roman av den eksperimentelle sorten. Mortimer fletter teksten sammen i en symfoni av ulike sjangre, fortellerstemmer og illustrasjoner. Her finnes alt fra haiku-dikt til setninger formet som trappetrinn. Leseren blir hele veien tvunget til å lese teksten på ulike måter, enten det skal være opp-ned eller speilvendt.

Fortellerstemmen veksler mellom førsteperson, kreften, og tredjeperson, Lia, (Her må jeg også ta med andreperson, som blir sentral mot slutten av boken), som utover i romanen glir inn i hverandre der jeg-et og Lia blir en og samme karakter.

Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra Lias liv, til nåtidsaksen der Lia og menneskene rundt henne sammen prøver å leve et liv ved siden av sykdommen. Min personlige favoritt var handlingstråden som følger forholdet til Lia og hennes mor, Anna.

Dette er en roman om kreft og familie, men egentlig først og fremst om forsoning og tilgivelse. Om oppvekst og valg, og å finne seg selv i hverandre. Ikke minst viser romanen hvordan ærlighet kan springe ut fra møtet med sykdom og død.

Jeg anbefaler denne boken til deg som liker bøker som eksperimenterer med hva en roman er.

Denne boken kan ikke ha vært den enkleste å oversette, men Kirsti Vogt har gjort en god jobb.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Å vanne blomster om kvelden

Av Valérie Perrin

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Med en handling lagt til en gravplass i en landsby i Frankrike, der døden ligger som et gjennomgående tema over fortellingen, skulle man trodd at boken var mer dyster å lese enn det Å vanne blomster om kvelden egentlig er.

På en gravplass i Burgund jobber Violette som gravlundsvokter. Hun lever alene i det som tilsynelatende ser ut til å være et enkelt liv. Hun har få kontakter, vanner blomstene på gravlunden og mater kattene som har flyttet inn blant gravene. Litt etter litt åpner fortellingen for Violettes familie, som underlig nok ikke er til stede. Gjennom tilbakeblikk og vekslinger i fortellerstemmer, blir livet hennes avdekt, og dermed også hvor det har blitt av mannen og datteren.

Dette er ikke en hyggelig historie. Den har ingen lykkelig kjærlighetshistorie (selv om avslutningen bærer små spor), men er isteden proppfull av melankoli. Så hva er årsaken til at jeg følte en slik behagelig stemning hver gang jeg dykket ned i boken? Jeg tror det må være forfatterens måte å vise hva som springer frem i de tidene da livet er på sitt mest elendige. I møte med døden vil mennesker ofte finne kjærlighet i søken etter svar.

Språket har med seg en rekke klisjeer, men klarer på overraskende vis å inkludere disse i en poetisk helhet. Bildebruken imponerer mest språklig, der forfatteren hele veien klarer å sette sammen to ulikheter i en sammenheng jeg aldri ville sett for meg at fungerte. Men det fungerer hos Perrin.

Rundt Violettes fortelling blir historiene til menneskene rundt henne sydd sammen til et stort lappeteppe. Vi får ta følge med hennes nærmeste, men også bli tatt med på korte rundturer i livene til menneskene som blir begravd på gravplassen. Mellom hvert korte kapittel skifter forteller eller tid, hver gang med en overskrift som kunne vært gravert inn på gravsteiner: «Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.», «Vi var to som elsket hverandre, i sorgen står jeg igjen alene.»

Dette er en bok om lengsel og savn, om å miste, men også om å finne igjen. Til slutt handler den om å finne sannheten, og setter spørsmål ved om svaret alltid er det riktige å få.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Dama til Rune

Av Marianne Teie

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Jeg liker ikke når folk tror jeg er ute. At jeg ikke er vanlig, for jeg er vanlig. Jeg har brukt år på å fremstå som vanlig. Det er slitsomt, men jeg jobber med saken.

Dama til Rune, side 22

---

Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.

En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.

Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.

Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette:

Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.

Dama til Rune, side 18-19

Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som da hun trenger en unnskyldning for å besøke hyttenaboen og tar frem øksa for å hugge seg i beinet, men ombestemmer seg da hun ser hvor hårete leggene hennes er.

Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.

Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.

Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover. Nå som det også nærmer seg morsdag og valentinsdagen, drister jeg meg til å slenge inn boken som en gaveanbefaling også.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen