Bokfinker

DET ER LENGE TIL SKUMRING

Av Tharaniga Rajah

Utgitt av Samlaget, 2018

Denne boken er så kompleks at jeg ikke klarer å sammenfatte alle ting jeg føler er geniale. Historien er så realistisk. Selv om det er fiksjon så er det på en annen måte ikke det; fortellingen er virkelig aktuell.

Rajah beskriver krig med få ord, men allikevel så treffende, og hvordan ting ikke er som det virker, som at alle lender som støtter én eller annen side har sine skjulte motiver og politiske agendaer. Det blir også tydelig at intet er svart eller hvitt, at det ikke finnes utelukkende gode eller onde sider i en krig. Men Rajah føyer in disse perspektivene forsiktig, mellom radene, på en måte som jeg setter pris på så utrolig mye. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg skall føle og tenke i overtydelige «instrukser» av forfattere.  

Rajah fanger så presist de mange spørsmålene og problemene som krig og konflikter basert på etnisitet rømmer. Som når samene har fått en egen nasjonalstat og samer fra alle hold og kanter av verden flytter dit, folk uvane ved å bo så høyt oppe i nord, og som kanskje har mistet kontakten med sine røtter og tradisjoner. Det vekker virkelig tanker om essensialisme og viser på en skikkelig måte hvordan absurde menneskelighetens merkelapper er. 

Fortellerstilen føles nesten som om det er dagboksnotater jeg leser, som om de var skrevne av hovedpersonen Raisa. Det gis ikke noen bakgrunnsinformasjon av en objektiv, altseende forteller, vi får bare «se» de fragmentene som blir presentert av Raisa. 

Jeg må si at denne boken er utrolig velskreven og Rajah har gjort et gedigent bakgrunnsarbeid. Mye er ulastelig, fra språkvalget, fortellermåten, historien, karakterene … Det eneste jeg hadde problem med er at boken er skreven på en nordnorsk dialekt. Jeg er uvant ved å lese dialekter og sleit derfor litt med dette. Videre er det flere samiske ord her og der i teksten og selv om det finnes en ordliste langs bak der noen av dem står forklart, så framstod teksten ibland allikevel uklar for meg. Att Rajah tok disse språkvalgene er noe som jeg egentlig liker veldig godt; de får teksten å føles virkelig autentisk. Men for meg bidro dette dessverre til at jeg ikke fikk en god flyt i lesingen, at jeg vær nødt til å lese om stykker, slå opp ord et c. Dette ble til sist en barriere som hindret meg fra å komme godt inn i fortellingen. 

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

IKKE DØD ENNÅ

Av Johan Ehn

Oversatt av Morten Hansen

Mangschou forlag, 2022

Historien begynner med at hjertet til den gamle gubben Elis Erichsson slutter å slå når han er mitt oppe i å feire jul sammen med sin sønn, barnebarnene og oldebarnene. Men da han er på sykehuset etterpå skjer noe rart, han beveger seg inn og ut av en tilstand der han på en veldig livlig måte mins, eller snarer gjenopplever, sitt liv; en tilstand han kaller ‘revnen’. «Dette med å reise frem og tilbake i tid og rom – iblant å oppleve alt gjennom sin egen kropp, og ved andre anledninger å være mer som en flue på veggen – det er anstrengende, men det gir ham også energi.»

Hvem skulle ikke vilje kunne gjøre så, reise tilbake og gjenoppleve sitt liv? Jeg som er fascinert av tid og minner skulle i hvert fall ville det. Derfor liker jeg ideen med boken og med ‘revnen’. Jeg synes det er en smart måte å fortelle en livshistorie på, i stedet for ‘det gamle vanlige’, når et gammelt menneske husker sitt liv. Det er på en måte som når livet passerer forbi en i dødsøyeblikket, fast på en langsom, behagelig og mer interaktiv måte. Noe jeg følte var litt overflødig var dog hvordan dette ble forklart. Denne ‘revnen’ er en mystisk og udefinert tilstand, men blir i flere passasjer forklart, både når Elis selv filosoferer og «forklarer for oss lesere», og i samtaler mellom Elis og hans sykepleier, Tony. Jeg føler dog at boken hadde vunnet på å la denne tilstanden være uforklart og overlate til leseren å teoretisere hva dette kunne være for noe; jeg er ikke så glad i overtydelighet når jeg leser.  

Boken er full av kropp! Jeg stusser på hvor fysisk den er, med fotmassasje, en hånd på en kal isse, vann i lungene, et kateter som blir fjernet, med mere. Ehn har virkelig undersøkt godt hvordan det er å bli rammet av hjerteattakk og boken føles på den måten veldig realistisk. Mindre realistisk blir då den tiden sykepleier Tony har å engasjere seg i Elis liv, å sitte å snakke med ham, undersøke ting, drikke kaffe sammen, et c. Selv om Elis er forbitret over forfallet av den velferdsstat han selv har vært med å bygge opp, så virker det ikke som avreguleringen av helsevesenet med sine nedskjæringer, mangel på sykepleiere som sier opp seg på grunn av vanvittig stress, press og effektivisering, og lignende har rammet helsevesenet i denne versjonen av virkeligheten. Boken er for så vidt fiksjon, men Ehn har basert den på livet til sin far og historien er, bortsett fra ‘revnen’, veldig realistisk.

Fokus i boken er Elis’, og hans opplevelser. Det gjørs på noen steder forsøk på å koble disse sammen med skjebnene til dem han elsker, som sønnen hans, Jan. Men jeg hadde gjerne sett mer på dette temaet. Ikke bare at Elis funderer på hvorfor han blev som han blev, og hvorfor sønnen hans ble som han ble, men å kanskje drøye kvar ved dette temaet av den sosiale arven og gå litt mer inn i dybden. «Jeg har ingen komplisert relasjon til deg, det er du som har en komplisert relasjon til meg» sier Elis mor i en interessant passasje, som dessverre bare tar slutt.

Til tros for sine brister er boken veldig behagelig å lese. Hendelsene i Elis liv driver på historien på en bra måte og jeg liker hvordan fortellingen vugger inn meg i en meditativ tilstand, kanskje likt det som får Elis inn i ‘revnen’. Jeg likte særlig slutten, hvordan fortellingen ble knyttet sammen, men også den mystiske stemningen som Ehn klarte av å skape.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

---

Sitatene er hentet fra side 159, og 217 i Ikke død ennå av Johan Ehn.

Reklame: Leseeksemplar fra forlag

Kart over kroppens makeløse landskap

Av Maddie Mortimer

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Kan en bok fortsatt leses sammenhengende som en roman når handlingen blir brutt av en rekke andre sjangre? Det er det Maddie Mortimer prøver på i Kart over kroppens makeløse landskap. Bare 26 år gammel, har Mortimer skrevet en imponerende debut.

Lias liv er preget av kreften som sakte fortærer kroppen hennes. Datteren, Iris, og ektemannen, Harry, takler sykdommen på hver sin måte, samtidig som vennskap og familierelasjoner forandres i takt med Iris’ kropp.

Dette er en roman av den eksperimentelle sorten. Mortimer fletter teksten sammen i en symfoni av ulike sjangre, fortellerstemmer og illustrasjoner. Her finnes alt fra haiku-dikt til setninger formet som trappetrinn. Leseren blir hele veien tvunget til å lese teksten på ulike måter, enten det skal være opp-ned eller speilvendt.

Fortellerstemmen veksler mellom førsteperson, kreften, og tredjeperson, Lia, (Her må jeg også ta med andreperson, som blir sentral mot slutten av boken), som utover i romanen glir inn i hverandre der jeg-et og Lia blir en og samme karakter.

Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra Lias liv, til nåtidsaksen der Lia og menneskene rundt henne sammen prøver å leve et liv ved siden av sykdommen. Min personlige favoritt var handlingstråden som følger forholdet til Lia og hennes mor, Anna.

Dette er en roman om kreft og familie, men egentlig først og fremst om forsoning og tilgivelse. Om oppvekst og valg, og å finne seg selv i hverandre. Ikke minst viser romanen hvordan ærlighet kan springe ut fra møtet med sykdom og død.

Jeg anbefaler denne boken til deg som liker bøker som eksperimenterer med hva en roman er.

Denne boken kan ikke ha vært den enkleste å oversette, men Kirsti Vogt har gjort en god jobb.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Å vanne blomster om kvelden

Av Valérie Perrin

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Med en handling lagt til en gravplass i en landsby i Frankrike, der døden ligger som et gjennomgående tema over fortellingen, skulle man trodd at boken var mer dyster å lese enn det Å vanne blomster om kvelden egentlig er.

På en gravplass i Burgund jobber Violette som gravlundsvokter. Hun lever alene i det som tilsynelatende ser ut til å være et enkelt liv. Hun har få kontakter, vanner blomstene på gravlunden og mater kattene som har flyttet inn blant gravene. Litt etter litt åpner fortellingen for Violettes familie, som underlig nok ikke er til stede. Gjennom tilbakeblikk og vekslinger i fortellerstemmer, blir livet hennes avdekt, og dermed også hvor det har blitt av mannen og datteren.

Dette er ikke en hyggelig historie. Den har ingen lykkelig kjærlighetshistorie (selv om avslutningen bærer små spor), men er isteden proppfull av melankoli. Så hva er årsaken til at jeg følte en slik behagelig stemning hver gang jeg dykket ned i boken? Jeg tror det må være forfatterens måte å vise hva som springer frem i de tidene da livet er på sitt mest elendige. I møte med døden vil mennesker ofte finne kjærlighet i søken etter svar.

Språket har med seg en rekke klisjeer, men klarer på overraskende vis å inkludere disse i en poetisk helhet. Bildebruken imponerer mest språklig, der forfatteren hele veien klarer å sette sammen to ulikheter i en sammenheng jeg aldri ville sett for meg at fungerte. Men det fungerer hos Perrin.

Rundt Violettes fortelling blir historiene til menneskene rundt henne sydd sammen til et stort lappeteppe. Vi får ta følge med hennes nærmeste, men også bli tatt med på korte rundturer i livene til menneskene som blir begravd på gravplassen. Mellom hvert korte kapittel skifter forteller eller tid, hver gang med en overskrift som kunne vært gravert inn på gravsteiner: «Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.», «Vi var to som elsket hverandre, i sorgen står jeg igjen alene.»

Dette er en bok om lengsel og savn, om å miste, men også om å finne igjen. Til slutt handler den om å finne sannheten, og setter spørsmål ved om svaret alltid er det riktige å få.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Dama til Rune

Av Marianne Teie

Utgitt på Cappelen Damm i 2022

Jeg liker ikke når folk tror jeg er ute. At jeg ikke er vanlig, for jeg er vanlig. Jeg har brukt år på å fremstå som vanlig. Det er slitsomt, men jeg jobber med saken.

Dama til Rune, side 22

---

Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.

En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.

Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.

Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette:

Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.

Dama til Rune, side 18-19

Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som da hun trenger en unnskyldning for å besøke hyttenaboen og tar frem øksa for å hugge seg i beinet, men ombestemmer seg da hun ser hvor hårete leggene hennes er.

Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.

Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.

Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover. Nå som det også nærmer seg morsdag og valentinsdagen, drister jeg meg til å slenge inn boken som en gaveanbefaling også.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Flukt

Av Carl Frode Tiller

Utgitt på Aschehoug i 2021

• 

Den boken jeg har sett mest frem til å lese denne bokhøsten er Tillers nye roman Flukt. Jeg har tidligere lest Skråninga og Begynnelser og blitt bergtatt av den kreative skrivestilen, mens Innsirkling-trilogien har stått på vent i bokhylla litt for lenge. Da Flukt dukket opp under juletreet, til og med med en personlig hilsen fra forfatteren selv (jepp, jeg må innrømme at jeg fangirlet litt da), tok det ikke mange timene før boken ble fortært.

Flukt er et møte mellom tre personer, deres sorg, kjærlighet for hverandre og konflikter i hverdagen. Elisabet og Sakarias har nylig mistet sønnen Johannes. I sorgen får foreldrene innblikk i sønnens og deres eget liv, hvordan de har opplevd hverandre og det de har oversett hos den annen.

Det som overrasket meg mest, var den sterke tematikken som fulgte personenes sorg. Denne handlet om problemene Johannes hadde til seg selv og samfunnet rundt, da spesielt foreldrenes forventninger. I tillegg ble jeg sterkt preget av tematikken rundt eldreomsorg, og hvordan Elisabets mor ble behandlet på sykehjemmet. Jeg tror flere enn meg, som har opplevd familiemedlemmer i samme situasjon, vil kjenne seg igjen i disse problemene.

Tiller skildrer følelsene mellom det medmenneskelige på en måte svært få forfattere klarer. Det er enkelt, men samtidig så komplekst. Å kunne sette seg inn i hodet på de ulike personenes oppfatning av den samme konflikten på den måten Tiller gjør, er en kunst jeg er glad for at jeg ikke har gått glipp av. Boken er viktig i den forstand at den får deg til å stoppe og reflektere over de ulike problemene som blir tatt opp, samtidig som du setter disse inn i ditt eget liv. For å si det enkelt: Dette er en av de bøkene du ikke klarer å lese ferdig uten å diskutere høyt med noen underveis.

Jeg vil si litt om språket, for det er kanskje dette som fascinerer meg mest med Tiller. Da jeg leste Skråninga, var jeg raskt ute med å kommentere at dette var en av de beste språklige romanene som hadde truffet meg. Jeg ble derfor glad da jeg skjønte at Flukt var skrevet på noe lignende vis. Tiller binder hendelser sammen til en helhet, slik at du leser alle scener samtidig istedenfor kronologisk. Jeg vil ikke si for mye om dette, fordi det bør oppleves selv. Det jeg vil si, er høydepunktet mitt fra romanen, der scenevekslingen var eksepsjonelt bra. Denne er å finne i kapittel 21, der en krangel mellom Elisabet og Johannes kobles opp mot et ømt øyeblikk mellom Elisabet og Sakarias. Jeg vil vise til et eksempel fra dette: «Gi meg ein klem, da, la ho til, og så la ho den eine handa bak på skuldra mi og prøvde å trekke meg inntil seg, prøvde å trøste meg, men eg ville ikkje ha trøsta hennar, og eg vrikka meg laus igjen.» Der setningen starter med stemmen til Sakarias, avsluttes den med Johannes sin, samtidig som det blir vanskelig å sette et skille der den ene veksler over til den andre. Slike vekslinger gir meg gåsehud.

Bildebruk i romaner, kan ofte bli påtvunget og pompøse, noe som gir desto større glede når man kommer over de virkelig gode bildene, slik som dette: «[…] eg kom til å tenke på ein av dei tilbakevendande drømmane eg hadde hatt i det siste, den der eg amputerte armen kvar morgon og la han igjen heime, slik at Elisabet skulle ha ei hand å halde i mens eg var på jobb.» Hva skal man si, annet enn hvor tar forfatteren det fra?

De fleste perfekte romaner, har likevel sine feil, uten at disse trekker noe ned på scoren. Jeg vil derfor nevne de to tingene jeg pirket på da jeg leste (husk at dette er en roman jeg likevel kaller perfekt). Først og fremst skulle jeg ønske forfatteren hadde droppet kapittelinndelingen. Teksten er såpass sammensatt og flyter så fint i en helhet, at kapitlene kun ble hakkete for lesningen. Den andre tingen, gjelder et helt avsnitt jeg skulle ønske ble sløyfet, der jeg mener forfatteren skinte litt for mye igjennom og vek bort fra karakteren. Dette avsnittet er å finne i kapittel 16, der Elisabet «kom til å tenke på Foucault». Dette er tross alt min personlige mening, og vil kanskje ikke utgjøre negativt for en annen leser.

Jeg vil avslutte med å poengtere at til tross for romanens dystre temaer, er ikke historien likevel trist skrevet. Jeg har fått flere kommentarer fra bekjente denne julen som ikke skjønner hvorfor jeg vil lese en bok om å miste et barn, nå mens jeg selv går gravid, og til dette vil jeg si: Men romanen er ikke trist! Ja, den er fæl, men jeg opplevde den aldri som trist. Så hvis du kvier deg fra å lese en alvorlig roman med et tema som denne, så sier jeg Les den likevel! for den er såpass viktig å få med seg, og ikke minst utrolig godt skrevet.

Anbefales med full score.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Jordverv

Av Simen B. Hagerup

Utgitt på Kolon forlag i 2021

• 

På leting etter en forsvunnet pike, blir pensjonisten Tatjana dratt fra jorden til en ny verden, kalt Krinsil. Hun vet ikke hvordan hun havnet der, og snart finner hun ut at hun heller ikke er den eneste som har forsvunnet til denne andre verdenen. På leting etter veien hjem, må Tatjana, sammen med noen lokale folk, legge ut på en reise som viser at Krinsil har mye mer å by for de alle.

Universet er bygd på en interessant idé. Både menneskene som bor i Krinsil, tidslinjen og entelekienes relevans for verdenen, virket gjennomarbeidet. Jeg følte verdenen likevel ble formidlet for komplisert til tider, noe som gjorde det vanskelig å bli like investert i verdensoppbyggingen. Formidlingen ble oftest gjort gjennom fortellende detaljer av hvordan Krinsil fungerte, fremfor Tatjanas egne opplevelser av nettopp dette. Verdenen var likevel svært fascinerende å lese om, selv om jeg skulle ønske den var beskrevet litt enklere.

Stort sett er handlingen viet Tatjanas reise og opplevelse av Krinsil, men noen steder får hun tilbakeblikk fra andre menneskers død fra tidligere tider. Noen av disse scenene er ganske groteskt beskrevet. De er likevel levende og spennende fortalt, men de som ikke tåler å lese om ganske voldsom tortur, bør være advart om at dette forekommer i løpet av boka. (Jeg måtte legge fra meg boka ved et av disse øyeblikkene, og vurdere om jeg i det hele tatt orket å lese de neste sidene).

Jeg ble nok mest investert i Krinsils forbindelse til vår egen verden, spesielt hvordan Tatjana, Berken og Abulek havnet i Krinsil. Epilogen var derfor kanskje mest interessant. Etter å ha lest denne, fikk jeg et sug etter å vite mer om spørsmålene som dukket opp. Jeg skal ikke røpe for mye her, men denne epilogen er verdt å lese seg frem til!

Jeg likte bokens språk. Det er fengende, poetisk og tankevekkende og har samtidig et ganske originalt preg.

Til å være en fantasyhistorie, er boken også original. Jeg liker at Hagerup eksperimenterer med det språklige blandet med fantasyuniverset, noe som ikke alltid er like vanlig i denne sjangeren. Jeg skulle likevel ønske forfatteren ga leseren mer rom til å utforske universet utenfor de direkte forklaringene av hvordan verdenen fungerte. Grensen mellom verdenens eksistens og verdenen som en drøm ble på mange måter litt for diffus.

Jeg vil anbefale «Jordverv» til deg som ønsker å lese en annerledes fantasyroman. Hovedpersonen er på mange måter også en god protagonist det er verdt å få med seg, i en sjanger der svært mange hovedpersoner er basert på klisjéfylte modeller. Trenger du en siste liten julepresang, eller bare en bok du vil lese i romjula, er kanskje dette en du bør vurdere.

---

Skrevet av

Taran Halvorsen