Med en handling lagt til en gravplass i en landsby i Frankrike, der døden ligger som et gjennomgående tema over fortellingen, skulle man trodd at boken var mer dyster å lese enn det Å vanne blomster om kvelden egentlig er.
På en gravplass i Burgund jobber Violette som gravlundsvokter. Hun lever alene i det som tilsynelatende ser ut til å være et enkelt liv. Hun har få kontakter, vanner blomstene på gravlunden og mater kattene som har flyttet inn blant gravene. Litt etter litt åpner fortellingen for Violettes familie, som underlig nok ikke er til stede. Gjennom tilbakeblikk og vekslinger i fortellerstemmer, blir livet hennes avdekt, og dermed også hvor det har blitt av mannen og datteren.
Dette er ikke en hyggelig historie. Den har ingen lykkelig kjærlighetshistorie (selv om avslutningen bærer små spor), men er isteden proppfull av melankoli. Så hva er årsaken til at jeg følte en slik behagelig stemning hver gang jeg dykket ned i boken? Jeg tror det må være forfatterens måte å vise hva som springer frem i de tidene da livet er på sitt mest elendige. I møte med døden vil mennesker ofte finne kjærlighet i søken etter svar.
Språket har med seg en rekke klisjeer, men klarer på overraskende vis å inkludere disse i en poetisk helhet. Bildebruken imponerer mest språklig, der forfatteren hele veien klarer å sette sammen to ulikheter i en sammenheng jeg aldri ville sett for meg at fungerte. Men det fungerer hos Perrin.
Rundt Violettes fortelling blir historiene til menneskene rundt henne sydd sammen til et stort lappeteppe. Vi får ta følge med hennes nærmeste, men også bli tatt med på korte rundturer i livene til menneskene som blir begravd på gravplassen. Mellom hvert korte kapittel skifter forteller eller tid, hver gang med en overskrift som kunne vært gravert inn på gravsteiner: «Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.», «Vi var to som elsket hverandre, i sorgen står jeg igjen alene.»
Dette er en bok om lengsel og savn, om å miste, men også om å finne igjen. Til slutt handler den om å finne sannheten, og setter spørsmål ved om svaret alltid er det riktige å få.
Jeg liker ikke når folk tror jeg er ute. At jeg ikke er vanlig, for jeg er vanlig. Jeg har brukt år på å fremstå som vanlig. Det er slitsomt, men jeg jobber med saken.
Dama til Rune, side 22
Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.
En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.
Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.
Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette:
Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.
Dama til Rune, side 18-19
Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som da hun trenger en unnskyldning for å besøke hyttenaboen og tar frem øksa for å hugge seg i beinet, men ombestemmer seg da hun ser hvor hårete leggene hennes er.
Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.
Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.
Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover. Nå som det også nærmer seg morsdag og valentinsdagen, drister jeg meg til å slenge inn boken som en gaveanbefaling også.
Den boken jeg har sett mest frem til å lese denne bokhøsten er Tillers nye roman Flukt. Jeg har tidligere lest Skråninga og Begynnelser og blitt bergtatt av den kreative skrivestilen, mens Innsirkling-trilogien har stått på vent i bokhylla litt for lenge. Da Flukt dukket opp under juletreet, til og med med en personlig hilsen fra forfatteren selv (jepp, jeg må innrømme at jeg fangirlet litt da), tok det ikke mange timene før boken ble fortært.
Flukt er et møte mellom tre personer, deres sorg, kjærlighet for hverandre og konflikter i hverdagen. Elisabet og Sakarias har nylig mistet sønnen Johannes. I sorgen får foreldrene innblikk i sønnens og deres eget liv, hvordan de har opplevd hverandre og det de har oversett hos den annen.
Det som overrasket meg mest, var den sterke tematikken som fulgte personenes sorg. Denne handlet om problemene Johannes hadde til seg selv og samfunnet rundt, da spesielt foreldrenes forventninger. I tillegg ble jeg sterkt preget av tematikken rundt eldreomsorg, og hvordan Elisabets mor ble behandlet på sykehjemmet. Jeg tror flere enn meg, som har opplevd familiemedlemmer i samme situasjon, vil kjenne seg igjen i disse problemene.
Tiller skildrer følelsene mellom det medmenneskelige på en måte svært få forfattere klarer. Det er enkelt, men samtidig så komplekst. Å kunne sette seg inn i hodet på de ulike personenes oppfatning av den samme konflikten på den måten Tiller gjør, er en kunst jeg er glad for at jeg ikke har gått glipp av. Boken er viktig i den forstand at den får deg til å stoppe og reflektere over de ulike problemene som blir tatt opp, samtidig som du setter disse inn i ditt eget liv. For å si det enkelt: Dette er en av de bøkene du ikke klarer å lese ferdig uten å diskutere høyt med noen underveis.
Jeg vil si litt om språket, for det er kanskje dette som fascinerer meg mest med Tiller. Da jeg leste Skråninga, var jeg raskt ute med å kommentere at dette var en av de beste språklige romanene som hadde truffet meg. Jeg ble derfor glad da jeg skjønte at Flukt var skrevet på noe lignende vis. Tiller binder hendelser sammen til en helhet, slik at du leser alle scener samtidig istedenfor kronologisk. Jeg vil ikke si for mye om dette, fordi det bør oppleves selv. Det jeg vil si, er høydepunktet mitt fra romanen, der scenevekslingen var eksepsjonelt bra. Denne er å finne i kapittel 21, der en krangel mellom Elisabet og Johannes kobles opp mot et ømt øyeblikk mellom Elisabet og Sakarias. Jeg vil vise til et eksempel fra dette: «Gi meg ein klem, da, la ho til, og så la ho den eine handa bak på skuldra mi og prøvde å trekke meg inntil seg, prøvde å trøste meg, men eg ville ikkje ha trøsta hennar, og eg vrikka meg laus igjen.» Der setningen starter med stemmen til Sakarias, avsluttes den med Johannes sin, samtidig som det blir vanskelig å sette et skille der den ene veksler over til den andre. Slike vekslinger gir meg gåsehud.
Bildebruk i romaner, kan ofte bli påtvunget og pompøse, noe som gir desto større glede når man kommer over de virkelig gode bildene, slik som dette: «[…] eg kom til å tenke på ein av dei tilbakevendande drømmane eg hadde hatt i det siste, den der eg amputerte armen kvar morgon og la han igjen heime, slik at Elisabet skulle ha ei hand å halde i mens eg var på jobb.» Hva skal man si, annet enn hvor tar forfatteren det fra?
De fleste perfekte romaner, har likevel sine feil, uten at disse trekker noe ned på scoren. Jeg vil derfor nevne de to tingene jeg pirket på da jeg leste (husk at dette er en roman jeg likevel kaller perfekt). Først og fremst skulle jeg ønske forfatteren hadde droppet kapittelinndelingen. Teksten er såpass sammensatt og flyter så fint i en helhet, at kapitlene kun ble hakkete for lesningen. Den andre tingen, gjelder et helt avsnitt jeg skulle ønske ble sløyfet, der jeg mener forfatteren skinte litt for mye igjennom og vek bort fra karakteren. Dette avsnittet er å finne i kapittel 16, der Elisabet «kom til å tenke på Foucault». Dette er tross alt min personlige mening, og vil kanskje ikke utgjøre negativt for en annen leser.
Jeg vil avslutte med å poengtere at til tross for romanens dystre temaer, er ikke historien likevel trist skrevet. Jeg har fått flere kommentarer fra bekjente denne julen som ikke skjønner hvorfor jeg vil lese en bok om å miste et barn, nå mens jeg selv går gravid, og til dette vil jeg si: Men romanen er ikke trist! Ja, den er fæl, men jeg opplevde den aldri som trist. Så hvis du kvier deg fra å lese en alvorlig roman med et tema som denne, så sier jeg Les den likevel! for den er såpass viktig å få med seg, og ikke minst utrolig godt skrevet.
På leting etter en forsvunnet pike, blir pensjonisten Tatjana dratt fra jorden til en ny verden, kalt Krinsil. Hun vet ikke hvordan hun havnet der, og snart finner hun ut at hun heller ikke er den eneste som har forsvunnet til denne andre verdenen. På leting etter veien hjem, må Tatjana, sammen med noen lokale folk, legge ut på en reise som viser at Krinsil har mye mer å by for de alle.
Universet er bygd på en interessant idé. Både menneskene som bor i Krinsil, tidslinjen og entelekienes relevans for verdenen, virket gjennomarbeidet. Jeg følte verdenen likevel ble formidlet for komplisert til tider, noe som gjorde det vanskelig å bli like investert i verdensoppbyggingen. Formidlingen ble oftest gjort gjennom fortellende detaljer av hvordan Krinsil fungerte, fremfor Tatjanas egne opplevelser av nettopp dette. Verdenen var likevel svært fascinerende å lese om, selv om jeg skulle ønske den var beskrevet litt enklere.
Stort sett er handlingen viet Tatjanas reise og opplevelse av Krinsil, men noen steder får hun tilbakeblikk fra andre menneskers død fra tidligere tider. Noen av disse scenene er ganske groteskt beskrevet. De er likevel levende og spennende fortalt, men de som ikke tåler å lese om ganske voldsom tortur, bør være advart om at dette forekommer i løpet av boka. (Jeg måtte legge fra meg boka ved et av disse øyeblikkene, og vurdere om jeg i det hele tatt orket å lese de neste sidene).
Jeg ble nok mest investert i Krinsils forbindelse til vår egen verden, spesielt hvordan Tatjana, Berken og Abulek havnet i Krinsil. Epilogen var derfor kanskje mest interessant. Etter å ha lest denne, fikk jeg et sug etter å vite mer om spørsmålene som dukket opp. Jeg skal ikke røpe for mye her, men denne epilogen er verdt å lese seg frem til!
Jeg likte bokens språk. Det er fengende, poetisk og tankevekkende og har samtidig et ganske originalt preg.
Til å være en fantasyhistorie, er boken også original. Jeg liker at Hagerup eksperimenterer med det språklige blandet med fantasyuniverset, noe som ikke alltid er like vanlig i denne sjangeren. Jeg skulle likevel ønske forfatteren ga leseren mer rom til å utforske universet utenfor de direkte forklaringene av hvordan verdenen fungerte. Grensen mellom verdenens eksistens og verdenen som en drøm ble på mange måter litt for diffus.
Jeg vil anbefale «Jordverv» til deg som ønsker å lese en annerledes fantasyroman. Hovedpersonen er på mange måter også en god protagonist det er verdt å få med seg, i en sjanger der svært mange hovedpersoner er basert på klisjéfylte modeller. Trenger du en siste liten julepresang, eller bare en bok du vil lese i romjula, er kanskje dette en du bør vurdere.
(Resymé tatt fra bokens beskrivelse) John Brodie, en forhenværende Navy Seal og Secret Service-agent, har blitt lei spesialoppdrag, krig og spenning, og er på vei over i en rolig skrivebordsjobb i Washington DC. I tillegg har han kjøpt ring, i den hensikt å fri til kjæresten. Men ellevte september endrer alt. Brodie blir mot sin vilje dratt inn i en omfattende konspirasjon, der han blir stående alene mot en usynlig fiende med nærmest ubegrensede ressurser. En sammenhengende spiral av vold, død og terror truer med utslettelse både for han selv og hans nærmeste. Brodies gjemte ferdigheter blir på nytt vekket til live når han mot sin vilje blir tvunget til å svare på truslene. Dette er en intelligent, fartsfylt og tidsaktuell thriller som drar leseren bak forhenget og inn til en ukjent, dyster og skremmende verden, der uhyggelige og kyniske maktmennesker etter hvert blir synlige på den blodige arenaen.
«Der sannheten dør» er en actionspekket thriller med høyt tempo. Leseren må tåle å lese om vold og kamp, for det er i disse scenene Cross også er på sitt beste.
Boken er lang, noe som kan komme av de mange detaljerte skildringene. Blir du fort lei av lange passasjer med forklarende beskrivelser av rom og ting, bør du kanskje styre unna denne. Men for deg som ønsker å få mer kunnskap mens du leser om for eksempel kunst, er dette noe for deg. Til tider kunne skrivestilen minne litt om Dan Brown og det som virker som hans ønske om å lære bort informasjon til leseren samtidig som en actionfylt spenning fyller helheten av romanen.
På grunn av bokens fokus på detaljer, ble den også svært grafisk å lese. Dette gjorde den enkel å se for seg, men kunne gi lite rom til egen fantasi for leseren. Jeg leser likevel thriller-sjangeren som nogenlunde lik krimen, og ser derfor bort fra mangelen på egen tolkning for leseren, da bøker i disse sjangrene ofte har til vane å gi en ganske grundig forklaring rundt hendelsene som finner sted. Det er tross alt historien som står i fokus, ikke språket.
Historien er ellers spennende. Jeg liker at den tar opp 9/11 på måten den gjør, noe som gjør handlingen ekstra nervepirrende ettersom man som leser nærmest «venter» på hendelsene som man vet vil komme. Vekslingen av perspektiv fungerte også veldig fint. Det må også sies at konspirasjonsteoriene som kommer frem i boken, er svært tankevekkende og interessante.
Jeg anbefaler boken til deg som ønsker en spenningsroman og samtidig er interessert i konspirasjonsteorier.
Ane oppdager en dag at hun kan fly. Hun har superkrefter, og hun er ikke den eneste med dette. Også lillesøsteren og fetteren og kusinen kan gjøre utrolige ting, og sammen danner dem gruppen «De store små». Da tvillingene Trine og Trude begynner å erte Ane, skjønner hun at noe må gjøres. Kanskje er det en grunn til at tvillingene gjør som dem gjør? Og kan De store små løse problemet?
Superhelt er første boken i det som er tenkt som en barnebokserie med navn De store små, og jammen håper jeg det blir fler. Denne lille boken har alt som trengs til en engasjerende høytlesning for yngre barn. At den er egnet til de litt eldre barna som kan lese selv, kan muligens også være, men jeg ser først og fremst for meg at bokens målgruppe ligger rundt 6 til 8-årsalderen.
Språket i boken er tydelig og enkelt. Det vil være enkelt for en ung leser å henge med på både historie og karakterer. Bokens hovedperson er Ane, og det er derfor også henne leseren får lov til å bli best kjent med. Ane er en typisk «underdog» som det er lett å føle sympati for. Hennes gode medhjelpere, Ellie, Nikolai og Charlotte, har stort potensiale som karakterer, og jeg håper vi får se en av disse som hovedperson i de neste bøkene som forhåpentligvis vil komme.
Det må også nevnes at illustrasjonene til Anja Storvand er fantastiske på alle mulige måter. Disse er med på å gi et helt spesielt liv til historien. De er enkle, morsomme og utrolig søte. Spesielt vil jeg trekke frem illustrasjonene av Trine, Trude og bestemor som spesielt gode.
Hva gjør du når du bare er barn og har to slemme tvillinger etter deg? Du bruker superkreftene dine. Men hva gjør du når du innser at de slemme tvillingene ikke har det noe bra hjemme? Dette har Silje Eckermann skrevet en nydelig barnebok om, med illustrasjoner av Anja Storvand, som vi har vært så heldige å få lese.
Hvordan ble boken til?
For 2 år siden var jeg sykmeldt på grunn av kronisk bekkenløsning etter svangerskap. Til vanlig jobber jeg som spesialsykepleier på Nyfødt Intensiv, og det var ganske tøft å gå fra en så givende jobb til å bli sykmeldt. Jeg hadde et behov for å bidra, føle at jeg gjorde noe meningsfylt i tillegg til å være mamma. I denne perioden tok jeg opp skriving igjen, som jeg hadde drevet med av og på fra jeg var barn. Datteren min, som da var 5 år, fikk med seg at jeg skrev bøker og spurte om jeg kunne skrive en bok om henne. Så da gjorde jeg det. Jeg skrev manusutkast til 6 bøker i serien om De Store Små, 3 andre barnebøker og jeg kom halvveis i en krimbok for voksne. Etter at jeg kom tilbake i jobben som sykepleier har jeg fortsatt å skrive, og nå har vi gitt ut hjertebarnet mitt; De Store Små.
Hvorfor valgte du å skrive barnebok?
Fordi barn er de ekte superheltene! Jeg digger barn, de er så kule! De er mye smartere enn oss voksne og har så fine betraktninger på livet. De aller viktigste menneskene i hele verden er barn. Og barn trenger gode barnebøker, barnebøker som betyr noe. Det er gøy med barnebøker som handler om tiss, bæsj og promp, men jeg ville at denne serien skulle bety noe mer. Bok med mening. Og det føler jeg vi har fått til.
Hvordan fant dere ut at dere skulle lage bok sammen?
En kveld stod jeg ved postkassa og pratet med min nye nabo. Jeg nevnte litt tilfeldig at jeg hadde begynt å skrive barnebøker. Da sa naboen min at hun var utdannet illustratør og animatør, så hvis jeg trengte en illustratør var det bare å si ifra! Senere leste hun boka mi, og hun synes den var så fin at vi ble enige om et samarbeid.
Silje Eckermann
Aktuell med «De store små. Superhelt» (2021)
Hjemmeside: superheltbarn.no
Instagram: @destoresma.barnebok
Hvor fikk dere inspirasjon fra?
Jeg får inspirasjon fra barn og fra min egen fantasi. Jeg spør barna mine og nevøen/niesen min om hva de synes skal skje i boka, og så bruker jeg det som passer inn. Det er derfor karakterene har superkrefter! Dessuten er temaet i den andre boken er basert på tilbakemeldinger fra barna. Anja og jeg inspireres av hverandre. Hun har ståltro på det jeg gjør, det har vært utrolig viktig for meg i prosessen. Anja sier hun så lett ser for seg bilder ut fra teksten jeg skriver. Sammen fungerer vi veldig godt.
Hvordan var skriveprosessen?
Jeg skriver i bolker. Jeg tar en lang pause mellom hver bok, på noen uker. Da tenker jeg masse på hvordan den neste boka skal bli. Når jeg da setter meg ned og skriver, har jeg nesten hele historien i hodet. Så skriver jeg veldig mye på veldig kort tid. Deretter kommer redigeringsarbeidet. Det er tidvis tungt.
Man føler hele tiden man er ferdig, men så kommer redaktør med enda flere rettelser. Når redaktøren min sier jeg må endre på noe rett før vi er ved veis ende, får jeg først følelsen av at «lufta går ut av ballongen». Men så kommer pågangsmotet, viljestyrken, det som gjør at jeg ikke gir meg og da kan jeg skrive i timevis. Fordi jeg lever meg så inn i historien jeg skriver. Og jeg elsker når det skjer, for den konsentrasjonen jeg får da tror jeg er veldig sunn for vår mentale helse.
Har du bakgrunn i skapende skriving fra før?
Det korte svaret er nei. Men jeg har alltid følt at jeg er god til å ordlegge meg skriftlig, og jeg har alltid elsket å skrive. Jeg sendte inn manus til Gyldendal da jeg var barn. Det ble refusert, med svar sendt per post. Det svaret har jeg fortsatt. Siden da har jeg skrevet tekster. Men jeg har ikke publisert noen av dem før nå.
Hvordan var tegneprosessen?
Illustratør Anja Storvand svarer:
Først av alt leste jeg selvfølgelig manus til boka og ble veldig inspirert! Jeg begynte å skisse umiddelbart for å finne karakterene. Jeg hadde alder og hårfarger på barna og personlighet. Dette var utgangspunktet. Veldig moro å tegne!
Så tok det noen måneder før det var helt bestemt at det skulle bli bok, da satte jeg i gang. Jeg jobbet med å finne tegnestil, bestemme farger og spikre karakterene.
Da jeg følte det var på plass brukte jeg noen uker på å lage forsiden til boka, den er viktig 😊 Finne balansen og lage den spennende og god å se på.
Ferdig med det tok jeg utgangspunkt i teksten og tegnet i vei. Jeg er opptatt av at det skal skje ting i illustrasjonene, at de er levende.
Hele familien fikk korona i påsken og med lange karantener, ble det en hektisk innspurt der jeg fargela illustrasjonene og satte opp boka slik jeg ville den skulle være i forhold til teksten.
– Du kan fly, sier Ellie med et lurt uttrykk i ansiktet. – Det er hemmelig, sier Ane strengt. – Du må love å ikke si det til noen!
Eckermann, side 13
Hvorfor valgte dere å gå indie?
Vi har sendt manus til flere forlag, men ikke fått napp. Likevel fikk vi noen positive tilbakemeldinger på manuset, av typen «ikke gi opp, dette har potensiale». De tilbakemeldingene betydde veldig mye, og vi tok de på kornet. Anja (illustratør) har gitt ut bøker på forlag før, og da får man alltid føringer på hvordan man skal tegne. Nå kan hun tegne akkurat slik hun selv vil, jeg kan skrive om hvilke temaer jeg selv vil. Det er en frihet vi setter veldig stor pris på!
Brukte dere redaktør?
Vi har brukt redaktør. Anitra Figenschou er forlagssjef og tilbyr i tillegg tjenester som konsulent. Å ha henne som redaktør har vært veldig nyttig for meg. Hun har lært meg mye; om alt fra hvordan man utvikler gode karakterer og hvordan en historie bør være utformet, til detaljer rundt utgivelsen. Jeg tror alle forfattere har nytte av å bruke en redaktør! Det å være indieforfatter har litt dårlig rykte. Og jeg tror noe av grunnen er at enkelte hopper over det redaksjonelle. De bruker ikke redaktør, språkvasker, korrekturleser og ombrekker. For oss var det viktig at boka skulle ha samme kvalitet som bøker gitt ut på etablerte forlag. For jeg tror virkelig det er fullt mulig. Det er mange gode manus som blir refusert av forlagene!
Hva syns dere om prosessen med å gi ut bok på eget forlag?
Det har vært veldig gøy, spennende, skummelt og mye jobb! I tillegg til å skrive og tegne, gjør vi alt annet. Jeg kunne ingen ting om dette fra før, men nå har jeg opparbeidet meg kunnskap i å lage ISBN-nummer, etablere forlag, regnskap, markedsføring, distribusjon, nettbutikk og sosiale medier. Jeg har lært mye av redaktør, av facebookgrupper for indieforfattere og av å søke etter kunnskap helt til jeg finner den. Og da lærer man masse. Det som har vært gøy er jo mestringsfølelsen det gir. At vi får dette til. Det som er skummelt, er at jeg føler kvaliteten på det vi lager må stå til A+. Noen er skeptiske til indieforfattere, og jeg vil så gjerne gjøre noe med den skepsisen! Jeg føler boka blir lest mer kritisk fordi vi har gitt ut selv. I dagene etter at boka var sluppet, ble det helt stille. Det var ganske lange dager … Så begynte tilbakemeldingene å komme, og jeg ble roligere. Vi har fått veldig mange positive tilbakemeldinger fra leserne våre, og det betyr så mye!
Boken er laget av god kvalitet og miljøvennlig papir, var det vanskelig å velge riktig trykkeri og distribusjon?
Vi fikk tips i gruppa «indieforfatterforum» på Facebook om hvilket trykkeri vi burde bruke. Vi valgte norsk trykkeri av flere grunner. Både av hensyn til miljø, at boka skulle være kortreist, men også fordi vi ønsket å holde en prøvebok i hendene. Det ville ikke være mulig for oss dersom vi hadde hatt et trykkeri i utlandet. Det koster mer å trykke i Norge, men for oss var det riktig. I forhold til distribusjon hadde vi i utgangspunktet tenkt til å sette bort alt til trykkeriet vårt. Vi endte med en løsning der vi har halvparten hjemme og halvparten på Forlagssentralen. Det har fungert veldig godt, og var nødvendig fordi vi ønsket å selge til bokhandlere og bibliotek.
Har du noen tips til andre aspirerende forfattere?
Kaja Kvernbakken (forfatter) sa noe fint på Instagram som jeg tror er veldig riktig; at noen drømmer spiser deg opp om du ikke realiserer dem. Og akkurat slik var det for meg med denne bokserien. Og jeg tror at hvis du går med en historie, som du kjenner er ditt hjertebarn, som er så viktig for deg at du ikke klarer å slippe den, da må du bare hoppe i det og gjøre alt du kan for å realisere drømmen din!
De store små kan kjøpes eller bestilles i alle bokhandler.
«Offiserbarnet» er en selvbiografi om Gullaug Pless sin barndom med foreldre i Frelsesarmeen. Den er delt opp i ulike deler, hvor det er fortellinger fra hvert sted de ble sendt fra øvre hold i Frelsesarmeen, da foreldrene jobbet som offiserer.
«- Kjærligheten holder oss oppe og sammen, sa pappa. Familiebåndene ble sterke i et liv på flyttefot».
side 61
Boka gir veldig mye innsikt i hvordan det er å vokse opp i Frelsesarmeen, og hvordan det er å ha foreldrene som har jobber som overgår alt annet, fordi de gjør om jobbene til levesett. Pless er veldig ærlig i utleveringen sin, og forteller rett frem hvordan det var for henne. Det er godt formidlet, både handlinger og følelser, og viser flere perspektiver i historien, selv om den stort sett er subjektiv. Hun legger ikke noe imellom, og flere steder kan man lese smerten hennes, uten at hun sier det eksplisitt. Det er en modig tekst.
I tillegg til å være ærlig om oppdragelsen, og foreldrenes måte å vise kjærlighet på, er hun også åpen om veldig personlige og sterke historier om opplevelser hun har hatt i barndommen. Hun forteller om andres opplevelser og reaksjoner på dette, med en respektfull sårbarhet. Historiene oppleves som veldig menneskelige og tunge.
Det er en god bok, og jeg var interessert i det hun skrev hele veien. Kapitlene har tydelige røde tråder, og det er enkelt å følge med. Det er en god inngang til noe alle som ikke er innenfor miljøet eller vet hva Frelsesarmeen er, eller hvordan systemet er satt sammen.
Språket er godt, og handlingen er spennende, men det kan bli litt mye referat-tekst. Det må kanskje til, for at vi utenforstående skal få et godt innblikk i dette lukkede miljøet, men likevel blir det mye detaljer som kanskje ikke er så viktige, på veldig liten plass. Det er for all del spennende å lese, men det skjer veldig mye på veldig kort tid.
Når det er sagt, er det en viktig bok. Lukkede miljøer har alltid godt av å komme frem i lyset. Boka er lest ut på et par timer, men sitter lenge igjen i kroppen.
Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos.
Broch Aakre, 158
«Jeg er utslitt etter barndommen» hadde moren hennes sagt en gang til sin søster, hennes tante. Bokens hovedperson søker etter en form for avslutning etter at moren hennes tok sitt liv. Hun søker etter en sammenheng, etter sin mors historie. Hun søker etter å få vite de tingene som vi aldri tenker på å spørre mens foreldrene er i live, det som vi bare tar for gitt, de historiene som føles så selvfølgelige, som om vi arvet dem eller fått dem inn med morsmelken, helt frem til det ikke finnes noen kvar å spørre, da mellomrommene helt plutselig blottes. «Avstanden mellom oss!»
Men hun søker også etter sannheten. I boken bearbeider Broch Aakre sin mors selvmord i 2017. Pleieplaner som ikke blir fulgt opp, personalmangel som får styre hva for hjelp et sykt menneske skal få adgang til og mangel på tilstrekkelig kommunikasjon til de pårørende. «Hvordan skal et ustabilt system hjelpe en ustabil pasient? De har det til felles at de veksler mellom oppbluss av virketrang, handlekraft og systematikk, og apati og kaos.» Det er en viktig bok. Den gir innsikter som kanskje ikke så mange har, om hvor utilstrekkelig hjelpen som tilbys de med psykiske lidelser kan være, den hjelpen som så mange forventer seg skal være så bra fordi vi lever i et velferdsland.
Broch Aakre forteller historien ganske udramatisk og nedtonet, nesten hverdagslig, slik som det kan være med psykisk lidelse. Det ekstreme blir hverdagslig. Dysfunksjonen blir også en rutine. Uten å velte seg i eksponerende detaljer klarer hun å fange den vedvarende pinen det innebærer å være, eller leve nær noen som er, psykisk syk. Med en klar, usensurert selvinnsikt tar hun opp også de skamfulle følelsene: «Eller så får hun bare gjøre det, da!» Ved å veksle mellom egen tekst, pasientjournaler og morens notater fletter hun sammen et mangefasettert bilde av hendelsesforløpet av tiden som omringet selvmordet.
Broch Aakres etterforskning av morens fortid blir like mye min egen etterforskning av mine slektningers fortid. Jeg sørger det jeg aldri kommer kunne få vite, det som nå er for alltid forsvunnet i evighetens sorte hull av glemte minner.
Skrevet av
Ella Nilsson
Sitatene er hentet fra side 30, 75, 158 og 84 respektive i Mødre og døtre av Tiril Broch Aakre.
Hva skjer hvis han senker skjoldet og blottlegger det såre og vonde? Wilhelm reflekterer fram og tilbake over alt ubehaget med spørsmål, spekulasjoner og hjelpeløse forsøk på å vise forståelse. Han tar beslutningen
Mowinckel
Romanen Satisfaction av Espen Mowinckel følger Lukas, Wilhelm, og Christian; tre menn som på hver sin måte forsøker å takle vonde livserfaringer og følelser. De er alle dypt preget av sin barndom, og sårene som aldri ble leget følger dem inn i voksenlivet og påvirker deres roller som venner, fedre, og ektefeller. Klarer de å være ærlige med seg selv og andre, og makter de å møte og ta tak i sine utfordringer?
Historien fortelles gjennom skiftende perspektiver og kapitler som hopper fram og tilbake i tid. Kronologien var noe vanskelig å få tak på i begynnelsen, men etter hvert ble det lettere å plassere hendelsene og karakterene takket være de tydelig markerte kapitteltitlene. Tidshoppene gjør at deler av historiens utvikling utelates, og man sitter derfor igjen med spørsmål. Samtidig sørger teknikken for at leseren får et innblikk i livene til de tre hovedkarakterene over mange år, og man får se hvordan barndomsopplevelser direkte og indirekte påvirker dem som voksne.
Lukas Wilhelm, og Christian har ulike bakgrunnshistorier, men deres lignende indre følelsesliv og monologer gjorde at de gled litt over i hverandre. Dette ble svært tydelig da navnene til Lukas og Wilhelm forveksles i et kapittel som var satt syv år før de to karakterene møttes. Likevel var det interessant å se hvordan de forholdt seg til hverandre, og hvor gnisningene oppsto mellom vennene. Spesielt de siste kapitlene var sterke, og ga svar på spørsmål som ble reist allerede i første kapittel.
Satisfaction belyser svært viktige tema, og setter søkelys på problematikk rundt det å skulle innfri mannsidealer. Lukas, Wilhelm, og Christian forsøker, med ulik grad av suksess, å løse sine egne problemer og ta oppgjør med sin fortid. Deres nederlag, så vel som deres triumfer, bidrar til et friskt perspektiv på hva som skjer når man ikke lenger kan løpe fra sine problemer og må møte dem direkte.
