Hvordan skal man håndtere det som er vondt? Hva skjer når tausheten blir din verste fiende? Satisfaction er en roman om identitet, etikk, faren ved mannsrollen og umulige idealer, og om hvordan tre menn fra ulike bakgrunner og miljøer på forskjellig vis bakser med behovet for å bli sett, og redselen for å vise sårbarhet.

Hvem er du?

Jeg er født i 1953, er Oslo-gutt og bor ved Majorstua. Jeg er gift og stolt bestefar til 3 fine gutter. Yrkesmessig har jeg hatt forskjellige funksjoner innen markedsføring, reklame og salg.

Fortell litt om boka di, Satisfaction.

Boka handler om tre venners sårbarhet, ærlighet, etikk og moral. Den forteller hvordan de håndterer vonde erfaringer fra oppveksten og relasjoner til fedrene. Dette påvirker adferd og kommunikasjon som venn, ektefelle og far. Egen identitet, menneske- og likeverd blir utfordret. Satisfaction kan forklare valgene de tre vennene tar, men skal ikke nødvendigvis forsvare dem.

Jeg har lagt vekt på at boka skal nå bredt med handling og språk som gir historien driv og spenning. Historien strekker seg i tid fra 60-tallet til begynnelsen av 2000, så leseren får en bra dose nostalgi på kjøpet. Målet mitt, foruten å skape leselyst, er å inspirere til refleksjon over mannsrollen og hvor ærlig man er mot seg selv, familie og venner.

Espen Mowinckel

Aktuell med: Satisfaction (2021)

Hjemmeside: https://panterforlag.no/

Instagram: @espenmowinckel

Boka tematiserer mannsrollen og mannsidealet. Hva var det som gjorde at du ville ta opp nettopp dette?

Jeg har egne erfaringer, og har sett hvordan andre menn blir påvirket av mannsidealene. Ofte blir egen identitet overstyrt av jaget etter status og prestisje for å få aksept og anerkjennelse. Bak masken kjemper menn for å skjule og fortrenge egen sårbarhet. Egoisme, selvbedrag og dobbeltmoral får gjerne overtaket. «Meg og mitt» blir rådende for å oppnå egne fordeler. Mannsdominerte miljø i arbeidslivet, idrettsgarderoben, forsvaret, biler, porno, filmer etc. forsterker machokulturen og de negative sidene ved mannsrollen. Moral og etikk kommer i spill, og mange blir styrt i feil retning. Media har stadig vekk fokus på temaet, og flere menn, unge og gamle, «står fram» og tør å være ærlig med seg selv og mot andre. Satisfaction skal være mitt lille bidrag til å holde debatten gående, og få flere til å reflektere over egen sårbarhet og våge å snakke om personlige utfordringer og problemer.

Hvilken rolle spiller kommunikasjon i romanen?

Satisfaction viser hvilke konsekvenser mangel på eller dårlig kommunikasjon kan få. I oppveksten handler kommunikasjon mye om å bli sett av foreldre. Romanen tar spesielt tak i hvordan kommunikasjon påvirker relasjonen mellom far og sønn. Tillit bygges gjennom god kommunikasjon. Som voksen dreier kommunikasjonen seg mye om å framheve vellykkethet, og menn velger i stor grad å kommunisere gjennom materialisme og statussymboler. Vonde følelser og frustrasjoner tas ut på alle andre måter enn å snakke om det. Tausheten rundt dette blir ens verste fiende.

Romanen forteller om Lukas, Wilhelm og Christian. Hvordan oppsto disse tre karakterene, og hvordan bidrar deres ulike perspektiv til fortellingen?

Jeg ville lage en historie rundt hva som kan skjule seg bak masken og rollespillet. Hvorfor handler noen menn som de gjør? Hvordan påvirker det relasjoner? Jeg ønsket en stram ramme med et begrenset persongalleri for å gjøre historien så tilgjengelig som mulig. Karakterene er satt sammen av egne erfaringer og opplevelser jeg har delt og observert blant venner og mennesker jeg har møtt og lest om. Dette har jeg så laget fiksjon rundt, og det er minst tre personer «bygget inn» i hver karakter. De tre kommer fra ulike miljø, religiøst, intellektuelt og vestkant, og dette belyser felles problemstillinger og utfordringer på litt forskjellige måter. Erfaringene de har «i bagasjen» skaper på hver sin måte savn, lengsler og drømmer. Uavhengig av miljø så har de behovet for å bli sett, og har samme redsel for å vise sårbarhet og kaste masken.

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Forfatterdrømmen har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og familie, venner og arbeidskollegaer har hørt om bokprosjektet i mange år. Jeg har alltid likt å skrive, og stil var favorittøvelsen på skolen. I jobbsammenheng har jeg skrevet mye, men av forskjellige årsaker har jeg ikke vært flink til å prioritere egen skriving. På grunn av nedbemanning i firmaet jeg var ansatt, måtte jeg slutte før tiden og fikk fristilt tid til å skrive. Idé og tema for boka har vært den samme hele tiden. Så lovlig sent, men godt, er boka blitt en realitet i år.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Først og fremst for å ha 100% hands on, «do it my way» og stå til ansvar fullt og helt. Jeg mente å ha et budskap som jeg ville ut med nå, ikke vente på for eksempel 70 refusjoner som Levi Henriksen hadde. Jeg ville neppe være skrivefør når boka måtte bli antatt etter x antall forsøk. Jeg ble også trigget av læringen som ligger i å gi ut selv. Som førstegangskjøper var det mange nye ting og erfaringer som var krevende, utfordrende og lærerike.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Jeg kan bare henge meg på rådene som mange andre har gitt. Involver eksterne konsulenter og testlesere tidlig i prosessen, og velg personer som ikke kjenner deg personlig. Test ut idé og tanker om innhold, struktur og språk. Det er like ekkelt hver gang å sende fra seg manus, men utrolig nyttig og lærerikt for skriveprosessen. Skaff deg en redaktør når du har råmanus for hele historien klar. Hen kan gi råd og motstand som vil heve kvaliteten kraftig. Bruk tid, beregn minst dobbelt så lang tid som du tror i utgangspunktet. Legg gjerne manuset vekk en måned, og se på det med friske øyne etterpå. Jeg synes særlig ferdiggjøringsprosessen med alle detaljene var utfordrende og tidkrevende. Invester i profesjonell hjelp til dette. En god dose tålmodighet er avgjørende for å stå gjennom hele løpet.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg har noen løse tanker, men i første omgang skal jeg nyte friheten fra Coronafengselet og lære av tilbakemeldinger på Satisfaction.

Helt til sist – har du noen litterære forbilder?

Det store forbildet er Lars Saabye Christensen, spesielt hans tidlige bøker, Beatles og Halvbroren. Han treffer tidsånden med fengende historier, og bruker språket på en fantastisk måte uten at det blir rart og sært.

_{Satisfaction kan bestilles gjennom forfatterens nettside.}

Drømmer du om å representere dine egne produkter istedenfor andres? Muligheten finnes, du trenger bare den rette ideen, og kanskje finner du nettopp den i denne boken. GründerBibelen er en bok som både kan inspirere og underholde, med en overflod av ideer for nye produkter, forretninger og oppfinnelser.

Hvem er du?

Navnet er W. Peter Barbulla. W. står for Winfried, men blir ikke brukt, siden etternavnet allerede er eksotisk nok. Jeg skriver under pseudonymet med samme initialer, William Paul Barkley. Jeg er født hanseat av samme geografiske opphav som Günter Grass. Jeg var flyktning i eget land etter 1945, men tilhører nå gruppen nye nordmenn (hvis man kan si ny om en på 82). Jeg kom fra Hamburg til Norge som 28 åring og har siden gjennomgått flere karrierestadier, både som ansatt i lederposisjon, som arbeidsledig og som selvstendig næringsdrivende med i alt 8 oppstart.

Fortell litt om boka di, GründerBibelen.

Den begynte som del av forfatterprosjektet «Bøker som ikke fins» som jeg hadde startet sammen med Biblioteket i Moss. Forløperen til GründerBibelen, med 67 forretningsideer, het Løft din økonomi til nye høyder og omslaget var prydet av en stor varmluftballong.

W. Peter Barbulla (William Paul Barkley)

Aktuell med: Kokebok for kannibaler. Knokeboken, perversågod!

Hjemmeside: http://www.grunderbibelen.com/

Hva fikk deg til å ville sette i gang med akkurat dette prosjektet?

Jeg har alltid undret meg over hvorfor ting var som de var, og ikke som jeg tenkte de kunne være. Dette ble den utløsende faktor for at jeg brukte mine ideer som en hobby. Slik utviklet noen oppfinnelser hjemme i garasjen. Dette førte til 7 ulike patenter i USA, EU og Norge. I tillegg ble det 14 mønsterbeskyttelser.

Da det sist ble økonomisk krise, rundt 2008, og Norge opplevde en ny bølge med arbeidsledighet, var mantraet fra politisk hold, at det som Norge da trengte, var nye ideer. Dette føltes som en oppfordring til meg. Jeg begynte å skrive opp flere ideer og etter hvert kom de i bokform som 1. opplag av GründerBibelen, med 225 ideer. Snart kom 2. opplagt med 250 ideer, fulgt av 3. opplag med 329 ideer. Boken ble solgt gjennom mitt eget nettsted, www.grunderbibelen.com.

GründerBibelen presenterer over 600 nye forretningsideer. Er alle dine egne?

Jeg kaller mine ideer for «nye forretningsideer, som knapt noen har tenkt på». I det ligger at jeg aldri ville få meg til å pynte meg med andres ideer, så ja, de er mine egne. Unntaksvis refererer jeg til andres ideer enten ved at de har relevans til mine egne, eller ved at jeg forteller om en forbedring av andres ideer, som da kan bli til noe nytt. Samme fremgangsmåte brukes for øvrig ved patentsøk. Forskjellen er at jeg ikke kaller mine ideer for oppfinnelser, men fremfinnelser.

Det går nesten ikke an å lage en oppfinnelse ved å benytte seg av helt ukjente faktorer. De fleste nyheter er sammensatt av ellers kjente komponenter, som materialer, fremgangsmåter eller teknikker. Man må bare finne frem til alle disse som den nye tanken involverer, derfor frem- og ikke opp-finnelser. Det nøyaktige antall av mine ideer var per 7. juni er 641, hvorav 30 har tilkommet siden 1. januar i år.

Hvilke tips ville du ha gitt til en som har en gründer i magen, men som kanskje kvier seg for å sette ideen ut i livet?

Det viktigste er at du må ha tru på ideen. Det finnes alt for mange tvilere der ute som ikke selv har våget det minste risiko, og derfor heller vil svartmale din idé. Disse kan du finne i familien, blant venner, blant bransjefolk, i banken eller hvor som helst. Ikke la din idé bli snakket ned, hold på den og gå på med krum hals. Det kan ikke skade å ha en plan B, men ikke start med den for tidlig. Et annet råd er å ikke starte med prestisjekostnader, før du har råd til det. Hjemmekontor, garasjeproduksjon, kjellerlager og gjerrighet er en gründers dyder og adelsmerker (i mine øyne) og mange ideer har, med disse forutsetninger, blitt til noen av verdens største suksesser.

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg hadde aldri i tankene å bli forfatter, men det startet en sen sommerkveld i et vennelag. Boken; Bokhandleren fra Kabul, fra Åsne Seierstad, var samtaletema og jeg tok munnen litt for full ved å skryte på meg at, dersom jeg noen gang skulle skrive en bok, så skulle den hete Kukhandleren fra Babul (med henvisning til hennes bok og mitt etternavn).

De bare lo. Nei det kan du ikke, var de enige om, det hadde de ingen tru på. Men sånt skal man ikke tirre en som ikke har respekt for noe. Jeg satte meg ned, tittelen hadde jeg, det var bare å bygge en historie rundt den. Det ble faktisk en gründerroman, jeg kaller den en manneroman på grunn av den litt obskøne tittelen. Han handlet faktisk med «kuker». Gründeren i boken hadde funnet ut at eneste del i reinsdyrslakten, som ikke ble menneskemat, kunne bli en ressurs.

Han visste at japanerne var ville etter afrodisiaka. Hva kunne da være mer overbevisende enn akkurat denne delen, som var høyeffektiv i 20-30 minusgrader på kaldeste viddaen, også kunne virke i japanske senger?

Han tørket kukene etter norsk manér på gæljer, pulveriserte de og tjente grovt på eksporten. Han fant sågar at ordet pulver skrevet i to ord og tillagt en H, var et ekstra salgsargument.

Boken ble i hvert fall en fin julegave til vennegjengen,

. . . og hva ellers skulle man gi dem  som har alt, og ikke vet å ønske seg noe?

Hvorfor valgte du å gå indie?

Som de fleste, som har begått sin første bok, trodde også jeg selvfølgelig at det var dette verden hadde ventet på. Jeg prøvde å få noen forlag interessert, men ga opp på grunn av skuffende svar. Jeg må innrømme at, skulle jeg utgi boken nå, ville omfattende endringer være påkrevet.

Men det ble noen flere bøker, for det kom flere jul og bursdager og flere anledninger til å gi noe, som ingen hadde ønsket seg. Både dame- og barneroman. Novellesamling (33stk.) samt en diktsamling og en boklett med 100 aforismer.

Alt dette kom mellom to permer i digitaltrykk, for moros skyld og som vennegaver.

Men da jeg opplevde samme forlagsholdning med GründerBibelen, fant jeg at det var på tide å starte enda en ny virksomhet. Forlag. 4. opplag ville ha vokst seg til mursteins tykkelse, og ingen gidder vel å pløye gjennom 1.200 sider for å finne én idé. Så jeg omredigerte alt sammen og brøt tekstmengden ned til 16 temabøker. Det er tross alt lettere å finne rette idé innenfor en temagruppe som ligger nærmeste den bransjen man vil prøve seg i.

Samtidig hadde jeg et problem med at, når et opplag først var trykt, kunne jeg ikke rette, tilføre eller omredigere, før i neste opplag, derfor ble jeg Norges første PDF-forlag. Nå har jeg alle disse muligheter.  GrunderBibelen selges nå kun som PDF, sendes rett til kundens PC og betalingen går via VIPPS. Enkelt, greit, kjappere og mye billigere.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Jeg tror ikke jeg ville ikke la meg fange av fagre løfter om utgivelse og god fortjeneste av et forlag som krever at jeg som forfatter skal selge 100 eller flere bøker selv, og at jeg attpåtil skal betale hele produksjonen selv. Skal jeg ta risikoen og gjøre jobben, da kan jeg likegreit gjøre resten også.

I dag er det veldig enkelt å bli indieforfatter. Alt er tilrettelagt, og man kan få masse hjelp. Jeg ville gå direkte til Bold Books, hvis jeg manglet grafisk erfaring.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Inn imellom alle fremfinnelser må jeg ha noe å slappe av med, kan more meg med, og da blir det som oftest noe som «av meg uvennligsinnete» blir karakterisert som tull, og de kan selvfølgelig har rett. Mitt motto er: Jag trivs bäst i öppet galskap! Vanligivs skriver jeg da flere aforismer (har allerede flere hundre) eller noe helt annet, slik som mitt siste prosjekt, som er ferdig i disse dager, en kokebok: Kokebok for kannibaler. Knokeboken, perversågod!.

Om også denne vil forbli en «vennegave» eller vil finne et enda smalere publikum, vil tiden vise.

Helt til slutt – har du noen litterære forbilder?

Det er sikkert mange som har inspirert meg gjennom årenes løp, men det er tre som har gjort sterkest inntrykk:

Hans Magnus Enzensberger, uredd, og brutal analytisk i all sin virken som journalist og forfatter.

Dernest Dom Helder Camara, Biskop, forfatter og filantrop. Hans engasjement for Brasils fattige, måten han skrev militærjuntaen midt imot, og hans mot til å gjennomføre sine ideer til beste for menneskene i favelaene, med risiko for egen sikkerhet, det har gjort inntrykk. Jeg tror han har gjort meg til et bedre menneske.

Og ikke minst Knut Hamsun. Jeg beundrer hans skrivekunst og må særlig fremheve Markens Grøde, som jeg har lest som en gründerroman. Den seige gjennomføringsviljen som han har lagt inn i karakteren Isak Sellanrå, var inspirasjon og forbilde for mange av de åtte firmaene som jeg har etablert. Slik Isak og de fleste gründere, har også jeg hatt mye motgang, men jeg hadde Isak i tankene og ga meg aldri før jeg hadde oppnådd hva jeg hadde siktet til.

_{^{GründerBibelen kan kjøpes gjennom forfatterens nettside.}}

L.S. Macdonald begynte allerede som treåring å samle på gamle aviser. Innen hun fylte ti, visste hun at det var forfatter hun ville bli. Etter flere år i bank, med en rekk prossessmøter, leverte hun oppsigelsen for å følge forfatterdrømmen. Nå er hun ute med romanen «Skupet», en kriminalfortelling fra Lillestrøm med høy spenningsfaktor.

• 

Hvem er du?

Jeg er en erfaren frilansjournalist, med spesielt solid erfaring fra fag-og bransjepresse.  Et par år med lokalavis i en av Oslos bydeler kan jeg også sette på cv-en. Før jeg hoppet av og ble journalist, hadde jeg noen år som tillitsvalgt bak meg. Med andre ord har jeg følt norsk arbeidsliv på pulsen. Det kommer fram i Skupet, med et visst skråblikk.

Grensetraktene mellom innlandskommunene Hamar og Løten var min barndomsverden, men mye av mitt voksne liv har jeg tilbrakt i Oslo og på Romerike.

Språkgleden og lesegleden har jeg hatt siden før jeg kan huske, tror jeg. Som tre-fireåring husker jeg at jeg satt på fanget til far og leste avisa sammen med ham hver morgen. Jeg elsket alt som inneholdt ord. Sommerferiene brukte jeg i stor grad til å sluke alt fra Donald Duck, Sølvpilen og Fantomet til Bobseybarna, Nancy Drew og Rocambole. Og jeg begynte tidlig å tømme bibliotekhyllene for faglitteratur om verdens dyreliv.

Jeg tilbrakte noen år i arbeidslivet før jeg innså at jeg var akademiker og burde gjøre noe med det. Etter en årrekke med studier ved siden av full jobb, lød fasiten på Hovedfag/Master i engelsk (amerikanske samfunnsforhold), med grunnfag i nordisk språk og litteratur og grunnfag i filosofi i fagkretsen. I tillegg har jeg tatt et grunnfag i medievitenskap. Universitetsutdanningen var en fin basis å legge til grunn for journalistjobben, i stedet for en tradisjonell journalistutdanning. Slik har i hvert fall jeg opplevd det.

Fortell litt om boken din, «Skupet»

I Skupet møter vi den unge journalisten Lilliann Bermer, relativt ferskt medlem av chat-redaksjonen i nettavisen Verden Nå. Bestevenninnen Dina, som er frilansjournalist, har bedt henne instendig om å komme innom henne etter kveldsvakt denne fredagskvelden. Hun har noe spesielt å fortelle. Hva hun ville fortelle, får Lilliann aldri vite. Hun finner venninnen døende.

Var det selvmord eller drap? Lilliann er overbevist om det siste. Hun tror den livsglade venninnen kan ha blitt drept på grunn av saker hun har gravd i. Dina var alltid på jakt etter det store skupet.

Da Lilliann finner Dinas mobiltelefon på dørmatta dagen etter, ser hun det som en bekreftelse på at venninnen fryktet for livet sitt. Dina må ha sendt den med en dør-til dør-tjeneste før hun ble drept.

Utstyrt med mobilen starter Lilliann jakten på forklaringen – og en morder. Gjennom de innledende undersøkelsene blir hun kjent med en permittert politibetjent, som fort blir en viktig støttespiller. Selv om han innimellom er skeptisk til Lillianns metoder.  Hans kontakter kommer til god nytte.

Særlig mer vil jeg ikke avsløre, jeg vil ikke ødelegge spenningen for leserne. Annet enn at Skupet er en feelgood-krim, fri for spekulative og blodige voldsscener. Og at den har et viktig tema som bakteppe: Ulovlig handel med eksotiske dyr.

L.S. Macdonald

Bor på Romerike

Aktuell med: «Skupet»

Tidligere utgivelser: «Kort og godt norsk – kjappe skrivetips» (2010), «Snubletråder i norsk –språktabbene du bør unngå» (2016). Samt skrivende redaktør for novellesamlingen «Blod og røde vesker» (e-bok, 2020)

Facebook: www.facebook.com/AuthorLaila

Instagram: lsmacdonal@09

Hva er bakgrunnen bak valget av sjanger?

Det valget var litt tilfeldig. Jeg startet på et kurs i skjønnlitteratur i 2017/2018, og var godt i gang med en historisk roman da krim-ideen begynte å forme seg i hodet. Ideen bygget på spørsmålet: «Hva om noen tok i bruk Lillestrøms flotte sykkelhotell til kriminell virksomhet?» Da kursleverandøren tilfeldigvis annonserte sitt første krimkurs på samme tid, klarte jeg ikke å holde meg unna.

Jeg kom selvfølgelig til et punkt da jeg måtte bestemme meg for hvilken roman jeg skulle fullføre først. Jeg skriver ved siden av en full jobb, så parallell-løpet kunne jeg ikke fortsette med. En av romanene måtte legges til side for en periode. Siden jeg skriver den historiske romanen for det engelsk-språklige markedet, valgte jeg å rette innsatsen mot det norske markedet først. Satse helhjertet på å etablere et forfatternavn i eget land før jeg tar skrittet ut i verden. Dermed la jeg alle krefter inn på å fullføre krimromanen, som lenge hadde arbeidsnavnet «Sykkelhotellet». 

Hovedpersonen i romanen er journalist og egentlig ikke etterforsker. Hva slags fordeler (eventuelt ulemper) ga dette for arbeidet med plottet?

Nei, hovedpersonen er definitivt ingen politietterforsker. Ikke har hun lang erfaring som journalist, heller. Og hun dumper høyst tilfeldig og ufrivillig opp i en drapssak. Hun var ikke et valg fra min side, hun bare dukket opp da jeg begynte å spinne videre på ideen jeg startet ut fra. Jeg er i stor grad det vi kaller en pantser, altså en forfatter som ikke skriver ut fra en ferdig skisse. Veien blir i stor grad til mens jeg går. Men når det først var en journalistspire som dukket opp, fikk jeg en hovedperson som kunne ha et litt fritt forhold til lover, regler og metoder. Det ga meg en større frihet og trygghet i arbeidet med plottet. Jeg kunne la hovedpersonen jobbe ut fra magefølelse, eller ut fra rene følelser, for den del. Og jeg kunne la henne se litt gjennom fingrene om hva som er rett og galt, om nødvendig. Jeg slapp å konkurrere med tidligere politifolk i å beskrive politimetoder og – miljø mest mulig korrekt. Med bakgrunn som tillitsvalgt og journalist kjenner jeg nok Lilliann Bermers miljø bedre.

Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å skrive en mer klassisk politi-krim en dag. Det skal du ikke se bort fra at jeg kan finne på.

Fortell litt om arbeidet med utformingen av karakterene?

Som tidligere nevnt, er jeg i stor grad en pantser. Det funker ikke for meg å sette meg ned med et skjema og beskrive karakterene mine i detalj. Jeg må bli kjent med dem gjennom handlingen, og gjennom hvordan de samhandler. Så den utformingen pågår fra start til slutt. Helt til jeg setter endelig punktum for ferdig redigert manus.

Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?

Jeg gikk inn i indieverdenen allerede for ti år siden med utgivelsen av en liten skrivehåndbok, Kort og godt norsk. Oppfølgeren Snubletråder i norsk kom i 2016, også den på eget forlag. Jeg vurderte aldri å sende de manusene til forlag, jeg ville eie hele prosjektet selv.

Da jeg begynte å skrive skjønnlitterært, vurderte jeg for første gang det å sende til forlag som et alternativ. Men etter å ha lest gjennom normalkontrakten bransjen bruker, fristet det ikke så veldig. Selge rettighetene for noen usle prosenter av hvert salg? I tillegg kom dette med alle ukene du må vente før du får svar fra forlaget. Og de to første bøkene hadde gitt penger nok til at jeg kunne stå for utgivelsen selv. Så jeg valgte å satse.

Har du noen tips til kommende indieforfatter-spirer?

For det første: Du trenger en sterk forfatterdrøm, men den må være ispedd en tilstrekkelig dose realisme om du skal oppnå den. Vær klar over at du tar en økonomisk risiko. En bokutgivelse er en investering. Den kan gi deg gode inntekter, men den kan også gå med tap.

For det andre: Bruk redaktør. Du må ha en proff å sparre med. Det er under redigeringen at manuset virkelig tar form. Redaktøren hjelper deg å gi manuset en kvalitet som holder vann. Du må også finne en god språkvasker og ditto korrekturleser. Så kommer ombrekking , omslagsdesign og trykk på toppen. Alle disse hjelperne koster, men du bør ikke skimpe på dette. Skal du hevde deg, må du levere et proft produkt. Jeg sier ikke dette for å skremme noen fra å satse indie. Det er flott at stadig flere gjør det, og trolig bidrar det til at verden får se mange gode bøker som ellers ikke ville blitt utgitt. De store forlagene har altfor lenge fått bestemme hva du og jeg skal lese. Når de i tillegg eier alle bokhandlene, legger det store hindre i veien for mangfold. Men skal du konkurrere med de store, må du levere like proffe produkter som de gjør.

Sett deg et mål, og sett av penger. Og begynn å orientere deg i tilbudet av tjenester du vil trenge. Det finnes mange dyktige frilansere der ute, og det finnes plattformer hvor du kan komme i kontakt med dem. Og begynn å skrive på ideen din. Det tar en stund å få råmanuset ferdig, så det er ikke noe å vente med.

 Har du noen litterære forbilder?

Egentlig ikke. Fra jeg var barn har jeg lest litteratur i bredden, uten egentlig å være spesielt opptatt av forfatteren. Dessuten har jeg ikke lyst til å kopiere stilen til andre forfattere. Jeg ønsker å finne min egen.

Har du noen kommende prosjekter på gang?

Jeg er i full gang med oppfølgeren til Skupet, inspirert av tilbakemeldingene fra mine første lesere. Jeg kan ikke si for mye om det nye plottet. Men jeg kan avsløre at også denne gangen er et høyaktuelt tema del av bakteppet. Og så håper jeg å få tatt den historiske romanen og en science fiction-novellesamling opp fra skuffen i løpet av et år eller to. Jeg kommer neppe til å kjede meg framover.

Nina Lunde er 29 år gammel. Hun er lei av å spise middager alene, våkne opp alene og gå på fest alene. På sosiale medier lever «alle» perfekte liv med mann, barn, hus og bil, og når Nina endelig får en fot innenfor dette attraktive glansbildelivet, kaster hun seg ut i det. Men hvordan er egentlig dette livet, bak fasaden? Er det virkelig så perfekt som hun hadde håpet på? Raaes Søndagsbitch og oppfølgeren Mandagsengel er to underholdende romaner om å finne kjærligheten, og ikke minst seg selv, om følelsen av utenforskap og kampen for å passe inn.

Hvem er du?

Jeg er 42 år, bor i Ski med to barn og samboer, innflytter i 2011, oppvokst på Lambertseter i Oslo. Jeg jobber som førstekonsulent ved universitetet i Oslo. I 2015 ble jeg arbeidsledig, meldte meg på et skrivekurs og skrev Søndagsbitch, og skrev første utkast på 3 måneder. Boken ble da gitt ut på Alea forlag, men valgte å gi ut Mandagsengel på eget forlag i 2020.

Fortell litt om bøkene dine, Søndagsbitch og oppfølgeren Mandagsengel.

Bøkene handler om Nina Lunde som bor alene og som nærmer seg 30 år uten å finne den store kjærligheten. Hun frykter at hun må leve i ensomhet resten av livet, og føler at alle rundt henne har perfekte liv med mann, barn, gode venner og så videre, som de flasher i sosiale medier. Når hun får muligheten til å få en fot innenfor, kaster hun seg ut i det, uten å vite hva hun går til, og fasaden hun lengtet sånn etter var kanskje ikke så perfekt likevel. Tematikken i bøkene er kjærlighet, ensomhet, og det å ville passe inn. Jeg hadde et ønske om å gjøre bøkene underholdende og med en dose humor, men samtidig at man kan kjenne på sårheten og hvordan det er å føle seg utafor.

Heidi Raae

Aktuell med: Mandagsengel

Hjemmeside: https://heidiraae.wordpress.com/

Instagram: heidisin_insta

Hvor kom ideen til bøkene fra?

Jeg husker ikke helt hvordan ideen kom, men det må ha vært mange år siden, at jeg begynte å drodle rundt en historie jeg opplevde som barn, som jeg følte måtte komme ut på papiret i en eller annen form, og så har jeg plukket opp deler her og der.

Jeg kjenner selv på at folk deler mye som kan virke veldig flott i sosiale medier, når virkeligheten kanskje ikke er så bra som det alltid ser ut som.

Er det en spesiell inspirasjon bak hovedpersonen, Nina?

Det er vel små ting i hverdagen som har inspirert meg, å observere folk, lese om folk, se på filmer, følge med i sosiale medier, som har inspirert meg og som til slutt har blitt en helhet. Og jeg har også prøvd å bruke erfaringer fra eget liv som har inspirert meg på godt og vondt, men som jeg har pyntet litt på og gjort om til fiksjon.

Man snakker gjerne om «den vanskelige andreboka». Hvordan opplevde du å arbeide med bok nummer to? Var det utfordrende?

Jeg føler egentlig at den kom veldig naturlig, fordi det var en oppfølger og hadde allerede en klar visjon, en historie i tankene. Jeg syns det er verre med en eventuell trjede bok som jeg tenker skal handle om noe helt annet.

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg har drømt om det fra jeg var liten av, og fikk alltid ros da jeg skrev stiler på skolen. En lærer på skolen sa at jeg hadde et «skrivetalent», men jeg gjorde ikke noe med drømmen før i 2015, da hadde jeg ikke skrevet mye før det, og følte vel bare at jeg måtte skrive og at det var noe inni meg som ikke ville gi slipp.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Det var ikke et bevisst valg, men det var en mulighet som dukket opp som jeg tok. Og tanken bak å gjøre noe fra A- Å som et utviklingsprosjekt i alle ledd var et morsomt og utfordrende prosjekt. Og jeg har benyttet meg av tjenester som er helt essensielle for å gi ut bok, som redaktør og liknende. Jeg lærte mye om meg selv, det å gi ut bok og hvor mye hardt arbeid som ligger bak.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Å ha trua på seg selv, noe jeg selv syns er utfordrende.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Muligens, men jeg er fortsatt i tenkeboksen. Det vil i så fall bli noe helt annet enn bøkene om Nina.

Helt til sist – har du noen litterære forbilder?

Jeg har ingen favoritt, men det er mange jeg beundrer og ser opp til, spesielt nye forfattere som jeg kjenner til, som jeg vet har jobbet hardt og fått det til.

_{^{For informasjon om hvor du kan kjøpe bøkene, sjekk forfatterens hjemmeside.}}

Carl Fredrik Skog har mistet alt. Nå, etter ti år som uskyldig dømt og fengslet for drapet på kjæresten, er han tilbake. Endelig skal han få hevn. Samtidig flytter Renate Gundersen tilbake til hjembyen for å finne ut sannheten om farens angivelige selvmord. Hvem skal man heie på? Hvor går grensen? Og hva når grensene overskrides? Lang lang rekke er en fartsfull krim om hevn og hvor langt man er villig til å gå i jakten på sannhet og rettferd.

Hvem er du?

Barnsben i Vennesla. Studietid i Trondheim, med blant annet drama, film og teater i fagkretsen. Har arbeidet som lærer, kulturkonsulent og kinosjef, og rektor. Fire år i Gratangen i Troms etter studiene, så et par år på Østlandet (Enebakk og Nes i Hallingdal). Så ble det Evje i ’89 hvor vi bor fremdeles. Nå glad bestefar og pensjonist.

Har alltid lest bøker – altetende. I 2014 startet jeg bokbloggen Bjørnebok. Andre interesser – har vært instruktør for flere amatørteateroppsettinger og revyer hvor jeg også har skrevet mange tekster.

Bjørn Bakken

Aktuell med: Lang lang rekke

Hjemmeside: https://bjornebok.bloggnorge.com/

Instagram: bakken_b

Fortell litt om boka di, Lang lang rekke.

Lang lang rekke er en historie om hevn. Hvor langt er man villig til å gå? Hvor går grensen? Og hva når grensene overskrides?

Jeg ville gjerne vite om jeg klarte å «lure» leseren til å heie på de som overskrider grensene. Noe jeg tror jeg i stor grad har lykkes med, i hvert fall hvis jeg skal dømme etter tilbakemeldingene jeg har fått på boka. En artig historie i den forbindelse, utspant seg på den lokale Coop’en hvor jeg ble stoppet av en 84-årig kvinnelig leser, som var svært begeistret for boka. Jeg spurte om hun ikke synes det var i overkant brutalt med et par av mordene, hvorpå hun repliserte: Det skulle da bare mangle. De fikk da som fortjent.

Smussomslaget er for øvrig er laget av sønnen vår Kristian.

Fortell litt om hovedpersonene, Carl Fredrik Skog og Renate Gundersen. Hvordan ble de til?

Carl Fredrik har vært med helt fra de første setningene. Jeg ville ha en solid kar som blir utsatt for det verst tenkelige – kjæresten blir myrdet, og han blir uskyldig dømt for drapet. For så å sone ti år i fengsel, der tankene og planene om hevn blir formet. Jeg forsøkte å forme ham slik at leseren, tross grusomme handlinger, får sympati for ham.

Renate var egentlig ikke med i boka i det hele tatt. Det vil si, hun var en mann. Og den karakteren klarte jeg ikke å gjøre sympatisk i det hele tatt. Jeg var faktisk i ferd med å gi opp hele prosjektet. Men så kom Renate og presenterte seg selv tidlig en morgen, og da tok det helt av. Hun fant på saker og ting som jeg aldri hadde planlagt. Og historien ble en helt annen – hun levde på en måte sitt eget liv underveis – og gjorde som hun ville, uansett.

Hva er det med krimsjangeren som fenger deg?

Det trenger ikke å være spesifikt for krimsjangeren, men bøker som gjør at jeg skaper klare bilder i hodet mens jeg leser – at jeg ser personene og handlingen – slike bøker fenger
Og så gjør det jo ikke noe om de er spennende i tillegg …

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Hvis man kan kalle seg forfatter etter en bok, da? Jeg tenkte for omtrent tre år siden at jeg ville gjøre et forsøk. Skrev et manus som var elendig, men klarte ikke å slippe taket og gjorde et nytt forsøk. Så løsnet det skikkelig det siste året – da fikk jeg flyt i skrivinga, og begynte å få troen på prosjektet.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Det var ikke noe valg. Refusert over alt (et lite forlag var inne i bildet en liten stund, men trakk seg), så skulle det bli bok måtte jeg sette i gang selv. Noen testlesere ga meg trua på at det var bra nok.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Har du tid og lyst er det ikke så mye å nøle etter – bare skriv. Og du skal ikke selge så voldsomt med bøker før prosjektet er i balanse. Men gjør du det med planer om å bli rik – da vil jeg si – glem det!

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg er i gang med en ny bok, med Renate som hovedperson som politi i Kristiansand. Vi møter Carl Fredrik og Tiiu også, men mer perifere denne gang. Og Renate er en dyktig politi, men utfordringene blir store. Og vi snakker hevn denne gangen også. Så vil tiden vise om jeg får det til. Jeg har skrevet cirka 70-80 sider så langt …

Har du noen litterære forbilder?

Det finnes så utrolig mange dyktige forfattere, så det er vanskelig å måtte velge.

Jens Bjørneboe var den store helten i ungdommen, og det er ikke tilfeldig at jeg har kalt bloggen min Bjørnebok. Jon Michelet fikk jeg sansen for i ung alder, og de siste bøkene hans om krigsseilerne ble en formidabel avslutning på et langt forfatterskap. Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen er de som først og fremst fikk meg interessert i norsk krim. Min kamp av Karl Ove Knausgård var fantastisk. Men skal jeg velge én favoritt må det bli Tore Renberg, først og fremst på grunn av allsidigheten – tenk å ha skrevet Kompani Orheim, Teksas–trilogien om Hillevåg-gjengen og Tollak til Ingeborg …

Yndlingsbok: Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

_{Lang lang rekke kan bestilles gjennom forfatterens nettside.}