Publisert

Anmeldelse av BOIS

Reklame: Frieksemplar fra forlaget

BOIS

av Runa Borch Skolseg

Utgitt på Kolon forlag i 2020

 

jeg har glemt så mange hendelser

det er mitt priviligeum

 

naboguttens pikk inne i meg mens jeg sov

professorens kalde hender over brystene mine

du som presser grensene mine til jeg sier nei, nei, njeaaa, jaa

 

jeg gjentar meg selv

er et idiotisk ekko

 

 

Bois er en liten diktsamling med korte, ærlige dikt som ikke er redd for å uttrykke skamfulle følelser.

Den handler om en ei jentes erfaringer med menn, og hennes forståelse av at de fleste menn ikke vil henne vel. Språket er aggressivt, og handlingene hennes baserer seg ofte på å få de tidligere, traumatiserende hendelsene ut av sin egen kropp, ofte ved bruk av usunne, seksuelle relasjoner. Vi blir presentert for kjærlighet, vold, kjærlighet igjen og depresjon.

Den er bra skrevet, man får mye informasjon på lite tekst, og man ønsker virkelig at det skal ordne seg for hovedpersonen. Feil grammatikk gjør leseropplevelsen enda sterkere. Jeg-ets monotone følelser kommer for eksempel godt frem hvor setningene ikke starter med stor forbokstav, eller en (virker det som) tilfeldig setningen hovedpersonen roper ut. Følelsene kaster seg frem og tilbake, går i dype daler og høye topper. Med forfatterens harde og usensurerte språk bringes bildene lettere frem, bilder jeg ikke kommer, eller har lyst, til å glemme.

Boka er skrevet i seks deler, delt inn i forskjellige årstider. Hun prøver sitt ytterste å komme seg over smerten hun føler, og å bli kvitt selvmordstankene. Hun gjør som psykologen ber henne om, enda hun ikke alltid forstår hvordan det skal hjelpe.

Boka er viktig i samtiden, og kan få lesere som har opplevd det samme til å føle seg mindre alene. Det er godt driv i handlingen. Temaet er aktuelt og det burde alltid skrives mer om, hvertfall med tanke på bokens slutt. Den er vond å lese, «men nå går det vel bra, nå får hun hjelp» er tanker som hyppigere streifet meg. Men så er det kanskje også slutten som gjorde leseropplevelsen ekstra sterk, det er jo også slike bøker som blir sittende lengst hos leseren.

 

Skrevet av

Helene Tufte og Taran Halvorsen

 

 

Publisert

Review of «I Know Why The Caged Bird Sings»

I Know Why the Caged Bird Sings is an autobiography written by Maya Angelou, in which she provides details of her childhood in the deep American south (in the 1930s.) Central topics are: familial relationships, friendship, sexual abuse, poverty, racial discrimination and resilience. We follow Maya through the years she spends living in her grandmother’s store, the years in which she’s living with her mother in San Francisco during the second world war, as well as with her father in L.A.

The book is written in short segments detailing concrete events that happened which she must have remembered especially well. Some of the episodes included seemed almost random, and some seemed necessary. What the “red thread” was supposed to be, is hard to establish. First and foremost, I was moved by this novel. The tale of her childhood is written in such a beautiful and poetic manner. Most vividly I remember an episode in which Maya’s brother first encounters concrete racism and asks their grandmother what black people did to white people to make them hate ‘us’ so much. That tugged at some heartstrings. In general, I find the racism in this book to be illustrated in a way which makes it easy to grasp even for an outsider. Segregation, cotton-farming, the KKK hangings and racist white people are all topics I believe this book handled very well. The school assembly in which Maya and her peers realize they’re not meant to be anything, despite their education, was especially eye-opening in my opinion. We’re also served a very unique perspective on the Japanese internment camps of WW2 and are provided with a highly descriptive account of sexual abuse that will most likely rattle all who read it to the core.

I feel that what takes away from the novel’s greatness is the general way in which the episodes don’t really relate to one another entirely. Furthermore I think it’s odd that so much time is spent on the years 8 – 9, while so little is said about the years 13 – 16. On a bigger scale, I must say I honestly thought this was a really great book, and I would recommend everyone to give it a try, especially seeing how relevant (sadly) some of its content is to this very day.

 

Written by: Iselin Borg