Måned: september 2023

Leseeksemplar fra forlag

UTE

Av Einar Stenseng

Kolon Forlag, 2023

Jeg deltok på bokslippet av Einar Stensengs nye bok Ute. Med en gang da opplesningen fra romanen begynte tenkte jeg: «Åh, nei! Ikke en knulle-bok!» Jeg angret øyeblikkelig at jeg bestilt et leseeksemplar: «Uff, må jeg virkelig lese og anmelde denne boken nå?» Hvor mange knull-bøker skrevne av middelalders menn trenger verden egentlig? Og det finnes nok bare én ting verre enn knulle bøker som skildrer det mannlige blikket, og det er når disse mennene prøver seg på det kvinnelige blikket, fordi det slutter oftest i noe så uleselig at det havner på min Did-Not-Finish liste over bøker jeg lest (eller ja, ikke lest da). Disse var mine initiale tanker og følelser om boken.

«Ute» er en tynn bok som på bare 100 sider forteller om møtet mellom poeten Mogens som kommet til byen Linz for å markedsføre sin diktsamling, nylig utgitt på tysk, og Ute, redaksjonsassistenten. Og ja, under den uken møtet varer blir det både mye knulling og droger.

Stenseng skriver: «Det kan og burde i utgangspunktet være vakkert at to over gjennomsnittet kåte mennesker møtes og nyter av hverandres seksualitet som Gud har skapt i så mange og bent frem koselige former.» Men nei, det er intet vakkert over sexen i denne boken. Tvert imot er den ganske klein. Og det er også det som får meg å stå ut med alle disse sexscenene, at de ikke prøver å behage, men mer beskriver sex slik som det mange ganger kan være, klumsete, uengasjert, eller kanskje overdrevet engasjert, der de sterke begjærene grumser sinnene til å tro at noe som faktisk er ganske usexy er opphissende. Ja, jeg liker virkelig den mer realistiske måten Stenseng beskriver sexen på. Hvis den ikke hadde vært så kleint så hadde jeg nok ikke klart å lese ut boken (eller jo, det hadde jeg jo, fordi det må jeg, men jeg hadde gjort det under stor protest).

Boken er smart. Stenseng viser virkelig hvor god forfatter han er. Han har skarpsynte observasjoner av mennesker og treffende beskrivelser av dem. Jeg liker den ikke-kronologiske måten Stenseng har strukturert historien på. Det holder interessen oppe og får meg å ville vite, ja ikke hvordan det slutter da, men hvordan det begynner. Jeg nyter videre av måten han knytter ting sammen, byen, hendelsene, kroppsodørene, de mange ganger ganske apatiske karakterene som forholder seg til disse kroppslige møtene nesten som om det er noe de bare må igjennom, som en jobb. Og apropos byen, jeg liker at byen med sine gater, torv og sin elv er så tilstedeværende gjennom hele historien. «Men jeg elsker Donau, jeg kunne bodd på henne. For en elv kan bære sorg, en elv kan selv være en sørgende, uten å bli hevngjerrig som Gud eller sur som en gammel jomfru, eller svenn.»

Boken er morsom, skreven med et glimt i øyet. Jeg liker godt å se at Stenseng utviklet seg siden den forrige boken. Selv om jeg egentlig likte «En riktig stygg bok» mer enn «Ute», så var det noe litt spent over den, han ville så mye! Denne boken er mye mer avslappet, lekent.

Stenseng kan sin litterære kanon. Å ene siden setter jeg pris på informasjonen om de litterære og historiske referansene som Stenseng tilbyr oss i form av fotnoter. Å andre siden føler jeg at de er så hyppige at de dels gir en følelse av litterær name-dropping, dels at det gir boken et internt preg; dette er bare til for de innsatte.

Presis som med debutboken «En riktig stygg bok» så vekker «Ute» mange følelser. Men den er litt mer … hm, hva skall jeg si … lunken. Jeg fant den ibland usmakelig, ibland realistisk, ibland overdreven, ibland morsom, ibland lo jeg av Stensengs finurlige, distanserte beretterstemme, ibland kjedet den meg. Men den fikk meg ikke til å ville kaste den ifra meg i avsky, den fikk meg ikke så fast på kroken, at jeg bare måtte lese mer, den fikk meg ikke å ligge å tenke på den på kveldene før jeg skall sove i måneder etterpå. Og mens det sjokkartede sluttet i «En riktig stygg bok» knyttet hele altet, den vanvittige reisen, sammen, så skjedde det ikke i «Ute». Jeg ventet på en «Stensengsk vending» (hvorfor sparte han begynnelsen til sist) som dessverre aldri kom. Og mens de rike litteraturreferansene ikke forstyrret meg i «En riktig stygg bok», så føler jeg sterkere denne gang at de gikk meg over hodet, at denne boken ikke er skreven for meg.

Kanskje er det urettferdig av meg å sammenligne hans begge bøker med hverandre. Burde ikke hvert verk få mulighet å stå alene, og få bli bedømt for seg selv? Tja, kan Stenseng trekke inn andre verk i sin skrift så kan vel jeg det og.

---

Skrevet av

Ella Nilsson

Leseeksemplar fra forlag

BREV TIL MANNEN

Av Bianca Kronlöf

Oversatt av Kjersti Velsand

Mangschou Forlag, 2023

Brev til mannen er en samling korte oppfordrende tekster til menn. Alle begynner med en rubrikk som forkynner til hvem just dette brevet vender seg, for eksempel «Til alle fedre», «Til den forvirrede» og «Til deg som kjøper sex».

Kronlöf er skuespiller og komiker som har vært aktiv på sosiale medier med sine satiriske sketsjer av menn, og åpne brev til menn; hun er med andre ord ikke forfatter. Og det er tydelig. Til tross for at kapitlene er korte og til synes skall handle om et spesifikt, avgrenset emne så klarer de allikevel å fremstå som rotete. Og selv om boken skall vende seg til menn så føler jeg at den ibland også vender seg til kvinner og at den andre ganger er mer som en plattform for henne å fortelle sin historie, enn det er et oppfordrende brev til mannen som maner til skjerping. Det lar seg selvfølgelig gjøres å veksle mellom skrivemåte (upersonlig oppfordrende og personlig fortellende) og publikum som man vender seg til (kvinnen, mannen, feministen, nybegynneren) men da kreves det at det blir gjort på en skikkeligere måte for å fange min interesse.

Men budskapet da? Kan ikke alle brister i form og skikkelighet som forfatter bli overskygget av et viktig budskap? Jo da, det kan det. Men jeg tror dessverre boken også bommer der. For slike som meg, innsatte i feminismen siden lenge, byr ikke boken på så mye nytt.

En ting som skaver, er den følelse jeg får av at Kronlöf ofte unnskylder mennene. I sitt ønske om å ikke skremme dem vekk (noe som lett blir gjort om man kun har en anklagende tone) så unnskylder hun dem. Det er ikke deres feil at dere ikke får lov til å ha følelser fordi samfunnet vil avhumanisere dere for å gjøre gode soldater av dere, resonerer hun. Om man bortser fra at hun har feil i sak (det har i tider vært veldig mye på mode for menn å ha følelser og gråte; jeg tror aldri jeg har lest en tekst som inneholder så mange tapre, morderske, macho-menn som stadig gråter som Iliaden), så føler jeg at slike forklaringer bare gir menn en unnskyldning til å slippe ta personlig ansvar og gjemme seg bak samfunnsstrukturer. Å skjønne samfunnsmekanismer som gjør at mennesker blir som de blir i all ære, men det lar seg nok ikke gjøres på noen få sider på denne måten uten å oppfattes som att mennene gis argumenter for å slippe å ta ansvar.

Men boken har noen perler. Som for eksempel avsnittet «Til min overgriper» der Kronlöf gir nye perspektiver på hvordan effektene av en voldtekt rammer offeret, men burde ramme gjerningsmannen: «Å ha blitt voldtatt er ikke min personlighet, det er en erfaring. […] Men å være voldtektsmann er ikke en erfaring, det er en skam. En skam du må leve med.» Kronlöf beskriver innsiktsfullt hvordan voldtektsofferet kan gjøre mye for å behage sin voldtektsmann etter overgrepet, både i redsel for de sosiale konsekvensene av at sannheten kommer frem (for eksempel knuste vennegjeng) men også for den internaliserte følelsen vi kvinner ofte har av at det er vår plikt å se til at det ikke blir ubehagelig stemning, selv når vi har rett. Et annet eksempel på det sistnevnte dykker opp i avsnittet til mannen som kjøper sex, men der alle rundt omkring gjør alt for å ikke stille mannen til svars for å ikke skape ubehag: «Wow, nivået på hva menn roses for, er generelt vanvittig lavt, men nådde nettopp verdensrekord. Jeg blir nesten imponert over anstrengelsen for å unngå konfrontasjon og dårlig stemning.»  

Til sist må jeg kommentere oversettelsen, som jeg ikke er fornøyd med. Det merkes godt at det er en oversettelse jeg leser; teksten føles kunstig. Som svensk er jeg kjent med Kronlöf, jeg har fulgt henne på sosiale medier og lest det hun skrevet der i flere år; jeg er med andre ord kjent med hennes stil. Men jeg hør dessverre ikke Kronlöfs stemme i denne oversettelsen som jeg oppfatter som stiv og distansert i stedet for det avslappede og personlige språket jeg er vant til at hun har.

Jeg er redd for at de menn som hadde hatt nytte av å se andres perspektiver neppe kommer å plukke opp denne boken. Kanskje at den resonerer til unge gutter, som er i ferd med å utvikles og som er åpne for å utvide sine vyer. Jeg får helt enkelt håpe på det!

Skrevet av

Ella Nilsson