Publisert

Anmeldelse av Smilefes. Tommel opp. Regnbue.

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Smilefjes. Tommel opp. Regnbue.

Av Victoria Durnak

Utgitt på Flamme i 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Dunrak er hennes fjerde roman. Jeg pløyde raskt gjennom boka med en så fengende handling og utrolig interessante karakterer. Boka tar opp store temaer som vennskap, utroskap og ærlighet, på en så uanstrengt og lett måte.

Handingspremisset er at hovedpersonen Ivana ønsker og bli skuespiller, men kommer ikke inn på Teaterhøgskolen. Hun blir derfor kontaktet av Kaja som mistenker forloveden er utro med en annen dame, som Ivana får i oppdrag å bli venn med og sørge for at hun avslutter affæren. Ivana har 12 måneder på seg på dette oppdraget, hvor hun tar på seg en rolle som tidvis skaper bristninger mellom den hun egentlig er og rollen hun spiller.

Vennskap er som garderober. Noen er solide, med dempet belysning og stilig interiør. Varmekabler på gulvet. Andre er bygget med billig materiale og har lamper som fremhever dine verste trekk. I noen garderober er det så kaldt at du ikke vil kle av deg.

Durnak, 76

Boka handler om vennskap på falske premisser, sårbarhet og ærlighet og unge voksners bekymringer og drømmer. Boka går aldri dypt inn i det emosjonelle, og slutten kan sies å ha vært litt forhastet. Likevel, er dette en bok verdt å lese for å unnslippe hverdagen og hoppe inn i en historie man blir oppslukt av.

Skrevet av

Silje Marie Maanum

Publisert

Anmeldelse av Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg

Av Lukas Rotevatn

Utgitt på Flamme i 2020

Nåde

Jeg er redd for å sovne, og jeg er redd for å våkne.

Jeg er redd for myndighetene

Og veien menneskeheten tar.

Jeg er redd for å miste kjæresten jeg ikke har.

Jeg er redd for å drukne, jeg er redd for ild:

En skogbrann ligner en vektløs rustning,

Den skinner og den frykter ingenting.

Rotevatn, 17

Dette er en god debut. Diktboken er kort, kun 56 sider totalt, men du bruker likevel lang tid på å lese den. Denne boken kan ikke pløyes. Den kan ikke rases igjennom. Da ville du rett og slett skjønt svært lite. Denne boken skal nytes sakte, tolkes og bearbeides. Hver setning må leses med nysgjerrige øyne, du ser at det blir fortalt noe her, og du får så lyst til å få tak på det. Noen ganger fikk jeg taket, andre ganger glapp det. Men tonen var alltid den samme: Det samme poetiske språket som flyter gjennom titler og verselinjer. For titlene var ofte de viktigste til noen av diktene, sånn som disse:

Prinsipp for å holde strid mot jordens ondskap

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 34

Parodien på Utopia

Jeg roper «hallo» i et tomt hus.

Rotevatn, 35

Boken bruker gjentagende bilder av vann, noe som passer til bokens tittel. Disse bildene, her spesielt havet, er flott spredd i bølger utover diktene, aldri for mange, men helt perfekt. Disse står igjen i kontrast med krigsbildene som også tas flittig i bruk, her skjold, sverd og økser. Det skaper en spenning mellom disse to.

Jeg anbefaler denne diktboken til en regnfull, mørk søndagskveld. Bare husk å ha god tid og skru på alle hjerneceller, så vil denne kapre hjertet ditt.

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Anmeldelse av Fugletribunalet

Fugletribunalet

Av Agnes Ravatn

Utgitt på Samlaget i 2013

Eg forstod at det var eit tribunal, og at det var mi sak som skulle opp. Dei tolv meddommarane sat heilt stille og såg rett fram, bak fuglemaskene sine.

Dette var intenst. Det er sjelden jeg kommer over slike bøker som denne. Jeg grøsser ved bokens stemning, det må være den sterkeste kvaliteten ved den. Alt er så rolig. Det er mørkt, undrende, men likevel proppet med kjærlighet. Ved et par av kapitlene satt jeg med oppsperrede øyne og hjertebank mens jeg pløyde meg gjennom side etter side. Jeg måtte komme meg frem til slutten! Måtte vite hva dette egentlig dreide seg om! Men så roet boken seg alltid ned igjen, tilbake til den gufne stemningen. Jeg elsket det.

Da siste side var lest, ville jeg bla opp til start og tolke meg gjennom boka på nytt, nå med et annet syn. Språket er nydelig, og karakterene er virkelig velformet. Jeg verken elsker eller hater dem, men de likevel perfekte. Men, det skal også sies at denne boken nok ikke er for alle, men for meg var den uansett 10/10.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Publisert

Anmeldelse av Rør ikke de som sover

Rør ikke de som sover

Av N.K. Lillebo

Utgitt på Aschehoug i 2019

Det er en veldig sterk roman med en forferdelig handling. Det skjer ikke mye hyggelig eller fint, men boka har sine koselige øyeblikk også. En slags pause fra denne forjævelige verden vi lever i. Men det er ikke bare grusomt å leve for karakterene. Romanen tar for seg en del oppturer, og ikke minst kjærlighet. Et av bokas store temaer, er kjærligheten man får, men som man ikke ser, kanskje aldri får vite om. At folk er der for deg selv om du ikke er det bevisst, og at desperasjonen kan drive folk til å gjøre ting for deg, som du aller helst skulle vært foruten. Handlingen spinner mye rundt konsekvenser av endelige valg, og hvorfor man likevel velger den veien, og hvordan etterlatte opplever sorgen og håpløsheten.

Språket er direkte, og aggresivt. Jeg tror leseropplevelsen blir bedre og desperasjonen i teksten kommer tydeligere frem om man leser høyt med de pausene som er lagt inn i oppsettet, men å lese den i normalt tempo gjør den også veldig bra. Jeg er glad for at jeg har lest den, selv om den var vond og jævlig. Handlingen er god, og det er mye eksistensielle filosoferinger, og tanker om livet etter døden. Boken er gjennomtenkt, og Lillebo har tenkte nøye gjennom universet hun har skapt her. Emmi er en fin karakter, og selv om jeg helst skulle ut av universet hennes, skulle jeg gjerne lest mer.

 

Skrevet av

Helene Tufte