Leseeksemplar fra forlag
OM UTREGNING AV ROMFANG 2
Av Solvej Balle
Oversatt av Trude Marstein
Forlaget Press, 2023
Jeg var spent på å få fortsette på Balles septologi. Første boken forlot meg med en drømmende følelse og nysgjerrighet på hvordan Balle kommer fortsette denne fortellingen. Men å begynne på bok to ble dessverre en skuffelse.
Det første som vekket motstand i meg når jeg begynte lesningen var at Tara var så rolig. Visst, her og der skymter man klaustrofobi og angst, men det rekker med å ha opplevd Corona-nedstengningene i et halvt år åt gagen for å vite hvor destruktiv og sjelenedbrytende isolasjon er. Ja, Tara møter fremmede hun utbytter noen ord med her og der, men hun har ingen hun kan snakke med, på riktig, hun er helt alene! De fleste av oss hadde nok reagert på denne bisarre situasjonen med panikk, i hvert fall én gang, bare løpt ut nakne på gaten, fornærmet noen eller stjålet noe, for det spiller ingen rolle, alt blir jo skrudd tilbake igjen «i morgen». Eller bare mistet det helt, vrælt på folk «Vi er fast i tiden, skjønner dere ikke det?», eller falt ned i dyp depresjon og blitt i sengen i en måned; hva er poenget med å gå opp på morgenen, alt har jo mist sin mening! Men nei, ikke Tara, hun fortsetter som vanlig, fortsetter frem. Lager små prosjekter for seg selv som får gi henne noen mening i denne meningsløse tilværelsen, som å jakte etter årstider, eller lære seg alt om Romerriket. Jeg synes det er lite realistisk.
Merparten av boken er veldig kjedelig, hvilken i for seg er realistisk, det må være kjedelig å våkne til samme dag om og om og om igjen. Men at det finnes faktafeil og dårlig gjennomtenkte passasjer, det kan jeg ikke tilgi! Som at Tara sliter med å finne sjampanje i Sverige fordi det ikke er nyttår. Eh, hver eneste restaurant som serverer litt bedre mat, og særlig dem med europeisk mat, har sjampanje året rundt. Og så har vi de svenske vinmonopolene da. Til sist fant hun en restaurant fra hvilken hun kunne kjøpe med seg sjampanje hjem. Ehhh, neiii, en restaurant som gjør sånn risikerer å miste skjenkebevillingen, så det skulle aldri (!) skje. Sverige er ikke Danmark! Har Balle bare tatt for gitt at alt er som i Danmark? Gidder hun ikke å undersøke ting ordentlig? Og det irriterer meg at hun nevner alle byer, steder, plasser i detalj når hun er i Tyskland og Frankrike, men når hun er i Norge blir alt anonymt. Tara er i en eller annen ikke navngitt by, beveger seg på ikke navngitte veier, noe som er en stor kontrast mot de detaljerte beskrivelsene av kontinental-Europa. Litt bedre research kan man faktisk kreve av en bok som vinner Nordisk råds litteraturpris. Det går faktisk å Google litt eller plukke opp telefonen og spørre noen.
Eksempel på en dårlig gjennomtenkt passasje er når Tara i begynnelsen sier at hun ikke vil ta nattog fordi hun ikke vet hva som skjer når døgnet vender tilbake mitt i natten. Sen tar hun allikevel nattoget til London. Og dette nevnes bare med en setning! Intet om hva som skjer. Hva skjedde med hennes medpassasjerer? Ble de byttet ut mot de som reiste døgnet før? Nei, åter igjen synes jeg man må kunne kreve mer av en bok som blitt så elsket og roset av mange.
Men mot slutten tar boken tak i meg. Jeg leser videre og videre, fordi jeg vil vite mer, jeg vil vite hva som skjer. Og så ender den opp med en skikkelig cliff hanger …
Om man ser bok 2 som bare en del av et over 1000 sider langt verk så kan man kan sikker tilgi manglene i dette bindet. Mange av mine yndlingsbøker har passasjer, kapitler, som kjedet meg og som fått meg å tvile på om jeg ens liker boken. Derfor kommer jeg fortsette på septologien og gi også neste bok en sjanse. Jeg er nysgjerrig. Jeg vil vite hvordan dette utvikler seg.
Skrevet av
Ella Nilsson