Anmeldelse av Ikke død ennå

Leseeksemplar fra forlag

IKKE DØD ENNÅ

Av Johan Ehn

Oversatt av Morten Hansen

Mangschou forlag, 2022

Historien begynner med at hjertet til den gamle gubben Elis Erichsson slutter å slå når han er mitt oppe i å feire jul sammen med sin sønn, barnebarnene og oldebarnene. Men da han er på sykehuset etterpå skjer noe rart, han beveger seg inn og ut av en tilstand der han på en veldig livlig måte mins, eller snarer gjenopplever, sitt liv; en tilstand han kaller ‘revnen’. «Dette med å reise frem og tilbake i tid og rom – iblant å oppleve alt gjennom sin egen kropp, og ved andre anledninger å være mer som en flue på veggen – det er anstrengende, men det gir ham også energi.»

Hvem skulle ikke vilje kunne gjøre så, reise tilbake og gjenoppleve sitt liv? Jeg som er fascinert av tid og minner skulle i hvert fall ville det. Derfor liker jeg ideen med boken og med ‘revnen’. Jeg synes det er en smart måte å fortelle en livshistorie på, i stedet for ‘det gamle vanlige’, når et gammelt menneske husker sitt liv. Det er på en måte som når livet passerer forbi en i dødsøyeblikket, fast på en langsom, behagelig og mer interaktiv måte. Noe jeg følte var litt overflødig var dog hvordan dette ble forklart. Denne ‘revnen’ er en mystisk og udefinert tilstand, men blir i flere passasjer forklart, både når Elis selv filosoferer og «forklarer for oss lesere», og i samtaler mellom Elis og hans sykepleier, Tony. Jeg føler dog at boken hadde vunnet på å la denne tilstanden være uforklart og overlate til leseren å teoretisere hva dette kunne være for noe; jeg er ikke så glad i overtydelighet når jeg leser.  

Boken er full av kropp! Jeg stusser på hvor fysisk den er, med fotmassasje, en hånd på en kal isse, vann i lungene, et kateter som blir fjernet, med mere. Ehn har virkelig undersøkt godt hvordan det er å bli rammet av hjerteattakk og boken føles på den måten veldig realistisk. Mindre realistisk blir då den tiden sykepleier Tony har å engasjere seg i Elis liv, å sitte å snakke med ham, undersøke ting, drikke kaffe sammen, et c. Selv om Elis er forbitret over forfallet av den velferdsstat han selv har vært med å bygge opp, så virker det ikke som avreguleringen av helsevesenet med sine nedskjæringer, mangel på sykepleiere som sier opp seg på grunn av vanvittig stress, press og effektivisering, og lignende har rammet helsevesenet i denne versjonen av virkeligheten. Boken er for så vidt fiksjon, men Ehn har basert den på livet til sin far og historien er, bortsett fra ‘revnen’, veldig realistisk.

Fokus i boken er Elis’, og hans opplevelser. Det gjørs på noen steder forsøk på å koble disse sammen med skjebnene til dem han elsker, som sønnen hans, Jan. Men jeg hadde gjerne sett mer på dette temaet. Ikke bare at Elis funderer på hvorfor han blev som han blev, og hvorfor sønnen hans ble som han ble, men å kanskje drøye kvar ved dette temaet av den sosiale arven og gå litt mer inn i dybden. «Jeg har ingen komplisert relasjon til deg, det er du som har en komplisert relasjon til meg» sier Elis mor i en interessant passasje, som dessverre bare tar slutt.

Til tros for sine brister er boken veldig behagelig å lese. Hendelsene i Elis liv driver på historien på en bra måte og jeg liker hvordan fortellingen vugger inn meg i en meditativ tilstand, kanskje likt det som får Elis inn i ‘revnen’. Jeg likte særlig slutten, hvordan fortellingen ble knyttet sammen, men også den mystiske stemningen som Ehn klarte av å skape.


Skrevet av

Ella Nilsson


Sitatene er hentet fra side 159, og 217 i Ikke død ennå av Johan Ehn.

Anmeldelse av Pianolärarinnan

Pianolärarinnan

Av Elfriede Jelinek

Oversatt til svensk av Margaretha Holmqvist 

Det tok meg lang tid å lese ut denne boken. Jeg tror at de fleste hadde gitt opp for lengst, men selv om jeg ikke likte boken, så var jeg dreven av en trang! Trang til å vite hva som skjer, trang til å ha lest den, så at jeg ikke føler at jeg gått glipp av et stykke litteraturhistorie, men mest en trang til å skjønne hva dette er for noe! Fordi dette er virkelig ikke en vanlig roman.

Boken er delt opp i to deler. I den første delen kaster seg fortellingen enn hit enn dit, på en måte som minner om kaotisk poesi; som om fortellingen ikke skulle ha noen rød tråd. Et eksempel er når Jelinek på noen få sider skifter fra å fortelle om når hovedpersonen, Erika K, møter en elev som ser på et bilde av en naken kvinne i en kinolokale, til å nevne hvordan tiss samler seg som i en liten gul kopp i snø, så kjapt over til å snakke om en seirer i et skiløp, til å beskrive en isdanser i et kunstløp, for å sen beskrive denne eleven ved et undervisningstilfelle av Bach, og så til sist tilbake til kinoen.

Resultatet er at jeg følte at boken var uleselig. Vanligvis når en forfatter skifter fokus fra en historie til en annen så pleier han eller hun å sette opp en liten ramme i tid og rom som skal hjelpe leseren å forstå hvor og når fortellingen tar plass. Jeliken gjør ikke dette, men stapler observasjon på observasjon, uten å gi nevnte ramme, som resulterer i at man ikke skjønner hva som er ’nå’ og hva som er en hukommelse eller en tanke. Om det fins en rød tråd i denne fortellingen så drukner den i dette sammensurium.  Jeg oppfatter for eksempel ikke hva den nevnte episoden med kunstløpet er for noe. Er det en tanke som Erika K har, husker hun å ha sett et kunstløp eller er det noe som hun ser på der og da, enten i livet eller på fjernsynet, eller er det bare noen rar liknelse som Jelinek tar og kaster inn og som ikke har noe med Erika K og hennes historie å gjøre? Skrivemåten skaper derfor en følelse av kaos og hysteri. Men kanskje er det just det Jelinek ønsker å fremkalle hos leseren, å årsake samme forvirrede, frustrerte følelse av maktesløshet i leseren som Erika K føler? På samme måte som Erika K kjemper for å få kontroll over sitt liv, på samme måte kjemper jeg for å få noen kontroll over min lesing og på å forsøke lage mening og struktur i fortellingen.

Om det er formen som gjør at jeg ikke liker Pionolärarinnan i den første delen så er det innholdet, selve fortellingen, som gjør at jeg ikke liker den andre. For denne fortellingen har en rød tråd, og det er i andre delen som den egentlige historien kommer frem. Pionolärarinnan handler om en frustrert og fortrykt middelalder pianolærerinne, Erika K, som lever sammen med sin mor i Österrike, og hennes relasjon til en av sine elever. Fortellingen blir bare mer og mer vrien og stundom tviler jeg på at Jelinek kan ha vært seriøs ved forfattendet av denne boken; det føles mer som en syk farse og som om Jelinek sittet og kost seg og skrattet når hun skrev boken, mer enn at hun følte at hun hadde noe viktig og interessant at fortelle.

Når Jelinek ble tildelt Nobelprisen i litteratur avgikk Knut Ahnlund, en av medlemmene i Svenska Akademien, i protest ettersom han fant Pionolärarinnan være pornografisk og beskrev den som en tekstmasse som syntes skyflet sammen uten spor av kunstnerisk strukturering. Jeg føler meg enig i det.

Skrevet av

Ella Nilsson