Komposisjoner av lys
Av Elisabeth Thorsen
Utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2021
I en tid der korona hindrer menneskelig kontakt, der alle møter blir begrenset eller lagt til telefoner og andre skjermer, der du endrer oppfatninger rundt hvordan du snakker, hvordan du føler og hvordan du ser på andre, er det fint å kunne lese en roman som setter ord på situasjonen. I Komposisjoner av lys får leseren være med på en prest sin opplevelse av koronaåret etter at landet stengte ned. Teksten er fortalt i bruddstykker, akkurat slik livet har føltes i denne perioden. Vi får bli med på hvordan arbeidet som prest har endret seg, og hvordan familie og venner plutselig er langt vekke, uten mulighet til kontakt annet enn gjennom telefon.
I tiden med pandemi, har mange valgt å dykke ned i romaner som omhandler pest og tidligere utbrudd som har snudd verden på hodet. De fleste av disse romanene viser forferdelige scenarioer med tragiske utfall, død og grusomheter rundt hvert hjørne, litt sånn som nyhetene det siste året. Vi blir prakket på med alt det forferdelige som skjer. For så klart er det helt grusomt! Men er det ikke også da at vi trenger håpet?
«[…] Det er som om mørket faktisk sluker lyset. Det er som om jeg bare må være her. Hos deg, Gustav.»
«Så vær hos meg», sier han enkelt tilbake.
Thorsen, side 246
Jeg skjønte ikke før jeg leste denne romanen, hvor sårt jeg lengtet etter å lese om håpet. For selv om romanen viser leseren hvor mye som har endret seg under pandemien, og hvor vanskelig det kan være for mange, skapes en undertone av håp igjennom hele teksten. Og dette gjelder ikke bare et håp om at livet igjen vil bli normalt. Det gjelder også et generelt håp om mennesket og verden vi lever i. Ved en scene der hovedpersonen, Mette, er hos en venn ved navn Andreas, uttrykker Andreas at han gråter over klimaendringene og barna som hjelper å renske opp i fjære. «Det hjelper jo ikke. Det vil skje igjen. Og igjen» (Thorsen, 339), sier han. Mette svarer han da med at han ikke får lov til å si noe annet enn at det hjelper: «De får kjenne at de har krefter, og at de kan. De kan hvis de vil.» (Thorsen, 339). Jeg tror ikke det bare var Andreas som trengte å høre dette.
Spesielt en scene utmerket seg da jeg leste romanen. Mette får datteren Olivia gjennom en annen kvinnes egg, på grunn av hennes infertilitet, noe som utløser en sjalusi mot den andre kvinnen, som hun også kaller Y. Følelsene for Y og Olivia er virkelig sårt skrevet. Jeg kunne føle dem langt inn i hjerterota.
Kombinasjonen av handling, visdomsord og Bibelvers gir en egen stemning til teksten. Det er rett og slett en god roman å være i. Jeg føler meg ikke ferdig med boken da jeg har lest ut siste side. Jeg lar den ligge på nattbordet mitt og slår opp på tilfeldige sider. Da kan jeg for eksempel lese om Mette som oppdager at en melodi hun selv trodde hun hadde komponert, egentlig var laget av en annen. Jeg velger her å avslutte med Gustavs nydelige forklaring:
Han sa at han trodde dette var en måte å henge sammen med verden på. Dette at en liker noe så godt at en tror en har laget det selv.
[…]
[Han ga meg lov] til å kjenne sangen som min. Og da var det som om den kom tilbake til meg som min egen igjen. Min egen melodi.
Thorsen, side 273
Skrevet av
Taran Halvorsen