Reklame: Frieksemplar fra forfatter
Verdens ender
Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise
Av Arne Reidar Pettersen
Utgitt på Kolofon forlag i 2020
I mørket tenker jeg på forfattere jeg har lest gjennom årene, og som har skrevet urolig og lidenskapelig om ødeleggelsen av natur og utryddelse av dyr – men hva har det medført? Veldig lite. Verden fortsetter uanfektet, akselererer appetitten.
Pettersen, side 71
Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp tar leseren med på en 311 dagers sykkelreise mellom verdens sørligste by og frem til Norges nordligste, i alt 23642 kilometer. På reisen får leseren lære om landenes historie, deres politikk og levekår, litteraturhistorie og andre individer. Økologien står også alltid sentralt gjennom reisen. Verkets største kunst, er hvordan det kombinerer det historiske og filosofiske med den ytre handlingen.
Hvert «kapittel» (altså dag) er alltid forholdsvis kort, noe som gjør at man aldri drukner i all informasjonen. Samtidig må det også sies at hvis du velger å lese store deler av boken i ett strekk, vil en del informasjon fort gå litt over hodet på deg, da det kan bli mye på en gang. (Mulig dette også bare er en personlig mening, der det kun er jeg som sliter med å huske mye opplysninger som blir gitt på en gang). Jeg anbefaler uansett at du velger å bruke tid på å lese boken, da det er mye interessant som blir nevnt som er verdt å få med seg.
Det historiske og samfunnsmessige som blir fortalt har ofte voldsomme sprik, noe som gjør det vanskelig å treffe leserens interesse på hver side. Jeg var nok mer interessert i å høre om litteraturhistorien enn om politikken i landene som ble syklet gjennom. Likevel mistet jeg aldri interessen, om det kom opp partier som var mindre interessante. Jeg tror nok grunnen til dette ikke var fordi kapitlene var korte, men heller fordi språket alltid fløt. Det var virkelig vakkert å lese språket i seg selv, hvordan det diskuterer saklig, men samtidig fletter inn et bildespråk som heller nærmer seg poesien enn sakprosa. Se for eksempel på det her:
Jeg dypper mitt hode i elven, lukter på lav, mose og gress, legger hånden på den ruglete stammen til en diger gran, hører elvens vann og bølgene fra havet. Jeg står barbeint i det våte jordsmonnet, klar av meg og legger meg ned i gresset. Min kropp er en vekst, den ligger her og gror, av jorden. Regnet er en pytt i min navle, renner nedover mitt bryst og mine lår.
Pettersen, side 339
Landene Arne og Cosima sykler gjennom i løpet av boken er Argentina, Chile, Bolivia, Peru, Nord-Amerika (USA og Canada), Island og til slutt Norge. Det er ikke annet enn en imponerende reise. Det var alltid en liten skuffelse da jeg innså at det var skrevet svært lite om enkelte av byene jeg gledet meg til å lese om, men samtidig er det fult forståelig at ikke hver by og bygd kan utredes like mye om, da boken allerede er en blekke på 679 sider.
Denne boken fascinerte meg virkelig. Jeg plukker sjeldent opp en sakprosabok, men har aldri lest noe lignende dette. Allerede fra første side kan man se hvilket stort arbeid som ligger i sidene mellom fingrene dine, og jo lenger ut i boken du kommer, jo mer tenker du på hvilket enormt og imponerende prosjekt dette er. Boken burde få all oppmerksomhet den kan få.
Det er mye mer jeg kunne nevnt, som menneskene paret møter langs sykkelveien, og deres korte historie som viser at dette ikke bare er en historie om verden, men også om enkeltindividet. Eller jeg kunne nevnt bokens hovedpersoner: Arne og Cosima, og hvordan leseren får bli med på deres vei mot ekteskapet, deres krangler og uenigheter, men aller fremst: kjærligheten i forholdet. Det er så mye verket tar opp, og jeg vil gjerne nevne alt og alle. Men jeg lar det stå med dette, og anbefaler deg å plukke opp boken selv. For dette er en historie det er verdt å få med seg.
Skrevet av
Taran Halvorsen