I Bilder från Ljöradalföret tas vi med til den åpne og innbydende dalen, som strekker seg fra Gördalen i nord til Støa i sør. Boka lar en oppdage kjente og ukjente steder i området, til inspirasjon for enhver natur- og turglad leser.

Hvem er du?

Född 1969 och har bott hela livet på Lidingö utanför Stockholm. Är sambo och vi har två barn. Började jobba som linjemontör men har i snart 30 år arbetat som COBOL-utvecklare och med drift/stöd inom Stordator. På fritiden är jag bland mycket annat handbollstränare för ungdomar.

Fortell litt om boka di, Bilder från Ljøradalføret.

För mig så börjar ofta en bok med en bild, så även i detta fall. En bild kan ge den där tanken som gör att man börjar spinna vidare kring en plats eller ett område. Så var det även i detta fall, att en bild på Instagram fick mig att börja kika lite på vad jag själv hade för bilder.

Tidigare har jag ju mest skrivit om vandringsturer, historia, sagor mm men denna gång ville jag att bilden skulle stå i fokus. Jag ville också att man skulle kunna resa från norr till söder i dalföret och det skulle vara en blandning av kända och okända motiv, även för de som bor i området.

För mig som är utsocknes har det varit en utmaning att få till de bilder jag ville ha, från alla årstider och tider på dygnet. Det är inte alltid som vädret har varit med mig så det gäller att ha lite tur också. Sedan har några av mina norska vänner bidragit med bilder till boken också.  

Stefan Nicolaisen

Aktuell med: Bilder från Ljöradalföret

Hjemmeside: http://www.salenvandring.se/

Instagram: salenvandring.se

Er du først og fremst fotograf, eller forfatter?

Författare säger jag utan att tveka. Jag tar däremot väldigt många bilder och har nog lätt för att ’se’ ett motiv men jag är absolut ingen fotograf. Dokumenterar och försöker ställa mig så att jag får den vinkel jag vill ha men håller inte på och ställer in kameran. Auto-läget är en bra vän.

Du har gitt ut to lignende bøker tidligere, med bilder og beretninger fra Østre Trysil og Sälenfjällen. Hva er det med disse fotobøkene som fenger deg?

Egentligen är detta den första fotoboken. Den första boken Vandringar i Sälenfjällen och Østre Trysil som jag gav ut 2012, är en ’vanlig’ vandringsbok med 95 vandringsleder, med historia om området, platser osv. Det är inte en bok man har med sig i benfickan utan snarare sitter med och planerar och längtar sig bort.

Den andra boken; Bilder från Sälenfjällen och Østre Trysil kom ut 2015. Den handlar mer om olika bilder och en historia kring dem. Exempelvis ’skottet i Orrstugan’ där man hade festat och spelat kort. För en av deltagarna gick det inte bra utan han förlorade massor med pengar. Under förevändningen att han skulle ut och kissa tog han med sig geväret och satte det mellan stockarna och tryckte av. Just då böjde en annan av deltagarna sig ner efter ett tappat spelkort på golvet så kulan sköt av hängslet från byxan. Kulhålet i timmerväggen finns fortfarande kvar. 

Hvor stammer turgleden fra?

Jag tror det är en blandning av att vara ute i naturen och att jag började fjällvandra när jag var 17-18 år. Sedan började jag besöka och skriva om Sälen- och Trysilområdet 1996 och så har det utvecklats därifrån. Om jag ska vara ärlig har det blivit fler turer i skogslandet än ute på fjället de senaste tio åren, just för att kunna besöka kända och okända platser och dokumentera dem.

Hvorfor ville du lage en fotobok om akkurat Ljøradalføret?

Under många år har jag ju varit i utkanterna av Ljøradalføret, främst kring gränsen men även längre norrut. Många av mina norska vänner har ju gett tips om turer och platser att besöka men det var som sagt just en specifik bild som gav mig knuffen att sätta igång.

Hvorfor valgte du å gå indie?

För att ha koll och göra som jag vill. Jag hade faktiskt kontakt med ett par förlag runt 2009-2010 som ville ge ut min bok men de var ute efter en enklare pocketbok som man kunde ha med sig i benfickan på tur. Min målbild var just att sitta i favoritfåtöljen i november med snöstorm utanför och något gott i glaset och läsa och längta sig bort.

Sedan tog jag hjälp med sättning och fick många andra bra tips via Föreningen Egenutgivarna. Med facit i hand hade jag gjort ungefär samma sak idag. Fördelen är att du har koll på ditt arbete hela vägen vilket också kan vara en nackdel. Man blir lätt blind för sina egna misstag och man behöver sköta all marknadsföring för att nå ut.

Eftersom jag skriver om ett specifikt område är det nog lättare för mig att nå ut via andra kanaler, t.ex kommissionsförsäljning direkt i lokala butiker än för den som t.ex skriver romaner eller poesi.

Nu efter att ha gett ut den tredje boken om området tycker jag att jag borde ha gjort de flesta misstagen men man lär sig alltid nya saker.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Gör det! Skriv! Jag skulle nog säga att det här med att ge ut en bok inte är så svårt som man inbillar sig men att svårigheterna är på ett annat plan. Framförallt tar det mycket längre tid än du tror. Ibland finns inte inspirationen där, ibland är kanske ett omtag av hela boken att föredra. Låt det ta den tid det tar och lova inte alla du känner och inte känner att boken ska vara klar en viss tidpunkt.

Dela in bokskrivandet i tre delar:

1) Skriv din text. Skriv om, ändra, låt någon ha synpunkter, ge upp, börja om igen och så vidare. Till slut är boken klar och ska ’bara’ sättas och tryckas. Nu har du gjort en tredjedel.

2) Sättning av boken. Korrekturläsning, ändra bilder, ta bort bilder, fixa nya bilder. Har du som jag mängder av bilder som är tagna på privat mark går det åtskillig tid till att få godkännande för tryck.

Vem äger marken och hur får jag tag på personen? Många liksom jag svarar inte på okända nummer som ringer. Har du äldre bilder? Får de publiceras?

Ta hjälp av någon redaktör. En redaktör är ett ’måste’ men behöver inte vara en tjänst du köper. Det kan även vara en vän eller sambo men här finns det stora fallgropar. Din redaktör kommer och ska ifrågasätta allt. Dina olater som du har när du skriver. Dina ord som du upprepar, dina logiska luckor, syftningsfel osv. Noterade du att jag hade tre meningar i rad som började med Din, Dina, Dina ? Kort sagt ’kill your darlings’.

Men så en dag, efter provtryck och otaliga mail och en nästan febrig väntan så har du din bok i handen + ett antal kartonger som ska förvaras och kanske distribueras.

Gott så, nu har du gjort två tredjedelar.

3) Den tredje delen som man inte tänker på är ju att marknadsföra boken och sköta distribution. Det här tar tid. För mig i Sverige som har skrivit en bok som till största delen handlar om den norska sidan är ju fraktkostnaden hopplös. Nu finns ju boken i Bokbasen men jag sköter distributionen själv. Kanske finns det någon kommissionslösning som jag inte har hittat än? För mig blir FS eller SD för dyrt. Dessutom ska ju böckerna fraktas till Osloområdet.

Jag är ofta med på marknadsdagar i Sälen- och Trysilområdet och säljer böcker, håller något föredrag och knyter kontakter. Ibland håller jag föredrag och visar bilder. Syns man inte så finns man inte. Bjud på din kunskap. Var hjälpsam i lokala Facebook-grupper osv.

Lokala reklamblad funkar rätt bra att ha lite reklam i. Inte så dyrt men läses av många. Traditionell reklam kostar mycket och ger… ingenting. Reklam på Facebook osv då? Några få har gått plus men för de flesta kostar det mer än smakar.

Det här tar som sagt tid, mer än man tror samtidigt som det är kul.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Javisst. Jag hade tänkt att göra en del två av Bilder från Ljøradalføret för det finns minst 1500 platser i dalföret som jag inte har besökt än + ett antal hundra på den svenska sidan. Men pandemin har ju ställt till det vilket även delvis har påverkat distributionen av böcker till Norge. Så de planerna får vänta tills vi kan passera gränsen igen.

Istället kommer jag att göra en ny version av min första bok som har varit slutsåld i ett par år men som är efterfrågad av många.

Saker förändras. Broar försvinner, en flygplats byggs mitt i allt, information blir inaktuell. Jag ska gå igenom hela boken och skriva om den samt ta en del nya och bättre bilder. Nya kartor blir det också.

Tanken är att den ska bli klar under hösten 2021. Samtidigt så tar det längre tid än man tror så den blir klar när den blir klar…

Har du noen forfatterforbilder?

Absolut! Det finns många… Charles Bukowski, Mikael Niemi, Andrew Vachss och Arto Paasilinna bland många. Av norska författare läser jag gärna Karsten Alnaes, Haakon Garaasen, Halvor Floden och Jon Vegard Lunde.

En salig blandning av drastiska och mustiga berättelser eller historiska skildringar och levnadsöden. Kort sagt; böcker som ger något och som man gärna återvänder till.

_{Boka kan kjøpes via forfatterens nettside.}

På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.

• 

Fortell litt om deg selv.

Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.

            Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.

Si litt om boken din.

Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.

Arne R. Pettersen

Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.

Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «

Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.

Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.

Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.

Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.

Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.

Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.

Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.

Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?

Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.

Har du noen litterære forbilder?

Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.

Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.

Emma lever i et samfunn dominert av fitness og sosiale medier. Etter å ha drukket alkohol på en fest, og dermed brutt loven om nulltoleranse, blir Emma sendt til Bikuben – en leir for uskikkelige ungdommer. Utfordringene lar ikke vente på seg, og det blir jammen ikke lettere når Dronningen og den sprø presidenten Pratham Mikula kommer på banen! Det store spørsmålet er: Vil Emma vinne friheten, kjærligheten eller begge deler?

Hvordan kom du opp med ideen til boka, og hvordan gjorde du researchen til Bikuben?
Ideen til boken kom i 2016. Kanskje litt klisjé, men jeg fikk ideen i en drøm. Jeg leste en del artikler om fremtidig teknologi for å få inspirasjon til samfunnet mitt og for å kunne gjøre det så troverdig som mulig. I tillegg fikk jeg noen innspill fra redaktøren min.

Hvorfor valgte du å bruke et bikubetema? 
Som sagt fikk jeg ideen i en drøm, og siden det var bikubetema der, så ble det sånn. Jeg brukte en del tid på å lage ord som passet til temaet, da, som f.eks. larverøkter, larvekammer og Pollen Power.

Navn: Astrid Aasen

Aktuell med: «Jenta i Bikuben»

Hjemmeside (forfatterside): facebook.com/aasenastrid

Instagram: @forfatter_astrid

Hvorfor valgte du å gå indie, og har du noen tips til andre som ønsker det samme? 
Jeg valgte å gå indie av flere grunner. Hovedårsaken var at tradisjonelle forlag brukte lang tid på å svare meg og oftest ikke hadde kapasitet til å lese manus (både pga covid og at de hadde flere etablerte forfattere fra før som de måtte følge opp). Jeg leste også at det kun er 1% (!!) av alle innsendte manus som blir antatt av forlag, så jeg tenkte at hvis jeg gir ut selv så er jeg sikker på at drømmen min blir noe av. Tips til andre som ønsker å gå indie er å sette seg inn i hva det innebærer, være villig til å satse og ikke bruke mer penger enn man har råd til å tape.

Flere av elementene i boka er en ekstremversjon av en del av samfunnet vi er i, tror du dette kunne hendt her også? 
Både ja og nei. Jeg tror noen ting i boken er litt for ekstreme til at de ville skjedd i Norge (f.eks. at en president som Pratham Mikula hadde tatt over makten), men jeg ser for meg at handlingen godt kunne vært aktuell i et fremtidig USA. Ellers får jo sosiale medier en stadig større plass og mange av dagens unge ser opp til influensere som i noen tilfeller har et ekstremt kroppsfokus.

Kommer det en bok to om Emma og Jacob, hvor man får vite om ettervirkningene? 
Ikke med det første, men jeg utelukker ikke at det kan komme i fremtiden.

---

Du kan kjøpe «Jenta i Bikuben» hos Ark, Tanum, norskeserier.no og Norli.

En datter i livskrise søker tilbake til sitt opphav for å finne svar. En mor kjemper sin egen kamp for å holde på de siste bruddstykkene av et liv. For å forstå seg selv, nøster Eiyn i mammas fortid, men hvordan kan mamma fortelle om hvem hun er når hun har mistet seg selv? Gryende hvitt forteller om en reise i minner og en utforskning hva som virkelig betyr noe i livet.

Hvem er du?

Jeg er gift, mamma til to voksne barn og har tre voksne stebarn. Jeg er født og oppvokst i Solbergelva i Drammen kommune. Utdannet sykepleier og jeg har jobbet i ulike stillinger i Kommunehelsetjenesten. For fem år siden sa jeg opp min faste jobb for å skrive denne boka. Nå jobber jeg som freelance som Familierådskoordinator via Bufetat, så jeg har fremdeles en betalt jobb, men jobber slik at det passer med skrivingen.

Fortell litt om boka di, Gryende hvitt.

Gryende hvitt handler om forholdet mellom mor og hennes voksne datter, og hva som skjer i dette forholdet når moren blir dement. Jeg har fokus på både den dementes perspektiv, samt datterens. Hvem er de? Hvordan ser de på hverandre? Hvordan kaster møtenes deres lys over dem selv og fortiden? 

Boken starter med at datteren kastes inn i en personlig krise. Dette fører til at hun reiser hjem til moren for å finne fotfeste i livet. For å forstå seg selv, nøster hun i morens fortid, men hvordan kan moren fortelle hvem hun er når moren har mistet seg selv? Dette blir starten på en reise i minner og en utforsking av hva som virkelig betyr noe i livet.

Marianne Nymo

Aktuell med: Gryende hvitt

Hjemmeside: https://mariannenymo.no/

Instagram: marianne.nymo

Du er selv utdanna sykepleier og har ledet en avdeling for mennesker med ulike typer demenssykdommer. Hvordan har du brukt dine egne erfaringer i romanen?

Jeg bruker mange erfaringer jeg har, både faglige, men også møtene jeg har hatt med pasienter, pårørende og kollegaer. Jeg husker godt hvordan jeg som sommervikar på et sykehjem hadde mitt første møte med mennesker med denne sykdommen, den gang sykehjemmene bestod av store, uoversiktlige avdelinger og jeg ikke visste noen ting om demens. Jeg henter frem minnene fra denne tiden.

Som sykepleier vet jeg nå at den som utvikler demenssykdom som regel merker at noe er galt. Undersøkelser og samtaler med demente viser dette. Og det som den demente opplever er galt, dominerer bare mer og mer i hverdagen.

Demens er en brutal sykdom, som berører noe av det mest sårbare ved å være menneske, vår evne til å lære og forstå, samt samhandle med andre. Dette er en stor og viktig del av å være menneske. Når dette blir borte, hvem er vi da? I boka forsøker jeg å lage et vindu inn i denne verden basert på både fag- og erfaringskompetansen jeg har opparbeidet meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet, har jeg møtt flere pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med sykdommen som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Alle disse historiene har jeg med meg inn i skrivingen. Jeg skriver for alle dem som er berørt av denne sykdommen. Ikke om dem. For min bok handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe mange kan kjenne seg igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i.

Romanen fokuserer på forholdet mellom mor og datter. Hva var grunnen til at du ville utforske akkurat dette forholdet?

Jeg synes mammarollen er en spennende rolle. Da jeg ble mamma for første gang, tenkte jeg at mammarollen opphørte når barnet ble voksent. Jeg reflekterte ikke noe spesielt over at denne rollen varer livet ut. Men den gjør jo det. Og jeg tror at, selv om man blir voksen, så fortsetter man å søke bekreftelse fra mamma. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg fremdeles søker en slags bekreftelse fra min mor, og at mine barn kommer hjem og trenger en slags bekreftelse fra meg. Så ja, mammarollen varer livet ut.

Tanker rundt dette bidro til at jeg hadde lyst å utforske dette forholdet. Hva skjer når vi ikke får denne bekreftelsen fra mamma, fordi mamma har en demenssykdom? Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? Alle de tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne.

Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av dine nærmeste rammes av demens. Og bærer du byrden alene, kan du bli utslitt og miste evnene til å tenke konstruktivt. Derfor tok jeg et bevisst valg at datteren skulle være enebarn for å gjøre det vanskeligere for henne. I tillegg satte jeg henne i en livskrise slik at hun ikke har dette overskuddet og hjernen hennes ikke lenger reagerer rasjonelt. Dette er kanskje dårlig gjort. Men det er disse konfliktene som skaper driv og endringer i historien.

Du skriver både fra den demente morens, Victoria, og datteren Einys perspektiv. Bød dette på noen utfordringer underveis? I så fall, hvilke?

Jeg tror nok ikke jeg forstod hvor vanskelig det skulle være. Å dyrke frem to ulike stemmer og få de til å fremstå som forskjellige. Jeg fant fort ut at det ikke var så enkelt å hoppe frem og tilbake mellom dem. Jeg måtte konsentrere meg om et perspektiv av gangen. Jeg skrev hele livshistorien til moren, om oppveksten i Drammen fra etterkrigstiden, og alle de tingene som former et menneskeliv. Selv om mye av dette ikke er med i boka, så var det slik jeg måtte jobbe for å finne frem til Victoria.

Og da jeg startet å jobbe med datteren stemme, måtte jeg omstille hodet. Det var en gradvis prosess å jobbe meg inn i datteren og være der lenge nok til at jeg fikk tak på hennes stemme. I begynnelsen var jeg veldig opptatt av at datteren ikke skulle bli meg. Kanskje var jeg redd for det. Til jeg forstod at jeg skriver med utgangspunkt i meg selv, og at dette ikke er å skrive selvbiografisk. Så var det bare å sette i gang å skrive livshistorien til Einy. Selv om mye av det ikke er med i boka, så var det viktig for meg å kjenne den fullt og helt. Vi kunne ikke ha noen hemmeligheter for hverandre.

Da jeg etter hvert kom til komposisjonen av historien, var det ganske utfordrende å finne disse skjæringspunktene mellom morens og datterens perspektiv, og hvordan jeg skulle sette sammen historien slik at den ikke ble rotete. Det ble mye flytting av kapitler frem og tilbake, lese gjennom, om og om igjen, til jeg endelig ble fornøyd.

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det vet jeg sannelig ikke, men jeg var ung. Jeg husker jeg fikk skrivemaskin av foreldrene mine i julegave da jeg var 11-12 år fordi jeg skulle bli forfatter. I samme tidsepoke fikk jeg og søskenbarnet mitt vår egen spalte i Lofotposten, som het «Sommerpoeten». Hver sommer sendte vi inn egenkomponerte dikt mens vi var på ferie hos besteforeldrene.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Våren 2020 sendte jeg manuset til et par mindre forlag, men fikk til svar at det rant over med manus. De hadde ikke kapasitet til å vurdere manuset, og de anbefalte meg å sende inn til de store forlagene. I løpet av nedstengingen av landet var det tydeligvis mange andre som også hadde skrevet. Så jeg bestemte meg for å gå indie. Jeg følger flere indiegrupper på nettet, har deltatt på indieforfatterseminar og fulgt flere indieforfattere frem til utgivelse.

Det skjer jo en del endringer i forlagsbransjen nå. Forfatteropprør og nye aktører som utfordrer. I tillegg hadde jeg lyst til eie rettighetene til min egen bok, samt ha kontroll på prosessen frem til ferdig bok. Så det ble naturlig å velge å gå indie.  

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Ja, det er å finne en god pilotleser. Og når jeg sier god, så mener jeg en som våger å gi konstruktiv tilbakemelding. Det må være din egen avgjørelse å gjøre noe med de innspill du får, men det er svært nyttig med en kritisk sparringspartner. En som er enig med deg i ett og alt, skaper ofte ikke utvikling. I tillegg må du investere i god redaktørhjelp, språkvasker og korrekturhjelp.  

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg har to nye skriveprosjekter på gang. Noe mere enn det vil jeg foreløpig ikke røpe.

Har du noen litterære forbilder?

Selvfølgelig finns det mange forbilder. Jeg elsker å lese bøker. Skal jeg trekke frem noen, må det være to stykker jeg vil nevne. Anne-Cath Vestly betydde mye for meg da jeg var liten. Både hvordan hun skrev historiene, men også hennes måte å formidle de på. Etter hvert som jeg ble eldre var det er Lars Saabye Christensen tok som tok mye plass. Og det gjør han fremdeles.

_{^{Gryende hvitt kan kjøpes i norske bokhandler og gjennom forfatterens nettside}}.

Driva nyter de siste sommerdagene på setra, lykkelig uvitende om at en fryktelig pest herjer i landet hennes. Året er 1349. I den tredje boka om Frøyas døtre, mister Driva alt, også seg selv. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya. Hun skal tjene Nordens mektigste kvinne, men først må hun forlate alt og møte ei stygg kone ved det magiske fjellet, Snøhetta.

Hvem er du?

Jeg har jobbet som journalist i over 25 år blant annet i Aftenposten, og har også vært forskningsformidler ved UiO (gründer/redaktør/skribent i Titan.uio.no). Debuterte som forfatter i 2013 og har nå gitt ut fire romaner. Ellers er jeg er midt i femtiårene, gift og mamma til to voksne barn.

Fortell litt om boka di, Driva.

Det er en historisk roman, med kvinner i hovedrollene, ispedd norrøn mytologi og en dæsj magi. Romanen starter i 1349, samtidig som pesten vi i dag kaller svartedauden kom til de nordiske landene. Driva overlever pesten, men lider store tap. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya, i likhet med de andre hovedpersonene i min serie uavhengige romaner, «Frøyas døtre». Også Margrete Valdemarsdatter er sentral i romanen. Hun er Nordens mektigste kvinne noensinne, og bidro sterkt til å redde Norden, som lå med brukket rygg etter gjentatte pester, uår og kriger.

Gunhild Haugnes

 Opprinnelig trønder, bosatt på Rykkinn

Aktuell med: Driva – Urtekona ved det magiske fjellet

Hjemmeside: https://gunhildhaugnes.no 

Instagram: Gunhildhaugnes

Driva, i likhet med de tidligere bøkene i «Frøyas døtre»-serien, er i stor grad basert på historiske fakta og sagaer. Hvordan arbeider du med å blande fiksjon og fakta?

Den historiske tiden, inkludert reelle hendelser og personer vi vet har levd, blir et slags skjelett for fortellingen. Derfor bruker jeg mye tid innledningsvis på å lese historiske faktabøker, pluss ulike kilder på nett og lager så en kort tidsakse. Jeg begynner også på en kapitteloversikt, og skriver først et resyme av starten og slutten av romanen.

Samtidig som dette skjer, begynner personene (både de virkelige og oppdiktede) å leve sitt eget liv i hodet mitt. Det samme gjelder historiene, scenene – både de faktiske hendelsene og «fantasi»-hendelsene.

Mange forfattere er veldig gode på å lage en grundig struktur før de starter å skrive. Slik er ikke jeg. Ideer dukker opp hele tiden og jeg undrer meg ofte over hvor de kommer fra. Av og til føles det ut som det er et kraftverk i hodet. Jeg har reflektert over at man skal være forsiktig med å dikte om reelle personers liv og tanker. Men uten at det gjøres, vil ikke disse menneskene fremstå som levende. Jeg er nøye på å understreke i for- eller etterord at romanen er inspirert av virkelige hendelser og personer, men at jeg har tatt meg friheten til å dikte om dem.

Hvordan ble Driva, hovedpersonen i romanen, til?

Jeg ønsket at myter rundt fjell og snø skulle være sentralt i denne romanen, og gjerne med mytiske Snøhetta som ramme rundt det hele. Så ramlet jeg over historien om Driva, kong Snø, Vanlande og Visbur i Snorre Sturlassons Ynglinge-saga. Disse skal ha levd på 300-400-tallet. Jeg lot meg inspirere av denne historien og flyttet Driva 1000 år frem i tid. Dessuten synes jeg Driva var et kult navn. Litt morsomt er det også at en elv som har sitt utspring fra nettopp Dovrefjell heter Driva.

Handlingen utspiller seg under svartedauden. Har pandemien vi er i nå påvirket romanen på noen måte?

Det er tilfeldighetenes spill at den ble aktuell på den måten. Jeg var kommet langt med romanen da koronaen kom, og hadde akkurat levert Albert Camus-romanen Pesten, som var en av mine inspirasjonskilder, tilbake til biblioteket.

Det var selvfølgelig spesielt å bli sendt på hjemmekontor på grunn av en pandemi og sitte på det samme hjemmekontoret på kveldstid og jobbe med en roman fra en annen pestbefengt tid. Men jeg var ikke overrasket over at den kom en slik pandemi nå, historien viser at slikt oppstår med ujevne mellomrom, og er like overraskende hver gang.

Jeg har reflektert over likhetene, men ser også mange forskjeller. Svært få som fikk svartedauden overlevde, de fleste overlever korona. Og de visste ikke den gang hvordan pesten spredde seg, men trodde det var en straff fra gud.

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det har jeg visst så lenge jeg kan huske, det er nok en del av DNAet mitt. Min bestemor elsket å fortelle historier, i likhet med min far og andre slektninger. Far skrev også flere bøker og var dessuten en tidlig indie.

Jeg har gjennom årene begynt på flere bokmanus, men fullførte ikke. Det handler nok om mot. Det var skummelt å tenke på at andre skulle lese det jeg hadde skrevet. En roman er langt mer personlig enn en avisartikkel som jeg har skrevet tusener av. Men endelig turte jeg, og ga ut Døtre av Norge i 2013.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Min første bok, Døtre av Norge, sendte jeg til et par forlag. Det tok fryktelig lang tid å få svar. Et av forlagene ga meg en oppmuntrende konsulentuttalelse, men jeg skjønte at hvis jeg skulle ta flere runder med forlaget, ville jeg ikke rekke utgivelse på 100-årsdagen for kvinnelig stemmerett i juni 2013, som var målet jeg hadde satt meg. Derfor ga jeg den ut selv. Den neste boka, Kvinnen ved jordas kant, ble utgitt på Juritzen forlag og ble også innkjøpt av Kulturrådet. Det var gøy. Samtidig erfarte jeg at man gjennom forlag mister kontrollen over eget åndsverk. Som regel har forlagene rettighetene til boka i 70 år etter forfatters død. Selv fikk jeg heldigvis kjøpt rettighetene. Etter det fant jeg ut at jeg ville gå mest mulig indie med bøkene mine.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Just do it! Brenner du sterkt for historiene du vil fortelle så er det bare å hoppe i det. Fordelen med å gå indie, er at du eier boka med hud og hår og har enorm frihet til å gjøre akkurat det du vil med den.

I 2013, da jeg ga ut min første bok, var indiemiljøet veldig lite i Norge, men det er nå i sterk vekst. Det finnes flere nettverk og steder man kan få råd og hjelp i de ulike fasene som for eksempel Facebook-gruppen Indieforfatterforum og Boldbooks (hvor man kan få kjøpt ulike tjenester).

Vær forberedt på at det er dyrt å gi ut bok. Men det må man koste på seg, kvalitet er viktig. Samtidig er konkurransen hard og man risikerer å gå med tap. Men brenner du nok, så er det verdt det!

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Konkret er jeg i tidlig fase i neste bok i «Frøyas Døtre»-serien. Den utspiller seg på 1500-tallet. Planlegger i alt 7-8 bøker i serien. Handlingen vil utspille seg i ulike tidsepoker fram til våre dager.

Jeg har ellers en mengde ideer til nye bøker, som jeg ikke aner når jeg skal få tid til. Vi får se.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg liker store episke romaner fra ulike deler av verden, som gjerne er ispedd mystikk, overtro og mytologi. Jeg liker også historier som har flere lag. Her vil jeg trekke fram Astrid Lindgren, og hennes fabelaktige historier. Som barn elsket jeg ikke minst bøkene og filmene om Pippi. Hun var så kul og annerledes, fant på så mye gøy. Som voksen ser jeg også andre ting ved historien om Pippi. Det triste med det hele, samfunnskritikken m.m.

^{Driva – urtekona fra det magiske fjellet kan kjøpes gjennom forfatterens nettside.}