Det sies at likene har en tendens til å hope seg opp for tiden. Et tydeligere endetidstegn skal man lete lenge etter.
Anfinnsen, 16
Da den første bølgen av COVID-19 traff Norge i fjor, og landet stengte ned for å forhindre spredning av viruset, tok Kolon forlag i et tak for å dokumentere denne makeløse tiden. Alle forlagets forfattere ble invitert til å sende inn sine bidrag til «en skjønnlitterær respons på koronaens tid». Resultatet ble Logg 12. mars – 1. mai 2020: en antologi som gir et unikt innblikk i hva disse 28 forfatterne skrev og tenkte på under pandemiens første fase.
Bidragene er varierte, både i sjanger og innhold. Noen av tekstene er tydelig markert av korona, slik som Karoline Brændjords dikt «Til ungdommen», mens andre har ingen opplagt koronarelevans. Denne variasjonen er noe av det som gjør at antologien etterlater seg et så sterkt inntrykk.
Et av bidragene som traff meg spesielt hardt var Caroline Egelstad Elnæs’ «Alma eller Et oppussingsobjekt». Teksten er satt etter en eldre kvinnes død, og omhandler barnebarnet hennes som overtar leiligheten hun bodde i. Referansene til pandemien er få og langt imellom – for eksempel nevnes det at jeg-personen er permittert, og at noen arbeidere har på seg munnbind – men dette tar ikke vekk fra tekstens koronarelevans. Tvert imot lykkes Elnæs i å skildre hvor vanskelig det er å unnslippe koronaen, selv når vi har viktigere ting å tenke på.
Når vi nå «feirer» ett helt år siden første nedstengning med ytterlige tiltak for å flate ut kurven til et nytt mutert virus, er Logg 12. mars – 1 mai 2020 dessverre like relevant som da tekstene ble skrevet. I tillegg til å gi leseren en introduksjon til forlagets mangfoldige forfatterstab, representerer Logg et viktig bidrag til den pågående litterære dokumentasjonen av koronaens tid.
Handlekraftiv vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS
Av Kristin Ribe
Utgitt på Oktober i 2021
HVIS JEG IKKE BEVEGER MEG NÅ
HVIS JEG SITTER HELT, HELT STILLE PÅ GOLVET
kan jeg kanskje unngå å gjøre noe ugjenkallelig, uopprettelig. Noe jeg aldri kan komme til å angre på, fordi det ikke lenger vil være noe SUBJEKT som kan (verb) angre.
BARE SITTE HELT, HELT STILLE
PASSIV
Ribe, side 308
Har du noen gang tatt deg selv i å vandre hvileløst rundt i din egen leilighet, på jakt etter å gjøre deg selv nyttig? Har du satt deg ned i sofaen og tenkt: nå skal jeg for en gangs skyld slappe av, bare for så å ta deg selv i å ikke klare det, fordi du da ikke utretter noe? Har du verken klart å være produktiv eller avslappet, fordi ingenting lenger gir mening ved tilværelsen?
Jeg har det. Og jeg har kjent spesielt mye på disse følelsene de siste månedene i Oslo. Lockdownen har gjort noe med psyken til mange, og for meg har det gått verst utover vekslingen mellom arbeid og avslapning. Når både jobb, studier og fritid foregår på samme plass (her min Macbook Air), blir det vanskelig å skille alt fra hverandre. Jeg har slitt mye med å ta pauser i hverdagen, for ved pauser kommer tankene, og i samfunnet i dag er det litt for mye negativt å kunne tenke på.
Aktivasjon. Handlekraftig vital ENERGI i håp om å få til et møte med ALIENS er en roman du som føler på disse tankene, trenger å lese nå. Jeg-personen (Jeg velger her å ikke navngi hovedpersonen, selv om hun et par steder forteller at hun heter Kristin. Men for meg var dette en navnløs person, fordi jeg leste henne som ALLE som føler disse tankene), har akkurat opplevd et tap av to personer, og sliter nå med å komme seg tilbake til den gamle hverdagen. Hverdagen menes her som den bestående av rutiner og mål. Jeg-et husker rutinene og målene, men klarer ikke lenger å fullføre dem. Hun får beskjed om at hun nå skal bruke tiden på seg selv og å slappe av istedenfor, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort.
Tittelen og omslaget tilsier at denne romanen vil handle om aliens, samt en slags «jakt» på disse. Er man glad i konspirasjoner rundt aliens-eksistens, vil man også kunne kjenne igjen mange av de samme idéene jeg-et roter seg bort i. Likevel er aliensene kun en bihandling til det romanen handler om på et overstående plan. Jeg forstår hvorfor tittelen er som den er, men den kan fort villede aliens-elskere til å tenke at boken kun handler om dette. Denne romanen handler om så mye mer enn bare det.
Det er vanskelig å liste opp alt romanen handler om, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Det er MYE som kan leses ut og mellom linjene, og jeg tror teksten vil leses ulikt fra hvert nye leserperspektiv. For meg handlet den om å sette ord på følelsene som oppstår i den meningsløse lockdown-tilværelsen.
Teksten kan til tider minne om en form for moderne poesi, med sine korte setninger, linjedelinger og tankestrømmer. For en som er mest begeistret for lyrikk skrevet regelrett med bundet form, er en slik fri form, pakket inn i sjangeren «roman», svært tilfredsstillende. Vekslingen mellom fortellende stil, frie vers og lister er jevnt fordelt over hele romanen. Dette gir leseren en følelse av en form for tankestrøm som jeg-et foretar seg i den gitte situasjonen. Det er så og si ingen ytre handling, men istedet blir leseren presentert for en rekke tanker og refleksjoner rundt menneskets eksistens fra jeg-et. Ved et punkt tar teksten også steget ut med en metakommentar.
Romanen fikk meg til å åpne øynene, og den fikk meg til å reflektere. Den fikk meg til å smile av de mange konspirasjonsteoriene jeg ELSKER å lese om, og den fikk meg til å tenke på årsakene til at mange oppsøker disse sannhetene.
Det er mange sitater jeg ønsker å dele, men det riktigste vil være at du plukker opp boken selv og finner de som betyr noe for akkurat deg. Likevel vil jeg avslutte med et som for meg var PERFEKT:
Så kunne en igjen bare høre regnet som pisket mot den våte trekaia, en kunne igjen bare høre måsene som skrek der ute, og en kunne igjen bare høre stillheten som la seg som et mørkt lokk over fiskeskøyta som vugget sakte på de små bølgene.
Gudbrandsen, 148
Vokterne er en historisk krim satt til 1918, i Trondheims mer sjuskete strøk. Det dukker stadig opp drepte, unge menn i Nidelva, og politiet må jobbe mot tiden mot det som virker å være flere drap innad et kriminelt miljø.
Frank Larsen har mistet kona si, Tanja, til lungebetennelse, og så henne de siste dagene hennes gjennom vinduet på sykehuset.
Samtidig som polititeamet Larsen er med i, jakter narkomane og prostituerte som kan være mulige mordere, finner Larsen et bilde av hans Tanja som barn, sammen med et bilde av en gutt. Han tror mordene har noe med henne å gjøre, og starter en egen, uoffisiell etterforskning sammen med Amanda, ei venninne og journalist. De finner et bilde av Tanja og flere av de andre drepte. Men Tanja døde jo av lungebetennelse, hvorfor er ikke hennes hode også ringet rundt, som de andre som er funnet drept?
Et grep jeg liker veldig godt i historien, er hvordan Gudbrandsen ofte setter stemningen, og skildrer omgivelsene og været. Han klarer å få det til å bli stemningsfullt og lunt, midt i en mordhistorie. Leseren klarer å se for seg gatene i Trondheim, og hvordan fuglene kvitrer. Jeg liker kontrasten mellom den fine, rolige stemningen som ofte settes, mot de kalde drapene og torturmetodene. En morsom greie han har gjort ut av de ekle torturscenene, er å gjøre dem litt mindre ubehagelige ved å kalle offeret «den lille mannen».
Gudbrandsen bytter perspektiv for hvert kapittel, og det er spennende å følge motivene til morderne, jakten til politiet, og etterforskningene, og Amandas rolle som journalist, i en tid hvor det kun nylig var blitt lovlig for en kvinne å ha egen jobb.
Selv om perspektivet byttes i historien, er det likevel samtalene som driver historien videre, noe som også gjør den mer troverdig. Karakterene har dybde, og leseren får et innblikk i alles personligheter.
Leseren lærer veldig mye om mye. Gudbrandsen får frem mye fakta på få ord, og det er lærerikt og integrert i teksten. Særlig interessant er det å lære om captain Morgan og russisk historie. Han har med mye feminisme, og har med karakteren Amanda lagt til den tidlige historien om yrkesaktive kvinner, og hvordan dette ikke ble like godt tatt imot av alle.
Jeg ble veldig glad i Amanda og Frank, og håper det kommer en bok to, så man kan se mer av de to sammen, nå som forholdet har begynt å utvikle seg mer.
Dialogene er fine. Jeg liker særlig den mellom Preben Elkjær og datteren Amanda, som nesten er litt teatralsk.
For de av dere som trenger krim til påsken, så anbefaler jeg denne.
Året er 1918. Flere unge, lyshårede gutter blir funnet brutalt drept i Sverige. Samtidig finner man flere unge prostituerte jenter druknet i Nidelva i Trondheim. Kan det være en sammenheng? I denne historiske krimromanen avdekker førsteinspektør Frank Larsen og journalisten Amanda en pakt fra gammel tid, og dens voktere vil for enhver pris beskytte sine hemmeligheter.
Hvem er du?
Jeg heter Svein Gudbrandsen, er 54 år og er bosatt i Mo I Rana. Jeg har tre voksne døtre, bor sammen med min kjære Cecilie, en finsk lapphund som heter Elvis og en katt som heter Lissi-boy. Til daglig jobber jeg som rådgiver i NAV mens min skrivekløe dyrkes i ledige stunder.
Fortell litt om boka di, Vokterne.
Min bok Vokterne begynte egentlig som en drøm, bokstavelig talt. Over en tid drømte jeg om karakteren «Frank Larsen», hvordan han som i sitt virke som vokter passet på en ung gutt i gammel tid. Siden jeg alltid har likt å skrive, begynte jeg å skrive ned ting jeg husket. Samtidig har jeg alltid vært veldig interessert i historie og kanskje spesielt russisk historie. Tsar Nikolai og Romanov-familiens skjebne har alltid pirret meg. Hva skjedde med dem? Finnes det noen overlevende? Så dermed knyttet jeg sammen disse tingene, og så har det egentlig bare blitt et lite univers av dette. Tiden etter første verdenskrig var jo også en spennende tid, en ny tid for mennesket og det var mange historiske ting å bygge min roman rundt.
Hvorfor valgte du å skrive en historisk krimroman? Hva er det med sjangeren som fenger deg?
Som sagt har jeg alltid vært interessert i historie, hendelser i det virkelige livet overgår mange ganger fiction. Så er det noe med å kunne skrive om karakterene og menneskene som har levd før oss, og samtidig kanskje lære noe av våre forfedre og se at dagligdagse problemer fantes da også. Se hvordan samfunnet har endret seg, hvordan vi løser saker nå kontra da, og jeg tror kanskje dette interesserer oss i dag og gjør historiske romaner spennende.
Handlingen i romanen er satt til 1918, da den første bølgen av spanskesyken herjet. Påvirket pandemien vi er i nå handlingen på noen måte?
Nei, jeg begynte å skrive på min krim-bok for 10 år siden ( ja, det har tatt en tid), så det er litt tilfeldig, men det viser igjen at vi kan lære mye av vår historie.
En av de fremtredende karakterene i romanen er journalisten Amanda. Kan du fortelle litt om henne?
Handlingen i min krimbok er lagt til 1918, og i disse årene begynte kvinnefrigjøringen for fullt. Det ble nye tider der nye yrker etter hvert dukket opp for kvinnene også. Boka fortjente en sterk ung kvinne som kunne utfylle disse tidene og så trengte jo førsteinspektør Frank Larsen en god støttespiller på alle måter.
«Han falt nå inn i sin dypeste søvn uten å ane den tragedie som allerede hadde begynt å utspille seg flere mil inn i de forblåste fjellsidene mot øst».
Gudbrandsen, 11
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Jeg begynte å skrive litt først for moro skyld, men har alltid hatt en liten drøm fra jeg var gutt, om å kunne skrive bok.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Jeg er ikke så veldig tålmodig av meg, og leste meg litt opp om sjansene for å bli antatt. De er ikke er veldig store som ukjent person, så da bestemte jeg meg bare for å gjøre det selv.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Det må være å ikke gi opp! Har jo holdt på i 10 år. Samtidig må man å tørre å stå for produktet sitt, og en må bare legge vekk skumle tanker om at folk ikke vil lese boka o.l. Følelsen når en får boka ferdig trykt og kan holde den i hendene er en følelse som det er verdt å jobbe for.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Tja, det er en del løse tråder i Vokterne, som er gjort med hensikt, da jeg har begynt å skrive på fortsettelsen. 1 kapittel i neste bok starter med en hendelse i år 1000 – hvis noen har lest boka, vil de kanskje ta det.
Har du noen litterære forbilder?
Ja, jeg har lenge beundret og lest Frode Granhus sine krimbøker, hvordan han har lagt sine plott inn i den barske nordnorske naturen. Som nordlending selv, ønsker jeg å fremheve akkurat det, da handlingen i min neste bok er på tur nordover.
Avgjørelsen var tatt. Morens blikk holdt henne fast, ørene var stengt av. Hun hørte ikke datterens bedende stemme. Kofferten pakket. Skoleranselen ble fylt med bøker og kladdeblokker. På mandag skulle hun tilbake på skolen. At moren hadde andre planer, skjønte hun først da det var for sent.
Olsen, 7
Foto: Sigrid Olsen
Slik starter romanen «Når du plukker en blomst.» Leserne får følge hovedpersonen som i en alder av 8 år blir ufrivillig meldt inn i Jehovas Vitner, etter at onkelen hennes overtaler moren til å bli med. Boka tar for seg det å bli overvåket og sett for enhver handling du gjør, leve i frykt for å trå feil og ikke være god nok. Til og med slike tanker gjør en syndig.
Noe som gjør boka umiddelbar merkverdig, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Det er tydelig at forfatteren sitter på mye informasjon om Jehovas Vitner og bruker denne kunnskapen særledes godt for å skrive denne romanen. Dette gjør historien svært overbevisende og engasjerende for leserne som dras inn i et trossamfunn av stor interesse for verdenssamfunnet.
Et interessant aspekt ved boka er mangelen på navn og informasjon på hovedpersonen. Hun omtales utelukkende ved pronomen «hun». Det gir rom for å møte karakteren uten noen fordommer og tanker, men ha mer fokus på hennes indre kamp og tanker. Samt handlingen og alt som skjer rundt henne.
Hovedtematikken ved romanen er det som fortjener mest oppmerksomhet ved en anmeldelse. Med et sterk fortellerstemme og grundige skildringer, skriver forfatteren godt og engasjerende om hvordan det er å leve som et Jehovas Vitne. For en utenforstående som meg selv, er mye av de religiøse normene og troen svært provoserende å lese om. Jeg fant meg selv i å bli forferdet og sint av alt hovedkarakteren må gjennomgå. Samtidig, oppleves dette som en kontrast til deler av boka hvor hun betviler menighetens tro, og stiller spørsmål ved om alle som ikke er med i kirken egentlig er onde mennesker som følger Satan. Kort sagt, boka traff mange følelser på følelsesspekteret for meg som leser.
Til tider kan det være litt vanskelig å følge forfatteren tidsmessig, da det blir en del hopp fremover i tid. Dette skapte litt forvirring for meg som leser, og brøt litt med leserytmen min til tider.
«Når du plukker en blomst» skildrer en fin historie om både oppvekst og livet innad i en menighet, med svært strenge og inngripende regler og normer. Anbefales!
Hvordan er det å vokse opp i en menighet der alle ser hva du gjør? Der menighetens eldste blir varslet når noen trår feil, og mange lever i angst for ikke å være gode nok? I Sigrid Olsens Når du plukker en blomst får leseren innblikk i hvordan det er å vokse opp i og å leve i et strengt kristen miljø. Boka er utgitt som indie gjennom Olsens eget forlag, Sol forlag.
Hvem er du?
En helt vanlig dame fra Nord-Norge. Født i 1958. Har fire sønner og en samboer. Bor i Bærum og jobber på Den lille sjokoladefabrikken på Bærums Verk.
Fortell litt om boka di, Når du plukker en blomst.
Boken er skrevet tett på virkeligheten, fra midten av 1960-tallet og frem til i dag. Leseren får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i en rigid sekt. Gjennom «en stille stemme» – får vi et innblikk i et miljø hvor Bibelens ord er hevet over menneskelige følelser og forstand. Trusselen om Guds grufulle hevn holder alle i «en skruestikke». Den handler om å vokse opp i en menighet der alle følger med, og ser hva du gjør. Der de eldste blir varslet når noen trår feil, og man engster seg for ikke å være bra nok. Selv tankene kan være syndige. Om du synder, blir du tilintetgjort i Guds store krig, Harmageddon. Følger du ikke reglene, kan du bli utstøtt. Hovedpersonen i historien er en jente på åtte år som får livet snudd opp ned da onkelen overtaler moren hennes til å bli et Jehovas Vitne. Jenta sliter med å forstå at alle utenfor menigheten er onde mennesker som følger Satan. Er det han som lokker henne bort fra «Sannheten», og kan hun stole på sin indre stemme?
Hvorfor valgte du å skrive om akkurat Jehovas vitner?
Jeg valgte å skrive om Jehovas vitner fordi jeg har lang erfaring med menigheten. Min mor ble Jehovas vitne på slutten av 60-tallet, og jeg har fulgt med (mer de siste årene) på hva menigheten har foretatt seg. Siden mine seks søsken er Jehovas vitner, så har jeg vært nødt til å forholde meg til deres tro. Blant annet i min fars begravelse (han var i statskirken), der jeg på nytt møtte menigheten etter mange år.
Hvordan gjorde du research for romanen?
Jeg har brukt egne erfaringer og notater. Mange som har vært med i Jehovas vitner har fortalt sine historier og erfaringer. Disse historiene har jeg «fordelt» ut på mine rollefigurer. Så er jo Jehovas vitners sider offentlige, og man kan gå tilbake til gamle Vakttårn og Våkn opp! (begge blader som utgis av Jehovas vitner gjennom Vakttårnets bibel- og traktatselskap, red.anm.). Alt ligger der. Nasjonalbiblioteket har de gamle bøkene. Så brukte jeg «Hva hendte i …» for å få riktig tidsbilde. Boken starter på slutten av 60-tallet og slutter nå i vår tid. Så har jeg utskrift av Eldsteboken til Jehovas vitner. En bok som er forbeholdt kun de eldste og som ingen andre skal lese.
Du har tidligere skrevet tre bøker for barn. Hvordan var det å skrive for voksne?
Jeg startet med å skrive Når du plukker en blomst. Barnebøkene ble til mer eller mindre tilfeldig. Jeg kom over et gratiskurs om å skrive for barn. Kastet meg rundt da manus på voksenboka var hos testlesere og jeg hadde skadet en fot og måtte holde meg i ro.
«Lille julaften, i går, hadde vært en helt vanlig dag, bortsett fra tristheten, og stillheten fra radioen ingen fikk lov til å skru på. Julesanger og snakk om jul var galt å lytte til. Moren takket Gud for at de endelig hadde fått lyset inn i livet sitt. Nissene, englene og resten av julepynten var kastet.»
Olsen, 21
Når fant du ut at du ville bli forfatter?
Egentlig aldri. Jeg ville bare skrive denne boken som var så viktig for meg. Så ble det plutselig fire bøker på like mange år.
Hvorfor valgte du å gå indie?
Jeg ga ut barneboken Trippelgjengenog loftsmysteret selv rett og slett for at jeg ønsket å lære mer om å gi ut bøker. Da valgte jeg Kolofon, men fant fort ut at det var til lite hjelp, jeg måtte gjøre det meste selv, og det var veldig dyrt. Så begynte jeg å lete etter andre muligheter, og oppdaget at å lage eget forlag og gi ut selv ikke var så vanskelig som jeg hadde trodd. Jeg sendte manus på voksenboken til et par forlag – helt tidlig i prosessen. Et avslag, men et forlag sa at boken ikke var ferdig, jeg måtte jobber mer med den og da ville de gjerne se på den på nytt. Men i mellomtiden bestemte jeg meg for å gi ut selv.
Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?
Spørre og spørre … lære mest mulig. Bruke venner først, så testlesere som skriver selv, så manusutvikler og redaktør. Gjør mest mulig for å få boken bra. Da tenker jeg på utseende, språk og korrektur. At man forter seg for å bli ferdig er fristende, men husk at når boken står i bokhyllene rundt omkring i Norge, kan du ikke ta den tilbake og rette feil. Nå er det feil i mine bøker også, men ikke mer enn at jeg kan leve med dem, og det føles godt. På den siste boken brukte jeg nesten 20 000 på språkvask og korrektur. Nå har jeg tjent inn de pengene for lenge siden. Og leseren anbefaler boken videre. Det er ikke sikkert de hadde gjort det om det var dårlig språk med mye feil.
Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?
Jeg skal skrive bok nummer fire om Trippelgjengen. Den blir en oppfølger til Grottens hemmelighet – løse mange løse tråder. Jeg har ikke alle svarene selv, så det blir et lite prosjekt.
Har du noen litterære forbilder?
Jeg har lest mye og veldig mye forskjellig. Herbjørg Wassmo var lærer i Lødingen på skolen jeg gikk på, og da jeg oppdaget at en vanlig dame fra nord kunne skrive bøker, og hvilke bøker, så tenkte jeg at det måtte vel gå. Hun er den eneste forfatteren jeg har lest flere ganger. Samme bok altså. Så om jeg skal si jeg har et forbilde, må det være henne.
«Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø, våren 1621. Ordene innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ‘ildtungene’ – ondsinnet sladder og bålets flammer, og i voksen alder skal rykter om overnaturlige evner også forfølge henne.
Ildtunger er inspirert av hendelser fra norgeshistorien, mer spesifikt trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Her ble over 90 mennesker anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. Mange ble brent på bålet som ‘trollfolk’, mens andre døde som et resultat av grusom tortur. Romanen tar oss med inn i tiden da Christian den fjerdes lov om forfølgelse av trollmenn og trollkvinner når kystbyen Vadsø og iverksettes der. Loven, og håndhevelsen av den, får stor påvirkning på lokalbefolkningen, som snart skal angi naboer, til og med venner og slekt, for mistenksom aktivitet. I Ildtunger presenteres leseren for flere episoder der kvinner føres fremfor sorenskriveren og skal svare for ‘forbrytelsene’ sine. Disse, og særlig kvinnenes vitnesbyrd, var blant romanens mest gripende momenter. Du kan formelig ta og føle på blandingen uuttalte følelser i disse situasjonene: Sorg og sinne holdt i sjakk av frykt, men også skadefryd skapt av sjalusi og sinne.
I Elin Hansens penn utforskes konsekvensene av urettmessige anklager på et menneskeliv. Via skildringen av Siris hverdag, får vi innsikt i hvordan det kan ha føles å ha levd med kunnskapen om at de rundt når som helst kan angi deg. At hver dag kan bli din siste. Kanskje fristes du til å tenke at det er noe galt med deg, men innerst inne vet du at du er uskyldig. Vi får også innsikt i psykologien bak anklagene, altså tanker og motivasjon folk kan ha hatt for å angi andre. Kanskje tok misunnelse, sinne eller frykt over og skapte fiendebilder? Vi får flere eksempler på dette i romanen. Her er vi også inne på noe av det forfatteren formidler med teksten og som tittelen henviser til: hvordan løs prat og rykter sprer seg og får et eget liv. Hvordan de faktisk også kan ta liv.
I alt, er Ildtunger en velskrevet og godt researchet roman med en tematikk som, tidsforskjellen til tross, er høyst relevant. Også i dagens samfunn får menneskers ‘ildtunger’ titt og ofte negative konsekvenser og kan tilknyttes de samme følelsene. Det historiske og skjønnlitterære forenes også på sømløst vis. Hansen klarer kunststykket å bygge opp en fortelling med jevn spenning, gode skildringer og dialoger og et troverdig persongalleri som samtidig gjør et viktig kapittel i norgeshistorien tilgjengelig for leseren. Selv om hendelsene og menneskene vi møter er fiktive, skaper hun et plausibelt bilde av Vadsø på 1620-tallet. Man både tror på og føler med Siri og de andre uskyldig dømte. Nærheten til virkeligheten understrekes også av et informativt etterord av Rune Blix Hagen, historiker ved Universitetet i Tromsø.
ti amo er første boken jeg leser av Hanne Ørstavik, noe jeg skulle ønske ikke var tilfelle. Romanen føles mer selvbiografisk enn skjønnlitterært, noe som også kom frem fra avsnittene der fortelleren beskriver skriveprosessen til andre romaner. Jeg fikk mer lyst til å lese romanene hun beskriver, enn denne. Det ble til tider litt for mye «dagboktekst», og virket for meg som en roman skrevet som utløp for forfatterens følelser.
Jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene og situasjonene Ørstavik beskriver. Jeg har selv stått i en lignende posisjon. På grunnlag av dette vil jeg også tenke at jeg skulle føle mer ubehag enn det jeg jeg gjorde. Jeg er også usikker på hva forfatteren egentlig ønsket å fortelle i romanen. Var det mannens sykdom, og hvordan han taklet denne? Var det hvordan hun selv opplevde sykdommen? Da A dukket opp, rundt halvveis i romanen, ble jeg enda mer forvirret. For meg var nok avsnittene mellom jeg-et og A de sterkeste, men jeg forsto likevel ikke hvorfor deres forhold var satt inn i denne konteksten. Kanskje det bare ikke er jeg som forstår romanens mål.
Selvfølgelig var det noen pene setninger som fikk meg til å stoppe opp og tenke eller føle noe mer, slik som denne: «Jeg var sjalu på smertene dine.» og «Det er ikke hjemme mer å se inn i øynene dine.» Så ja, jeg mislikte ikke alt. Og som sagt var jeg aller mest fascinert av forholdet mellom jeg-et og A, og hvordan dette endret henne: «Men etter Guadalajara forsto jeg at jeg hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned for å være i kontakt med din.» Dette mener jeg er en nydelig tolkning av følelsene, noe jeg selv har slitt med å sette ord på. Jeg skulle gjerne likt og lest en roman som handlet mer om dette, og mindre om mannens liv før sykdommen.
Kanskje det er jeg som forventet litt for mye da jeg gikk inn i denne romanen. Kanskje jeg forventet noe annet, noe som kunne vekke følelser jeg prøver å fortrenge. Uansett hva som var årsaken, kan jeg ikke si at denne romanen var noe for meg. Men jeg har ikke mistet interessen for Ørstavik sitt forfatterskap, jeg skal absolutt prøve meg på fler av romanene hennes for å se om disse treffer bedre, og da er vel den beste romanen å begynne på Roman. Milano som så mye blir beskrevet i ti amo.
Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var de mest brutale i Norge. Ja, til og med blant de verste i Europa. Her ble i overkant av 90 mennesker henrettet, anklaget for å stå i ledtog med djevelen. I Elin Hansens debutroman Ildtunger utforskes konsekvensene av slike anklager på et lite lokalsamfunn og mennesker her. Vi følger vadsøværingen Siri Pedersdatter som mister moren til flammene og selv utsettes for ondsinnede rykter. Ildtunger er første bok i det som skal bli en trilogi.
Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?
Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg heter Elin Hansen, er 56 år og fra ei bygd som heter Vestre Jakobselv. Der bodde jeg de ti første årene av livet mitt, før vi flyttet til Vadsø. Jeg dro igjen fra Vadsø da jeg var 16 år og flyttet så rundt på meg til jeg havnet i Bodø i 1989. Men jeg er jo Finnmarksjente allikevel, da. Det er stedet jeg føler jeg har identiteten min fra. Ellers er jeg psykiatrisk sykepleier av utdanning, men jobber nå innenfor smittevern. Jeg har blitt leid inn av Bodø kommune for å hjelpe til med koronavaksineringen.
Kan du fortelle litt om hvordan Ildtunger ble til?
Jeg tror jeg var åtte år første gang jeg tenkte at jeg hadde lyst til å skrive egen bok. Jeg husker godt at jeg tenkte «men det kan jeg jo ikke gjøre – jeg er jo bare et barn»! Så jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har et manus i kontorskuffen som aldri kommer til å bli ferdig, men det var begynnelsen. Jeg fikk ‘skrevet av meg’ noen ting da, som har ligget litt i veien. Da det var gjort, følte jeg meg mer klar for å skrive noe ordentlig og gikk på leit etter noe å skrive om.
Også er jeg som sagt fra Vadsø. Heksemonumentet i Vardø ble reist i 2011, og i 2012 var jeg der første gang. Det ble satt opp som et minnesmerke for de 92 menneskene som ble brent på bålet der på 1600-tallet. I 2015 var jeg der andre gang, men da hadde ting endret seg i livet mitt og jeg leste dommene som henger på veggen der på en annen måte enn før. Det står hva folk ble anklaget for, og jeg tenkte at det er mange i dag som også blir utsatt for anklager. Ikke de absurde tingene de ble anklaget for på 1600-tallet – kontakt med djevelen, å skifte ham og å fly på kosteskaft – men allikevel anklager de ikke kjenner seg igjen i. Samfunnet og omstendighetene har endret seg, men anklagene og mekanismene bak er på en måte de samme. En historie begynte å ta form i hodet mitt, og Siri Pedersdatter ble til der og da.
Dette var på sommeren, og utover høsten begynte tannhjulene i hodet å gå. Jeg jobba med det i hodet, og i desember satte jeg meg ned for å lage notater og skrive. Også sto jeg brått bom fast. Jeg kontaktet en nettbasert skriveskole og lot meg overtale til å ta et kurs der. Det angrer jeg ikke på. Det ene var idéen min, men det var det å begynne på kurset som gjorde at jeg kom i gang med skrivinga. Dette var i 2016. Jeg ble sykemeldt året etter og begynte å skrive på alvor. Først etter at jeg kunne legge jobben bort bestemte jeg meg for at skrivingen skulle være jobben min. Da begynte jeg å legge opp dagene mine som arbeidsdager. Jeg kan bli inspirert av å lese, men det er ikke sånn at jeg ‘går en tur i frisk luft’ og føler meg inspirert til å skrive. Jeg må sette meg ned og begynne å skrive, og så kan flyten komme mens jeg skriver. Det at Ildtunger ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2019 gjorde også at jeg kunne ha råd til å være hjemme å skrive på bok nummer to.
Elin Hansen
Fra Vadsø, men bor i Bodø
Utgivelse: Ildtunger
Hjemmeside: https://www.forfatterelin.com
Instagram: @forfatter_elinhansen
Hvis vi går tilbake til Ildtungers tilknytning til historien… Har du alltid vært interessert i historie eller var det spesifikt heksemonumentet som gjorde at du ville skrive opp mot hekseprosessene?
Vel, jeg var elendig i historie på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om å lese historie i skolebøkene. Men ettersom jeg har blitt eldre og barna har vokst til så har jeg blitt mer interessert i min egen historie og slektsforskning. I den forbindelse har historieinteressen min tatt seg opp, men det er ikke sånn at jeg har vært veldig engasjert eller interessert i historie. Interessen for det jeg skriver om i Ildtunger er spesifikt rettet inn mot dommene som henger inne i heksemonumentet, eller «Steilneset minnested» som det også heter, i Vardø. I kjølvannet av boken har jeg fått mer og mer og mer interesse for historie, spesielt siden den er tilknyttet mine egne røtter.
Du sa i stad at du leste om de ulike skjebnene på monumentet. Var den en spesiell historie som inspirerte til Siri eller var det ulike skjebner som ‘kom sammen’?
Det siste. Jeg var veldig opptatt av å ikke ta tak i en spesifikk skjebne. Jeg vet flere har gjort det i sammenheng med hekseprosessene. De har tatt tak i en dom og spunnet en historie rundt den dommen. Jeg følte sterkt på at jeg ikke ville dikte opp noe rundt en person som faktisk har levd, så jeg gjorde ikke det. Av respekt for det mennesket som levde på den tiden, ville jeg ikke begynne å dikte opp en fortelling rundt livet dets. Derfor ville jeg at alt skulle være oppdiktet. Jeg plukket litt ifra forskjellige dommer, men det aller meste er rent oppspinn.
Tittelen, Ildtunger, er betydningsladd. På overflaten kan det virke som om det er snakk om faktiske flammer, men i romanen får den flere betydninger. Kan du si litt om det?
Ildtunger er første bok i en trilogi, der det som er felles er disse ‘ildtungene’. Tittelen på boken henviser til ildtungene på bålet, men også menneskenes ord. Hvordan ord kan få fatale, eller i hvert fall alvorlige, konsekvenser for folk. På 1600-tallet ble de fatale for de som ble brent på bålet. Ofte var det snakk om sladder og misunnelse. Det var ilden på menneskenes tunger som førte til at folk ble kastet på bålet. Det jeg har tenkt til å vise gjennom denne trilogien er at disse ildtungene også eksisterer den dag i dag. Jeg tror trilogien skal hete Ildtunger. Jeg vil kalle den ‘Ildtunge-trilogien’. Nettopp fordi disse ‘ildtungene’ – måten man snakker om hverandre på – vil være den røde tråden igjennom alle tre bøkene.
Bok to, som jeg skriver på nå, har jeg valgt å legge til barndomsbygda mi, Vestre Jakobselv. På midten av 1800-tallet var det mye finsk innvandring til Troms og Finnmark, og denne har fått betydning for hvordan samfunnet der oppe har utviklet seg. Vadsø er en finsk innvandringsby. Det ble reist et finsk innvandringsmonument der på 70-tallet og byen av noen kalt ‘kven-hovedstanden’ i Norge. I bygda jeg er ifra er det mye finsk og jeg har også finske røtter. Jeg hadde lyst til å sette meg mer inn i det. Den finske innvandringen startet tidlig, men hadde ikke helt det store trykket før på 1860-tallet. Jeg ville ikke skrive fra en ‘typisk’ tid mange andre har skrevet ifra, så jeg har lagt min fortelling til 1840-tallet.
Aha! Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg om vi får møte Siri igjen i neste bok, men siden vi befinner oss på 1800-tallet er jo det usannsynlig…
Nei, du får ikke møte Siri, men etterkommere av henne. Hovedpersonene i alle tre bøkene skal være av Siri sin ‘linje’. Jeg skriver fra barndomsbygda mi fordi jeg vil sette meg inn i historien som bygda har, og hovedpersonen i bok to kommer tilbake til der Siri startet. Vestre Jakobselv er rett utenfor Vadsø. Stedet som blir omtalt som ‘Finnes’ i Ildtunger er et stedsnavn i Vestre Jakobselv, og et sted Laura, hovedpersonen i den neste boken, kommer til. Hun kommer på en måte tilbake til sine egne røtter. Hun har hørt historien om Siri, Mikkel og Torvald og vet at det er stedet Siri kommer fra, men tenker ikke så mye over det.
Ildtunger erhistorisk fiksjon. Er du såpass komfortabel i denne sjangeren at du tenker å fortsette i denne eller kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger?
Det å gjøre dypdykk i historien som det første man gjør har jo ikke vært enkelt. Jeg har brukt fire år fra jeg tenkte tanken til boken ble virkelighet. Det har vært mye arbeid og mye å sette seg inn i og lese. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv siden jeg heller ikke hadde erfaring med hvordan jeg skulle skrive og bygge opp en bok. Også nå, når jeg skriver bok nummer to, merker jeg at det ikke er en enkel oppgave å begi seg ut på. Jeg gleder meg til å skrive bok tre, som blir fra nåtiden. Når jeg er ferdig med trilogien har jeg en fantasy-idé jeg kan begynne ordentlig på. Jeg vil ikke si at jeg har plottet den ferdig, men jeg har i hvert fall skrevet ned ideen. I det siste har jeg også fått en krim-idé. Så nei, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive historisk fiksjon hele veien. Jeg vil gi meg selv en mulighet til å skrive noe annet også.
«De kan brenne meg på bålet», fortsatte hun, «men den kraften jeg har inni meg, kan de aldri brenne opp. Jeg har høstet erfaring fra plantenes verden, og jeg vet at blomster og blader kan helbrede. Øvrigheten kaller det trollkraft. Jeg kaller det naturens lærdom. Menn frykter kvinner som meg, derfor vil de ha oss bort»
Hansen, s. 90
Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?
Som jeg nevnte så lager jeg arbeidsdager. Det var jeg veldig flink til med Ildtunger. Da jobbet jeg ganske strukturert. Det har blitt en litt annen strategi nå når jeg skriver bok to og har med meg erfaringer fra skrivingen av første bok. Det jeg har gjort nå er at jeg ikke har gjort research, men skrevet hele utkastet uten å redigere. Men jeg planlegger noen scener først, lager stikkord om hva historien skal handle om og et slags ‘scene-kart’. Det blir jo aldri sånn som jeg har skrevet det, men det er greit å ha en start. Sånn har førsteutkastet til bok to blitt til. Jeg skrev det på kanskje ni måneder, kun avbrutt av sommerferie og research i Finnmark. I forhold til Ildtunger gjorde jeg det unna fort, synes jeg. Jeg tillater meg selv å skrive dårlig i førsteutkastet, og nå er jeg der at jeg går i dybden på det og bruker research jeg har funnet.
Jeg har en ‘skrive-leilighet’ i Sulitjelma, én og en halv times kjøring fra Bodø, og der oppholder jeg meg noen ganger. I denne har jeg bare konsentrert meg om å skrive. Jeg har også en venninne som jeg ‘samskriver’ med av og til. Vi møtes noen ganger og har skrivedager sammen. Vi bestemmer oss for hvor lenge vi skal skrive, setter stoppeklokka på nedtelling, og etterpå snakker vi, leser høyt for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Noen ganger møtes vi, andre ganger tar vi det på facetime. Det er veldig godt å ha noen å skrive sammen med. Det forplikter litt.
Du nevnte også at du har gått på skrivekurs. Er det noe du vil anbefale?
Ja, det der har jeg tenkt over. Det å delta på skrivekurs er inspirerende. Du treffer andre som holder på med det samme. Det er kanskje ikke så lett for folk som ikke skriver bok å forstå hva man er oppi, og man kan utveksle erfaringer. Så sånn sett vil jeg i hvert fall anbefale å ha et skrivefellesskap med noen. Det tror jeg er veldig lurt. Men så har du den økonomiske biten av det. Det er ganske dyrt å gå på kurs. Jeg kjøpte meg redaktør for å få Ildtunger opp på det nivået den endte på og om man skal gi ut selv, bør man ha en slik. Det er ikke bare en anbefaling, men et must. Rent skriveteknisk har jeg lært mest av å jobbe med redaktør. Økonomisk, ville jeg anbefalt folk å heller bruke penger på redaktør enn på å kjøpe seg skrivekurs. Du går rett på teksten og arbeider med den. Men så har du jo skrivefellesskapet, som er viktig. Skriveteknisk har jeg som sagt lært mest av å jobbe med redaktør, men for å opprettholde motivasjonen for å skrive, har det vært viktig med et skrivefellesskap. Så det handler om hva man vil og ønsker å bruke penger på.
Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?
Jeg hadde lyst til å gi ut på forlag, som alle andre. I hvert fall da jeg startet å skrive. Jeg skrev historien min, synes den var verdens beste fortelling og tenkte at alle forlag måtte synes den var fantastisk! Da jeg hadde sendt avgårde manuset, ventet jeg telefon dagen etter. Jeg overdriver litt nå, altså… Jeg ble refusert. Jeg sendte den så til et mindre forlag og fikk konsulentuttalelse, noe jeg hadde forstått var stort. Forlagene, i hvert fall de små, leier inn konsulenter til å uttale seg, så de brukte penger på å svare meg. Det var en sjanse de tok. Men konsulenten ville at jeg skulle skifte synsvinkel – skrive fra et samfunnsperspektiv og ikke et personlig et. Det forsto ikke jeg. Hva konsulenten mente og hvordan jeg skulle skrive historien jeg ville om den ikke var fra en person sitt perspektiv? Jeg takket derfor nei.
En annen forlegger var også interessert i manuset, men underveis i denne prosessen vurderte jeg å kjøpe redaktørtjenester. Også gjorde jeg det. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle gå for meg selv og lyttet til den. Jeg begynte å tenke at jeg hadde lyst til å lære utgivelsesprosessen, og den beste måten å lære den på var å gå igjennom den selv. Jeg så med en gang jeg begynte å jobbe med redaktøren min, Jan Roger Stensland, at manuset hadde potensiale til å bli noe annet enn da jeg sendte det inn til forlagene. Da historien var skrevet og redaktøren var fornøyd, hadde jeg bestemt meg for ikke å sende til forlag. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det om igjen siden manuset var et helt annet, men så for meg at jeg ville få en forlagsredaktør som kanskje ville si noe annet igjen. Det orket jeg ikke. Så historien slik den foreligger i bokform har aldri vært sendt til forlag. Den ble veldig endret, også etter at den var innom forlaget som gav meg konsulentuttalelse. Jeg har ikke endret perspektiv. Det er fortsatt Siri sin historie. Men den ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe med redaktør.
Du forteller om at du jobbet med redaktør, men kan du si litt mer om hva prosessen med å få utgitt boken ville si for deg og hvordan det gikk?
Da jeg jobbet med redaktøren og så at boka begynte å bli ferdig, tenkte jeg at jeg måtte få på plass et omslag. Jeg begynte å se etter personer det kunne være aktuelt å spørre om å lage det. På det tidspunktet hadde jeg blitt medlem av indieforfatter-forumet på facebook og så der at det var noen som drev med omslag. Jeg kontaktet en av dem fordi jeg likte ‘streken hennes’. Det var Linn Tesli. Jeg vurderte aldri noen andre, sånn egentlig. Hun gjorde også ombrekkinga. Omslaget fikk jeg omtrent samtidig med at korrektur og språkvask foregikk. Da det var ferdig fikk Linn teksten til ombrekking og så fulgte trykkinga. Jeg tok kontakt med ulike aktører. Som Kolofon, et selvpubliseringsforlag. På et tidspunkt kom jeg over Boldbooks [et firma som tilbyr selvpubliseringstjenester]. Jeg kjøpte en markedsføringspakke av dem. De kunne tilby å sende boka til trykk for meg til en god pris. Så jeg valgte å få boken trykket gjennom dem, altså var det Boldbooks som hadde kontakt med trykkeriet for meg. Jeg ordnet selv med redaktør, korrektur, språkvask, omslag og ombrekking, og hadde markedspakke og trykking gjennom Boldbooks. Da jeg kjøpte pakken fikk jeg registrert boken i bokbasen og forlagssentralen og de gjorde alle avtalene som må gjøres.
Var promoteringsarbeid som signeringer, samtaler o.l. inkludert i markedsføringspakken du kjøpte eller var det noe du fikset selv?
Boldbooks skrev en pressemelding de sendte ut til bokhandlere og aktuelle aviser, men jeg ordnet promoteringsarbeidet selv. Jeg hadde bokturné i Finnmark og ringte rundt. Det har vært veldig artig arbeid! Jeg har opplevd så mye positivt. Det å gå live på facebook har vært en terskel, men når det først ble gjort, var det ikke så skummelt. Noen synes kanskje det var teit, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er ikke så redd av meg. Man må liksom tørre. Det er kanskje det viktigste med markedsføringen, tenker jeg.
I Bodø har vi en litteraturfestival som heter «Det Vilde Ord». Jeg tok kontakt med lederen og spurte om det kunne være aktuelt å lansere boka mi der, men hørte ikke noe fra dem. Selv om jeg var forberedt på å få nei, ringte jeg til Ronald, lederen for festivalen. Han svarer ‘jaja, du skal være med! Vi har satt deg opp. Jeg har bare glemt å si det til deg». Og dermed ble boken min lansert på «Det Vilde Ord»! Det fikk ARK bokhandel i Bodø med seg og tok kontakt for å spørre om jeg var interessert i at de solgte boka mi for meg på festivalen. Det sa jeg ja til. Jørn Lier Horst hadde innlegget etter meg på festivalen. Hun som jeg samskriver med, som jeg nevnte i stad, skriver krim og ville få med seg intervjuet med han. Da jeg var ferdig med mitt innlegg gikk jeg, men hun fortalte at det sto lang kø ved mitt bord for å få signert bøker etterpå, mens køen til Jørn Lier Horst var kortere. Så det var jo litt artig!
Det var jo lokalt, da. Jeg lagde facebookgruppa mi omtrent et år før utgivelsen, så folk var blitt nysgjerrige. Jeg begynte å snakke om at jeg skulle skrive bok alt i 2015. Det å tørre å snakke høyt om boka mi var en markedsføringsstrategi helt fra starten av. Det at jeg har vært så åpen og snakket om den i alle sammenhenger der folk spør meg hva jeg gjør, har nok hjulpet. Jeg kan ingenting teoretisk om markedsføring, men har gjort det som falt meg inn som lurt.
Så motiverende! Det viser jo at selvpromotering kan fungere, og at det ikke bare er forfatterne som satses på av de store forlagene som kan komme seg opp og frem…
Ja, og i etterkant har jeg hørt en teori om at det er lurt å opprette en gruppe på facebook der du markedsfører boka lenge før du skal gi den ut. Det var ikke noe jeg hadde lest om før jeg gjorde det. Det var bare en tanke jeg hadde. Så det føles som om jeg har gjort noe riktig. Når du sier det her med store forfattere, kom jeg på noe litt artig. Norli i Bodø har tatt inn Ildtunger og solgt ganske mange eksemplarer. En strategi jeg har hatt er å gå innom bokhandler, hilse på de som jobber der og snakke med dem. Ei på Norli jeg har pratet mye med fortalte at de hadde solgt ganske bra av boken min og viste meg statistikk. Hun hentet frem salgstall på Vigdis Hjorth og meg. Det viste seg at de hadde solgt like mange av min bok som av Vigdis Hjorth sine i 2020!
Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?
Har man en drøm om å skrive bok, så gjør det. Jeg har hørt folk si at de ikke kan skrive, men jeg har et livsmotto: ‘Man får til det man vil bare man vil nok’! Man kommer til å føle at man ikke får det til, men da er det viktig å ikke gi seg. Har man en drøm om noe, så stå på. Jeg har sett i skrivegruppene jeg er med i på facebook hvor nedslående det er for folk som blir refusert av forlag og hvordan de mister motet. Jeg tenker at du må prøve å ikke la det ta motet fra deg. Blir du refusert så legg det bak deg og sikt fremover. Skyter man nok ganger, treffer man til slutt blink! De store idrettsutøverne, si skiskytterne på landslaget, hadde ikke vært der de er i dag om de hadde ergret seg over alle gangene de ikke traff blink. Jeg skjønner jo at folk synes det er kjipt med motgang, men det skjer ikke av seg selv å nå drømmen. Man må jobbe hardt.
«Ildtunger» kan bestilles hos både ARK og Norli bokhandel.
Herregud, hvor gammel er han? 100 år? Jeg kjenner den rare stemningen i rommet blande seg med den tette, fuktige kjellerluften og tenker at det må være av to grunner – nevnte fakta, at jeg er pervers og har utlevert mine perverse lyster til en sannsynligvis svært gammel mann uten tenner, muligens en pensjonist – og nummer to, at den farlige drapsmannen vi skal fakke faktisk er en gammel, tannløs jævel.
Lotte-Marie og matchmorderen, side 78
Man blir godt kjent med hovedpersonen Lotte-Marie, hun legger ikke lokk på noe.
Språket er muntlig, og det føles som å være i hodet på en dame med altfor mange jern i ilden, som gjør det festlig å lese. Hun er distré, og prøver å forstå seg selv mens hun opplever noe traumatisk og samtidig kjærlighetssorg. Hun fremstilles som troverdig med valgene hun tar etterpå, og følelsene som dukker opp.
Lotte-Marie har sterke meninger og tanker, og er stort sett ikke redd for å si dem høyt. Det kan være artig flere steder i boka, for eksempel når Lotte-Marie snakker med Lærum, og plutselig bruker A-ending, noe hun er sterkt imot. Hun forsvinner fra dialogen, og blir helt opphengt i dette, og det gjør henne sjarmerende. Hun er smådum, som resten av etterforskergjengen og det gjør samtalene deres festlige. Hun har med egen kopp på jobb, og en kaktus for å pynte opp kontoret i kjelleren på politihuset. Jeg forstår ikke hvorfor hun blir en del av politiets etterforskningsteam og ikke er et vitne, men det passer den gjengen å ansette henne, og det passer henne å tro at hun er faglært av Wikipedia og Google.
Selve grunnhistorien er morsom, hun skal fange en morder ved navn Konglemannen sammen med Varg Lærum og Barry Hole. Forfatteren sier selv at dette er stikk mot de store krimforfatterne, som ofte velger å bruke halv-alkoholiserte og kjipe helter i bøkene. Det er kanskje festlig for en som kjenner universet til Staalesen og Nesbø, men for meg som ikke har lest bøkene deres, blir det vanskelig å oppfatte hva som er stikk og hva som er en del av denne boken. Det kunne fungert om det ikke var så spesifikke kommentarer til de ulike romanene (nevnt ved navn) ikke var så veldig tydelige på hvilke romaner stikkene sikter mot, men heller var generelle stikk til hver av karakterene. Det hadde blitt enklere å få med seg alt som skjedde om de hadde andre navn, da det blir stikk og historie om hverandre. Det kan også virke som at kommentarene mot Staalesen og Nesbø er viktigere enn å dra historien videre.
Men det er enkelte meninger som utrykkes i boken, som gjør den ubehagelig å lese. Ikke fordi det er til ettertanke, men fordi det føles ugreit og ekskluderende. Jeg som leser forstår ikke helt hvorfor dette er relevant for historien eller hvorfor det er tatt med. Det er en scene hvor hun blir dyttet av en mann med muslimsk tradisjonell drakt på Grønland, og først mener det er fordi hun ikke flyttet seg nok på fortauet, for så å endre mening, og mene det er fordi han ikke respekterer henne, og syns hun er uverdig og at muslimene vil islamifisere Norge. Det er en lang tankerekke på fem sider, hvor hun til slutt ikke tør å kle seg som hun gjør, og vil dekke seg til, for så å finne ut at «da vinner dem» (side 66-70). Jeg har virkelig prøvd å lete etter ironi eller satire i dette avsnittet, og virkelig prøvd å finne ut hva dette er relevant for, men det er vanskelig å ikke skulle tro Lotte-Marie mener dette da hun ellers er så rett frem og trygg i seg selv. Hun går som regel ikke rundt grøten.
Det er også ekkelt å lese på side 172, hvor Hole skriver: «Tenk om han er sterkere enn meg og … øh, voldtar meg. Vel, da blir det i alle fall én One Night stand på meg før jeg tar kvelden – før jeg blir kvalt med den kjipe og alt for harde Ikea-puten min». Mye av handlingen handler om eventuelle voldtekter eller sex, men det er alltid skrevet som to motsetninger, før her. Det dytter leseren ut av historien, og gjør det ubehagelig å lese.
Boken er nok grei som strandlektyre, hvor man bare trenger noe litt festlig og enkelt å lese.
