Intervju med Arne R. Pettersen

På en 23642 kilometer lang reise, fra Ushuaia i Argentina til Nordkapp i Norge, sykler Cosima og Arne mellom verdens ender. I møte med naturen, får leseren også lære om landenes historie, og filosoferinger over verden generelt. Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise tar leseren med på en lærerik reise gjennom verden: fra litteraturen til politikken.

Fortell litt om deg selv.

Jeg kom til jorden i 1964, i landsbyen Hølen. Jeg levde en urolig og bråkete ungdomstid, fullførte videregående skole, og begynte på befalsskolen på Heistadmoen høsten 1983. Etter ni måneder forstod jeg at jeg hverken ville eller kunne gjøre karriere i forsvaret. Jeg salet isteden opp en sykkel (etter å ha lest Jack Kerouacs On the Road), og syklet ned til Roma – og hjem igjen. Og da var det gjort; jeg ville være på veien, ville leve et fritt og poetisk liv i det overraskende eventyret som verden er. Jeg jobbet i perioder som forskalingssnekker, tjente mine penger, og syklet gang etter gang ut på det mangslungne veinettet som utgjør verdens infrastruktur, og som tar den reisende med i alle himmelretninger. Det har jeg fortsatt med, frem til i dag. Det har blitt mange netter i telt gjennom årene, og mine slitne sykler har båret meg flere hundre tusen kilometer, gjennom ørkener og over de høye fjell.

            Hjemme leser jeg, og skriver (jeg debuterte med en diktsamling på Cappelen forlag i 1998), hogger min ved, steller to digre kjøkkenhager og tar en tur ut med båten for å fiske litt mat. (Det lille gårdsbruket vi har ligger i skogen ved bredden av Vansjø, 18 kilometer øst for Moss). Jeg har i perioder også klart å sitte stille på UIO; jeg har studert i fem år, fagene er teologi, religionshistorie, norsk og nordisk språk og litteratur og idéhistorie. Utover å være en lidenskapelig bokleser, er jeg også en lidenskapelig og bekymret naturverner. Syklingen har videre medført at jeg er svært engasjert i den verden mine medmennesker og medskapninger og jeg lever i.

Si litt om boken din.

Boken er lang. Og den er tung, i vekt. Den har flere narrative tråder; det er den geografiske, den personlige og mellommenneskelige, den litterære og den historiske, og den økologiske og politiske. Utfordringen var å flette disse trådene sammen på en leservennlig og god måte, få til en flyt, en god dynamikk. Reisen og boken starter i verdens sørligste by, Ushuaia, og ender på Nordkapp. Mellom disse to verdens blåsende og kjølige ytterpunkter sykler vi 23642 kilometer, punkterer 52 ganger, krangler, ler, fryser og svetter, og møter mennesker av alle slag. Boken tar opp i seg den verden vi sykler igjennom, den er intimt tilstede i den. Som reisende er vi utlevert til den verden og den naturen vi sykler i, og til hverandre; dette var første gang jeg syklet i lag med et menneske, altså Cosima, min forlovede, som nå er min kone. Hun har diabetes, noe som ble utfordrende på denne reisen, både for henne og for meg. Boken går inn i denne kranglevorne dynamikken, den snor og slynger seg i lag med litterære og historiske skikkelser, lytter til historiene vi fortelles ved kafébord, stanses av vind som blåser oss ut av veien, drypper av svette gjennom ørkener, trår for livet for å unnslippe knurrende kjøtere, har pusteproblemer over de høyeste fjellpassene, er ekstatisk i møte med verdens skjønnhet – og forteller om en forfatter og syklist som har sykkelveskene fulle av bøker, som er nær ved å lese seg i hjel, som er sint og full av sorg over menneskets ødeleggelse av verdens naturområder og den nådeløse utryddelsen av dyr og fugler og insekter, og som mang en morgen sliter med en lei bakrus etter netter med øl og vin.

Arne R. Pettersen

Bor i Våler i Østfold. Født og oppvokst i Hølen.

Aktuell med: «Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise. «

Tidligere utgivelser: «Kjøttøyeblikket», dikt, Cappelen forlag, 1998.


Verdens ender forteller om en stor reise mellom nettopp «verdens ender». Fortell litt om skriveprosessen.

Boken var planlagt før reisen. Jeg skrev ut flere notatbøker underveis – og trodde at jeg med litt enkel redigering kunne skrive reiseskildringen ut fra mine notater. Jeg tok feil. Det viste seg å bli et kolossalt arbeide. De tre første utkastene, som var betydelig lengre enn den nåværende bokens lengde, holdt ikke mål. Jeg begynte på nytt. Jeg strøk og kortet ned, rettet og rettet. Jeg prøvde å finne et språk som kunne bære boken. Og etter, alt i alt, om lag sju års jobbing, bare avbrutt av en sykkeltur fra Armenia og hjem i 2016 (med vår da 11 måneder gamle sønn William Waldo i en sykkelhenger), satte jeg punktum.


Fortell litt om årsaken til valg av land og byer dere besøkte.

Valg av land og byer handlet mye om hvilke landskaper eller naturtyper vi ville sykle gjennom. Undertegnede er forelsket i fjell og ørkener og høysletter, og dermed gikk ruten så ofte som mulig gjennom slike landskap. Min medreisende, som også fikk komme med både forslag og innvendinger, var heldigvis som regel enig i mine valg.


Gjennom Verdens ender får ikke bare leseren bli med på en reise gjennom verden på sykkel, de får også bli med på en reise gjennom verdenshistorien. Fortell litt om valget av det historiske i boken.

Valget av det historiske ble, kort fortalt, tatt ut fra mine egne historiske interesser, og ut ifra hva som var «naturlig» å ha med i boken. I Sør-Amerika så er for eksempel revolusjonshelten Simón Bolívar en skikkelse det er vanskelig å komme utenom. Han var en mann som satte et helt kontinent i bevegelse. Indianerkrigene, både i Sør- og Nord-Amerika er også for meg «naturlig» å ha med, blant annet fordi denne historien forteller om en ekstrem brutalitet og urett, samtidig som det også er rett, mener jeg, å problematisere det hvite blikket som ofte romantiserer urinnvånerne. Når det er sagt; det er en uendelig historisk kilde å øse av, og det er så mye fascinerende og interessant, men man må foreta en utvelgelse, med hard hånd, for å ikke drukne i kilden.

Men nå gjør jeg enda en gang det Thoreau ble beskyldt for; jeg springer ut i filosofiske sprang. Noe som ikke er rart, for det å sykle gjennom verden er ensbetydende med at denne verden går inn på meg, den angår meg på alle nivåer. Og denne intime forbindelsen pålegger meg et ekstremt språklig ansvar, et ansvar jeg gang på gang erkjenner at jeg ikke evner å forvalte.

Pettersen, side 351


Hvorfor valgte du å gi ut boken indie?

Boken var planlagt å bli utgitt på forlaget HOF i Moss, og hadde forfatter og kritiker Jonny Halberg som utslitt og underbetalt redaktør. Han måtte dessverre kaste inn håndkleet mot slutten av prosessen, grunnet eget trøblete bokprosjekt og personlige hendelser. Dermed ble det ingen utgivelse der, og redaktøren i et av de store forlagene, som uttrykte at han var imponert over boken og bokprosjektet, gav meg beskjed om at en bok av et slikt omfang, av en ukjent forfatter, var en økonomisk ruin. Så der satt jeg, etter år med arbeide – og endte med å selv betale, via min kones store lommebok, for utgivelsen på selvpubliseringsforlaget Kolofon. Det var en nedtur for en ambisiøs forfatter, men boken ble da i det minste trykt, den har materialisert seg, og det er i seg selv en triumf.


Har du noen litterære forbilder?

Om jeg har litterære forbilder? Det er et verdenshav av gode forfattere, både når det gjelder skjønnlitteratur og sakprosa. Av forfattere kan jeg nevne Hamsun og Ibsen og Shakespeare, Anton Tsjekhov, Dag Solstad, Olav Duun og Tarjei Vesaas, Joseph Conrad, Herman Melville og Kafka og Michel Houellebecq, og dikterne Stein Mehren og Tor Ulven, Georg Trakl og Friedrich Hölderlin osv. Jeg har videre stort utbytte av å lese filosofer som Simone Weil, Nietzsche og Giorgio Agamben. Og jeg vil nevne to sjeldenheter, sjeldne fordi det er så skremmende få journalister som evner å skrive kritisk, undersøkende journalistikk. De to jeg tenker på er den amerikanske journalisten Seymour Hersh og den britiske journalisten Robert Fisk (som dessverre døde i oktober i fjor). Dette er journalister som med mot og anstendighet har skrevet viktig, godt og sant om blant annet de katastrofale krigene i Afghanistan og Irak og Syria. De to uttrykker, eller utrykte, det som i dag, i sensurens og tankepolitiets tid, er i ferd med å avgå ved døden; en fri bruk av intellektet og ordet.

Verdens ender. Om å sykle fra Patagonia og til Nordkapp. En eksistensiell reise kan bestilles hos alle bokhandlere og nettbokhandlere.

Intervju med Astrid Aasen

Emma lever i et samfunn dominert av fitness og sosiale medier. Etter å ha drukket alkohol på en fest, og dermed brutt loven om nulltoleranse, blir Emma sendt til Bikuben – en leir for uskikkelige ungdommer. Utfordringene lar ikke vente på seg, og det blir jammen ikke lettere når Dronningen og den sprø presidenten Pratham Mikula kommer på banen! Det store spørsmålet er: Vil Emma vinne friheten, kjærligheten eller begge deler?

Hvordan kom du opp med ideen til boka, og hvordan gjorde du researchen til Bikuben?
Ideen til boken kom i 2016. Kanskje litt klisjé, men jeg fikk ideen i en drøm. Jeg leste en del artikler om fremtidig teknologi for å få inspirasjon til samfunnet mitt og for å kunne gjøre det så troverdig som mulig. I tillegg fikk jeg noen innspill fra redaktøren min.

Hvorfor valgte du å bruke et bikubetema? 
Som sagt fikk jeg ideen i en drøm, og siden det var bikubetema der, så ble det sånn. Jeg brukte en del tid på å lage ord som passet til temaet, da, som f.eks. larverøkter, larvekammer og Pollen Power.

Navn: Astrid Aasen

Aktuell med: «Jenta i Bikuben»

Hjemmeside (forfatterside): facebook.com/aasenastrid

Instagram: @forfatter_astrid

Hvorfor valgte du å gå indie, og har du noen tips til andre som ønsker det samme? 
Jeg valgte å gå indie av flere grunner. Hovedårsaken var at tradisjonelle forlag brukte lang tid på å svare meg og oftest ikke hadde kapasitet til å lese manus (både pga covid og at de hadde flere etablerte forfattere fra før som de måtte følge opp). Jeg leste også at det kun er 1% (!!) av alle innsendte manus som blir antatt av forlag, så jeg tenkte at hvis jeg gir ut selv så er jeg sikker på at drømmen min blir noe av. Tips til andre som ønsker å gå indie er å sette seg inn i hva det innebærer, være villig til å satse og ikke bruke mer penger enn man har råd til å tape.

Jeg kan ikke love at jeg vil delta. Men det er klart – hvis førstepremien er en vei ut herfra, da snakker vi. Jacob lente seg bakover i stolen og la hendene bak hodet. Han så fornøyd ut.
– Det er en deal.

Aasen, side 59

Flere av elementene i boka er en ekstremversjon av en del av samfunnet vi er i, tror du dette kunne hendt her også? 
Både ja og nei. Jeg tror noen ting i boken er litt for ekstreme til at de ville skjedd i Norge (f.eks. at en president som Pratham Mikula hadde tatt over makten), men jeg ser for meg at handlingen godt kunne vært aktuell i et fremtidig USA. Ellers får jo sosiale medier en stadig større plass og mange av dagens unge ser opp til influensere som i noen tilfeller har et ekstremt kroppsfokus.

Kommer det en bok to om Emma og Jacob, hvor man får vite om ettervirkningene? 
Ikke med det første, men jeg utelukker ikke at det kan komme i fremtiden.


Du kan kjøpe «Jenta i Bikuben» hos Ark, Tanum, norskeserier.no og Norli.

Intervju med Marianne Nymo

En datter i livskrise søker tilbake til sitt opphav for å finne svar. En mor kjemper sin egen kamp for å holde på de siste bruddstykkene av et liv. For å forstå seg selv, nøster Eiyn i mammas fortid, men hvordan kan mamma fortelle om hvem hun er når hun har mistet seg selv? Gryende hvitt forteller om en reise i minner og en utforskning hva som virkelig betyr noe i livet.

Hvem er du?

Jeg er gift, mamma til to voksne barn og har tre voksne stebarn. Jeg er født og oppvokst i Solbergelva i Drammen kommune. Utdannet sykepleier og jeg har jobbet i ulike stillinger i Kommunehelsetjenesten. For fem år siden sa jeg opp min faste jobb for å skrive denne boka. Nå jobber jeg som freelance som Familierådskoordinator via Bufetat, så jeg har fremdeles en betalt jobb, men jobber slik at det passer med skrivingen.

Fortell litt om boka di, Gryende hvitt.

Gryende hvitt handler om forholdet mellom mor og hennes voksne datter, og hva som skjer i dette forholdet når moren blir dement. Jeg har fokus på både den dementes perspektiv, samt datterens. Hvem er de? Hvordan ser de på hverandre? Hvordan kaster møtenes deres lys over dem selv og fortiden? 

Boken starter med at datteren kastes inn i en personlig krise. Dette fører til at hun reiser hjem til moren for å finne fotfeste i livet. For å forstå seg selv, nøster hun i morens fortid, men hvordan kan moren fortelle hvem hun er når moren har mistet seg selv? Dette blir starten på en reise i minner og en utforsking av hva som virkelig betyr noe i livet.

Marianne Nymo

Aktuell med: Gryende hvitt

Hjemmeside: https://mariannenymo.no/

Instagram: marianne.nymo

Du er selv utdanna sykepleier og har ledet en avdeling for mennesker med ulike typer demenssykdommer. Hvordan har du brukt dine egne erfaringer i romanen?

Jeg bruker mange erfaringer jeg har, både faglige, men også møtene jeg har hatt med pasienter, pårørende og kollegaer. Jeg husker godt hvordan jeg som sommervikar på et sykehjem hadde mitt første møte med mennesker med denne sykdommen, den gang sykehjemmene bestod av store, uoversiktlige avdelinger og jeg ikke visste noen ting om demens. Jeg henter frem minnene fra denne tiden.

Som sykepleier vet jeg nå at den som utvikler demenssykdom som regel merker at noe er galt. Undersøkelser og samtaler med demente viser dette. Og det som den demente opplever er galt, dominerer bare mer og mer i hverdagen.

Demens er en brutal sykdom, som berører noe av det mest sårbare ved å være menneske, vår evne til å lære og forstå, samt samhandle med andre. Dette er en stor og viktig del av å være menneske. Når dette blir borte, hvem er vi da? I boka forsøker jeg å lage et vindu inn i denne verden basert på både fag- og erfaringskompetansen jeg har opparbeidet meg.

I tiden jeg arbeidet med bokprosjektet, har jeg møtt flere pårørende som har delt sin historie med meg. Jeg har venner som er berørt av sykdommen. Jeg har møtt mennesker med sykdommen som har fortalt meg hvordan de opplever dagene sine. Alle disse historiene har jeg med meg inn i skrivingen. Jeg skriver for alle dem som er berørt av denne sykdommen. Ikke om dem. For min bok handler om Victoria og Einy. Men jeg skriver om noe mange kan kjenne seg igjen i, og kanskje til og med finne en slags trøst i.

Romanen fokuserer på forholdet mellom mor og datter. Hva var grunnen til at du ville utforske akkurat dette forholdet?

Jeg synes mammarollen er en spennende rolle. Da jeg ble mamma for første gang, tenkte jeg at mammarollen opphørte når barnet ble voksent. Jeg reflekterte ikke noe spesielt over at denne rollen varer livet ut. Men den gjør jo det. Og jeg tror at, selv om man blir voksen, så fortsetter man å søke bekreftelse fra mamma. Jeg kjenner det på meg selv, at jeg fremdeles søker en slags bekreftelse fra min mor, og at mine barn kommer hjem og trenger en slags bekreftelse fra meg. Så ja, mammarollen varer livet ut.

Tanker rundt dette bidro til at jeg hadde lyst å utforske dette forholdet. Hva skjer når vi ikke får denne bekreftelsen fra mamma, fordi mamma har en demenssykdom? Hva med alle de tingene vi trenger å vite om mamma? Alle de tingene som vi først forstår at vi trenger å vite, når vi selv er godt voksne.

Det er naturlig å reagere med sterke følelser når en av dine nærmeste rammes av demens. Og bærer du byrden alene, kan du bli utslitt og miste evnene til å tenke konstruktivt. Derfor tok jeg et bevisst valg at datteren skulle være enebarn for å gjøre det vanskeligere for henne. I tillegg satte jeg henne i en livskrise slik at hun ikke har dette overskuddet og hjernen hennes ikke lenger reagerer rasjonelt. Dette er kanskje dårlig gjort. Men det er disse konfliktene som skaper driv og endringer i historien.

Du skriver både fra den demente morens, Victoria, og datteren Einys perspektiv. Bød dette på noen utfordringer underveis? I så fall, hvilke?

Jeg tror nok ikke jeg forstod hvor vanskelig det skulle være. Å dyrke frem to ulike stemmer og få de til å fremstå som forskjellige. Jeg fant fort ut at det ikke var så enkelt å hoppe frem og tilbake mellom dem. Jeg måtte konsentrere meg om et perspektiv av gangen. Jeg skrev hele livshistorien til moren, om oppveksten i Drammen fra etterkrigstiden, og alle de tingene som former et menneskeliv. Selv om mye av dette ikke er med i boka, så var det slik jeg måtte jobbe for å finne frem til Victoria.

Og da jeg startet å jobbe med datteren stemme, måtte jeg omstille hodet. Det var en gradvis prosess å jobbe meg inn i datteren og være der lenge nok til at jeg fikk tak på hennes stemme. I begynnelsen var jeg veldig opptatt av at datteren ikke skulle bli meg. Kanskje var jeg redd for det. Til jeg forstod at jeg skriver med utgangspunkt i meg selv, og at dette ikke er å skrive selvbiografisk. Så var det bare å sette i gang å skrive livshistorien til Einy. Selv om mye av det ikke er med i boka, så var det viktig for meg å kjenne den fullt og helt. Vi kunne ikke ha noen hemmeligheter for hverandre.

Da jeg etter hvert kom til komposisjonen av historien, var det ganske utfordrende å finne disse skjæringspunktene mellom morens og datterens perspektiv, og hvordan jeg skulle sette sammen historien slik at den ikke ble rotete. Det ble mye flytting av kapitler frem og tilbake, lese gjennom, om og om igjen, til jeg endelig ble fornøyd.

«Hun elsket datteren. Ikke av ømhet eller begjær eller som en eksplosiv forelskelse, men av frykt. Om natten våknet hun og forestilte seg lukten av brann. Hun hørte lyden av knitrende treverk, og i halvsvime sjokket hun rundt i huset etter tegn til ild. Selv om hun var lys våken og skjerpet, dirret datterens skrik fra innsiden av hodet.»

Nymo, 259

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det vet jeg sannelig ikke, men jeg var ung. Jeg husker jeg fikk skrivemaskin av foreldrene mine i julegave da jeg var 11-12 år fordi jeg skulle bli forfatter. I samme tidsepoke fikk jeg og søskenbarnet mitt vår egen spalte i Lofotposten, som het «Sommerpoeten». Hver sommer sendte vi inn egenkomponerte dikt mens vi var på ferie hos besteforeldrene.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Våren 2020 sendte jeg manuset til et par mindre forlag, men fikk til svar at det rant over med manus. De hadde ikke kapasitet til å vurdere manuset, og de anbefalte meg å sende inn til de store forlagene. I løpet av nedstengingen av landet var det tydeligvis mange andre som også hadde skrevet. Så jeg bestemte meg for å gå indie. Jeg følger flere indiegrupper på nettet, har deltatt på indieforfatterseminar og fulgt flere indieforfattere frem til utgivelse.

Det skjer jo en del endringer i forlagsbransjen nå. Forfatteropprør og nye aktører som utfordrer. I tillegg hadde jeg lyst til eie rettighetene til min egen bok, samt ha kontroll på prosessen frem til ferdig bok. Så det ble naturlig å velge å gå indie.  

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Ja, det er å finne en god pilotleser. Og når jeg sier god, så mener jeg en som våger å gi konstruktiv tilbakemelding. Det må være din egen avgjørelse å gjøre noe med de innspill du får, men det er svært nyttig med en kritisk sparringspartner. En som er enig med deg i ett og alt, skaper ofte ikke utvikling. I tillegg må du investere i god redaktørhjelp, språkvasker og korrekturhjelp.  

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg har to nye skriveprosjekter på gang. Noe mere enn det vil jeg foreløpig ikke røpe.

Har du noen litterære forbilder?

Selvfølgelig finns det mange forbilder. Jeg elsker å lese bøker. Skal jeg trekke frem noen, må det være to stykker jeg vil nevne. Anne-Cath Vestly betydde mye for meg da jeg var liten. Både hvordan hun skrev historiene, men også hennes måte å formidle de på. Etter hvert som jeg ble eldre var det er Lars Saabye Christensen tok som tok mye plass. Og det gjør han fremdeles.

Gryende hvitt kan kjøpes i norske bokhandler og gjennom forfatterens nettside.

Intervju med Gunhild Haugnes

Driva nyter de siste sommerdagene på setra, lykkelig uvitende om at en fryktelig pest herjer i landet hennes. Året er 1349. I den tredje boka om Frøyas døtre, mister Driva alt, også seg selv. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya. Hun skal tjene Nordens mektigste kvinne, men først må hun forlate alt og møte ei stygg kone ved det magiske fjellet, Snøhetta.

Hvem er du?

Jeg har jobbet som journalist i over 25 år blant annet i Aftenposten, og har også vært forskningsformidler ved UiO (gründer/redaktør/skribent i Titan.uio.no). Debuterte som forfatter i 2013 og har nå gitt ut fire romaner. Ellers er jeg er midt i femtiårene, gift og mamma til to voksne barn.

Fortell litt om boka di, Driva.

Det er en historisk roman, med kvinner i hovedrollene, ispedd norrøn mytologi og en dæsj magi. Romanen starter i 1349, samtidig som pesten vi i dag kaller svartedauden kom til de nordiske landene. Driva overlever pesten, men lider store tap. Samtidig får hun en livsoppgave i fanget av Frøya, i likhet med de andre hovedpersonene i min serie uavhengige romaner, «Frøyas døtre». Også Margrete Valdemarsdatter er sentral i romanen. Hun er Nordens mektigste kvinne noensinne, og bidro sterkt til å redde Norden, som lå med brukket rygg etter gjentatte pester, uår og kriger.

Gunhild Haugnes

 Opprinnelig trønder, bosatt på Rykkinn

Aktuell med: Driva – Urtekona ved det magiske fjellet

Hjemmeside: https://gunhildhaugnes.no 

Instagram: Gunhildhaugnes

Driva, i likhet med de tidligere bøkene i «Frøyas døtre»-serien, er i stor grad basert på historiske fakta og sagaer. Hvordan arbeider du med å blande fiksjon og fakta?

Den historiske tiden, inkludert reelle hendelser og personer vi vet har levd, blir et slags skjelett for fortellingen. Derfor bruker jeg mye tid innledningsvis på å lese historiske faktabøker, pluss ulike kilder på nett og lager så en kort tidsakse. Jeg begynner også på en kapitteloversikt, og skriver først et resyme av starten og slutten av romanen.

Samtidig som dette skjer, begynner personene (både de virkelige og oppdiktede) å leve sitt eget liv i hodet mitt. Det samme gjelder historiene, scenene – både de faktiske hendelsene og «fantasi»-hendelsene.

Mange forfattere er veldig gode på å lage en grundig struktur før de starter å skrive. Slik er ikke jeg. Ideer dukker opp hele tiden og jeg undrer meg ofte over hvor de kommer fra. Av og til føles det ut som det er et kraftverk i hodet. Jeg har reflektert over at man skal være forsiktig med å dikte om reelle personers liv og tanker. Men uten at det gjøres, vil ikke disse menneskene fremstå som levende. Jeg er nøye på å understreke i for- eller etterord at romanen er inspirert av virkelige hendelser og personer, men at jeg har tatt meg friheten til å dikte om dem.

Hvordan ble Driva, hovedpersonen i romanen, til?

Jeg ønsket at myter rundt fjell og snø skulle være sentralt i denne romanen, og gjerne med mytiske Snøhetta som ramme rundt det hele. Så ramlet jeg over historien om Driva, kong Snø, Vanlande og Visbur i Snorre Sturlassons Ynglinge-saga. Disse skal ha levd på 300-400-tallet. Jeg lot meg inspirere av denne historien og flyttet Driva 1000 år frem i tid. Dessuten synes jeg Driva var et kult navn. Litt morsomt er det også at en elv som har sitt utspring fra nettopp Dovrefjell heter Driva.

Handlingen utspiller seg under svartedauden. Har pandemien vi er i nå påvirket romanen på noen måte?

Det er tilfeldighetenes spill at den ble aktuell på den måten. Jeg var kommet langt med romanen da koronaen kom, og hadde akkurat levert Albert Camus-romanen Pesten, som var en av mine inspirasjonskilder, tilbake til biblioteket.

Det var selvfølgelig spesielt å bli sendt på hjemmekontor på grunn av en pandemi og sitte på det samme hjemmekontoret på kveldstid og jobbe med en roman fra en annen pestbefengt tid. Men jeg var ikke overrasket over at den kom en slik pandemi nå, historien viser at slikt oppstår med ujevne mellomrom, og er like overraskende hver gang.

Jeg har reflektert over likhetene, men ser også mange forskjeller. Svært få som fikk svartedauden overlevde, de fleste overlever korona. Og de visste ikke den gang hvordan pesten spredde seg, men trodde det var en straff fra gud.

«Kvinnen gransket meg. «Grønne øyne, hvitt hår. Det er ingen tvil, det er henne», mumlet hun mens hun gløttet bort på din far. Han bare nikket mens han smilte til meg. «Hun skal hete Driva», sa han uten å si hvorfor.»

Haugnes, 27

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Det har jeg visst så lenge jeg kan huske, det er nok en del av DNAet mitt. Min bestemor elsket å fortelle historier, i likhet med min far og andre slektninger. Far skrev også flere bøker og var dessuten en tidlig indie.

Jeg har gjennom årene begynt på flere bokmanus, men fullførte ikke. Det handler nok om mot. Det var skummelt å tenke på at andre skulle lese det jeg hadde skrevet. En roman er langt mer personlig enn en avisartikkel som jeg har skrevet tusener av. Men endelig turte jeg, og ga ut Døtre av Norge i 2013.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Min første bok, Døtre av Norge, sendte jeg til et par forlag. Det tok fryktelig lang tid å få svar. Et av forlagene ga meg en oppmuntrende konsulentuttalelse, men jeg skjønte at hvis jeg skulle ta flere runder med forlaget, ville jeg ikke rekke utgivelse på 100-årsdagen for kvinnelig stemmerett i juni 2013, som var målet jeg hadde satt meg. Derfor ga jeg den ut selv. Den neste boka, Kvinnen ved jordas kant, ble utgitt på Juritzen forlag og ble også innkjøpt av Kulturrådet. Det var gøy. Samtidig erfarte jeg at man gjennom forlag mister kontrollen over eget åndsverk. Som regel har forlagene rettighetene til boka i 70 år etter forfatters død. Selv fikk jeg heldigvis kjøpt rettighetene. Etter det fant jeg ut at jeg ville gå mest mulig indie med bøkene mine.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Just do it! Brenner du sterkt for historiene du vil fortelle så er det bare å hoppe i det. Fordelen med å gå indie, er at du eier boka med hud og hår og har enorm frihet til å gjøre akkurat det du vil med den.

I 2013, da jeg ga ut min første bok, var indiemiljøet veldig lite i Norge, men det er nå i sterk vekst. Det finnes flere nettverk og steder man kan få råd og hjelp i de ulike fasene som for eksempel Facebook-gruppen Indieforfatterforum og Boldbooks (hvor man kan få kjøpt ulike tjenester).

Vær forberedt på at det er dyrt å gi ut bok. Men det må man koste på seg, kvalitet er viktig. Samtidig er konkurransen hard og man risikerer å gå med tap. Men brenner du nok, så er det verdt det!

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Konkret er jeg i tidlig fase i neste bok i «Frøyas Døtre»-serien. Den utspiller seg på 1500-tallet. Planlegger i alt 7-8 bøker i serien. Handlingen vil utspille seg i ulike tidsepoker fram til våre dager.

Jeg har ellers en mengde ideer til nye bøker, som jeg ikke aner når jeg skal få tid til. Vi får se.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg liker store episke romaner fra ulike deler av verden, som gjerne er ispedd mystikk, overtro og mytologi. Jeg liker også historier som har flere lag. Her vil jeg trekke fram Astrid Lindgren, og hennes fabelaktige historier. Som barn elsket jeg ikke minst bøkene og filmene om Pippi. Hun var så kul og annerledes, fant på så mye gøy. Som voksen ser jeg også andre ting ved historien om Pippi. Det triste med det hele, samfunnskritikken m.m.

Driva – urtekona fra det magiske fjellet kan kjøpes gjennom forfatterens nettside.

Intervju med Svein Gudbrandsen

Året er 1918. Flere unge, lyshårede gutter blir funnet brutalt drept i Sverige. Samtidig finner man flere unge prostituerte jenter druknet i Nidelva i Trondheim. Kan det være en sammenheng? I denne historiske krimromanen avdekker førsteinspektør Frank Larsen og journalisten Amanda en pakt fra gammel tid, og dens voktere vil for enhver pris beskytte sine hemmeligheter.   

Hvem er du?

Jeg heter Svein Gudbrandsen, er 54 år og er bosatt i Mo I Rana. Jeg har tre voksne døtre, bor sammen med min kjære Cecilie, en finsk lapphund som heter Elvis og en katt som heter Lissi-boy. Til daglig jobber jeg som rådgiver i NAV mens min skrivekløe dyrkes i ledige stunder.

Fortell litt om boka di, Vokterne.

Min bok Vokterne begynte egentlig som en drøm, bokstavelig talt. Over en tid drømte jeg om karakteren «Frank Larsen», hvordan han som i sitt virke som vokter passet på en ung gutt i gammel tid. Siden jeg alltid har likt å skrive, begynte jeg å skrive ned ting jeg husket. Samtidig har jeg alltid vært veldig interessert i historie og kanskje spesielt russisk historie. Tsar Nikolai og Romanov-familiens skjebne har alltid pirret meg. Hva skjedde med dem? Finnes det noen overlevende? Så dermed knyttet jeg sammen disse tingene, og så har det egentlig bare blitt et lite univers av dette. Tiden etter første verdenskrig var jo også en spennende tid, en ny tid for mennesket og det var mange historiske ting å bygge min roman rundt.     

Svein Gudbrandsen

Bor i Mo i Rana, Nordland

Utgivelse: Vokterne

Hjemmeside: https://www.sveingudbrandsen.no/

Hvorfor valgte du å skrive en historisk krimroman? Hva er det med sjangeren som fenger deg?

Som sagt har jeg alltid vært interessert i historie, hendelser i det virkelige livet overgår mange ganger fiction. Så er det noe med å kunne skrive om karakterene og menneskene som har levd før oss, og samtidig kanskje lære noe av våre forfedre og se at dagligdagse problemer fantes da også. Se hvordan samfunnet har endret seg, hvordan vi løser saker nå kontra da, og jeg tror kanskje dette interesserer oss i dag og gjør historiske romaner spennende. 

Handlingen i romanen er satt til 1918, da den første bølgen av spanskesyken herjet. Påvirket pandemien vi er i nå handlingen på noen måte?

Nei, jeg begynte å skrive på min krim-bok for 10 år siden ( ja, det har tatt en tid), så det er litt tilfeldig, men det viser igjen at vi kan lære mye av vår historie.

En av de fremtredende karakterene i romanen er journalisten Amanda. Kan du fortelle litt om henne?

Handlingen i min krimbok er lagt til 1918, og i disse årene begynte kvinnefrigjøringen for fullt.  Det ble nye tider der nye yrker etter hvert dukket opp for kvinnene også. Boka fortjente en sterk ung kvinne som kunne utfylle disse tidene og så trengte jo førsteinspektør Frank Larsen en god støttespiller på alle måter.  

«Han falt nå inn i sin dypeste søvn uten å ane den tragedie som allerede hadde begynt å utspille seg flere mil inn i de forblåste fjellsidene mot øst».

Gudbrandsen, 11

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg begynte å skrive litt først for moro skyld, men har alltid hatt en liten drøm fra jeg var gutt, om å kunne skrive bok.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Jeg er ikke så veldig tålmodig av meg, og leste meg litt opp om sjansene for å bli antatt. De er ikke er veldig store som ukjent person, så da bestemte jeg meg bare for å gjøre det selv.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Det må være å ikke gi opp! Har jo holdt på i 10 år. Samtidig må man å tørre å stå for produktet sitt, og en må bare legge vekk skumle tanker om at folk ikke vil lese boka o.l. Følelsen når en får boka ferdig trykt og kan holde den i hendene er en følelse som det er verdt å jobbe for.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Tja, det er en del løse tråder i Vokterne, som er gjort med hensikt, da jeg har begynt å skrive på fortsettelsen. 1 kapittel i neste bok starter med en hendelse i år 1000 – hvis noen har lest boka, vil de kanskje ta det.

Har du noen litterære forbilder?

Ja, jeg har lenge beundret og lest Frode Granhus sine krimbøker, hvordan han har lagt sine plott inn i den barske nordnorske naturen. Som nordlending selv, ønsker jeg å fremheve akkurat det, da handlingen i min neste bok er på tur nordover.

Se hvor du kan kjøpe boka på forfatterens hjemmeside.

Intervju med Sigrid Olsen

Hvordan er det å vokse opp i en menighet der alle ser hva du gjør? Der menighetens eldste blir varslet når noen trår feil, og mange lever i angst for ikke å være gode nok? I Sigrid Olsens Når du plukker en blomst får leseren innblikk i hvordan det er å vokse opp i og å leve i et strengt kristen miljø. Boka er utgitt som indie gjennom Olsens eget forlag, Sol forlag.

Hvem er du?

En helt vanlig dame fra Nord-Norge. Født i 1958. Har fire sønner og en samboer. Bor i Bærum og jobber på Den lille sjokoladefabrikken på Bærums Verk.

Fortell litt om boka di, Når du plukker en blomst.

Boken er skrevet tett på virkeligheten, fra midten av 1960-tallet og frem til i dag. Leseren får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i en rigid sekt. Gjennom «en stille stemme» – får vi et innblikk i et miljø hvor Bibelens ord er hevet over menneskelige følelser og forstand. Trusselen om Guds grufulle hevn holder alle i «en skruestikke». Den handler om å vokse opp i en menighet der alle følger med, og ser hva du gjør. Der de eldste blir varslet når noen trår feil, og man engster seg for ikke å være bra nok. Selv tankene kan være syndige. Om du synder, blir du tilintetgjort i Guds store krig, Harmageddon. Følger du ikke reglene, kan du bli utstøtt. Hovedpersonen i historien er en jente på åtte år som får livet snudd opp ned da onkelen overtaler moren hennes til å bli et Jehovas Vitne. Jenta sliter med å forstå at alle utenfor menigheten er onde mennesker som følger Satan. Er det han som lokker henne bort fra «Sannheten», og kan hun stole på sin indre stemme?

Sigrid Olsen

Er fra Lødingen, og bor i Bærum

Utgivelse: Når du plukker en blomst

Hjemmeside: https://www.sigridolsen.no/

Instagram: https://www.instagram.com/sol_forlag/

Hvorfor valgte du å skrive om akkurat Jehovas vitner?

Jeg valgte å skrive om Jehovas vitner fordi jeg har lang erfaring med menigheten. Min mor ble Jehovas vitne på slutten av 60-tallet, og jeg har fulgt med (mer de siste årene) på hva menigheten har foretatt seg. Siden mine seks søsken er Jehovas vitner, så har jeg vært nødt til å forholde meg til deres tro. Blant annet i min fars begravelse (han var i statskirken), der jeg på nytt møtte menigheten etter mange år.

Hvordan gjorde du research for romanen?

Jeg har brukt egne erfaringer og notater. Mange som har vært med i Jehovas vitner har fortalt sine historier og erfaringer. Disse historiene har jeg «fordelt» ut på mine rollefigurer. Så er jo Jehovas vitners sider offentlige, og man kan gå tilbake til gamle Vakttårn og Våkn opp! (begge blader som utgis av Jehovas vitner gjennom Vakttårnets bibel- og traktatselskap, red.anm.). Alt ligger der. Nasjonalbiblioteket har de gamle bøkene. Så brukte jeg «Hva hendte i …» for å få riktig tidsbilde. Boken starter på slutten av 60-tallet og slutter nå i vår tid. Så har jeg utskrift av Eldsteboken til Jehovas vitner. En bok som er forbeholdt kun de eldste og som ingen andre skal lese.

Du har tidligere skrevet tre bøker for barn. Hvordan var det å skrive for voksne?

Jeg startet med å skrive Når du plukker en blomst. Barnebøkene ble til mer eller mindre tilfeldig. Jeg kom over et gratiskurs om å skrive for barn. Kastet meg rundt da manus på voksenboka var hos testlesere og jeg hadde skadet en fot og måtte holde meg i ro.

«Lille julaften, i går, hadde vært en helt vanlig dag, bortsett fra tristheten, og stillheten fra radioen ingen fikk lov til å skru på. Julesanger og snakk om jul var galt å lytte til. Moren takket Gud for at de endelig hadde fått lyset inn i livet sitt. Nissene, englene og resten av julepynten var kastet.»

Olsen, 21

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Egentlig aldri. Jeg ville bare skrive denne boken som var så viktig for meg. Så ble det plutselig fire bøker på like mange år.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Jeg ga ut barneboken Trippelgjengen og loftsmysteret selv rett og slett for at jeg ønsket å lære mer om å gi ut bøker. Da valgte jeg Kolofon, men fant fort ut at det var til lite hjelp, jeg måtte gjøre det meste selv, og det var veldig dyrt. Så begynte jeg å lete etter andre muligheter, og oppdaget at å lage eget forlag og gi ut selv ikke var så vanskelig som jeg hadde trodd. Jeg sendte manus på voksenboken til et par forlag – helt tidlig i prosessen. Et avslag, men et forlag sa at boken ikke var ferdig, jeg måtte jobber mer med den og da ville de gjerne se på den på nytt. Men i mellomtiden bestemte jeg meg for å gi ut selv.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Spørre og spørre … lære mest mulig. Bruke venner først, så testlesere som skriver selv, så manusutvikler og redaktør. Gjør mest mulig for å få boken bra. Da tenker jeg på utseende, språk og korrektur. At man forter seg for å bli ferdig er fristende, men husk at når boken står i bokhyllene rundt omkring i Norge, kan du ikke ta den tilbake og rette feil. Nå er det feil i mine bøker også, men ikke mer enn at jeg kan leve med dem, og det føles godt. På den siste boken brukte jeg nesten 20 000 på språkvask og korrektur. Nå har jeg tjent inn de pengene for lenge siden. Og leseren anbefaler boken videre. Det er ikke sikkert de hadde gjort det om det var dårlig språk med mye feil.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg skal skrive bok nummer fire om Trippelgjengen. Den blir en oppfølger til Grottens hemmelighet – løse mange løse tråder. Jeg har ikke alle svarene selv, så det blir et lite prosjekt.

Har du noen litterære forbilder?

Jeg har lest mye og veldig mye forskjellig. Herbjørg Wassmo var lærer i Lødingen på skolen jeg gikk på, og da jeg oppdaget at en vanlig dame fra nord kunne skrive bøker, og hvilke bøker, så tenkte jeg at det måtte vel gå. Hun er den eneste forfatteren jeg har lest flere ganger. Samme bok altså. Så om jeg skal si jeg har et forbilde, må det være henne.

Når du plukker en blomst kan bestilles gjennom forfatterens hjemmeside.

Intervju med Elin Hansen

Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var de mest brutale i Norge. Ja, til og med blant de verste i Europa. Her ble i overkant av 90 mennesker henrettet, anklaget for å stå i ledtog med djevelen. I Elin Hansens debutroman Ildtunger utforskes konsekvensene av slike anklager på et lite lokalsamfunn og mennesker her. Vi følger vadsøværingen Siri Pedersdatter som mister moren til flammene og selv utsettes for ondsinnede rykter. Ildtunger er første bok i det som skal bli en trilogi.   



Kan du si litt om deg selv? Hvem er du?

Ja, hvor skal jeg begynne? Jeg heter Elin Hansen, er 56 år og fra ei bygd som heter Vestre Jakobselv. Der bodde jeg de ti første årene av livet mitt, før vi flyttet til Vadsø. Jeg dro igjen fra Vadsø da jeg var 16 år og flyttet så rundt på meg til jeg havnet i Bodø i 1989. Men jeg er jo Finnmarksjente allikevel, da. Det er stedet jeg føler jeg har identiteten min fra. Ellers er jeg psykiatrisk sykepleier av utdanning, men jobber nå innenfor smittevern. Jeg har blitt leid inn av Bodø kommune for å hjelpe til med koronavaksineringen.

Kan du fortelle litt om hvordan Ildtunger ble til?

Jeg tror jeg var åtte år første gang jeg tenkte at jeg hadde lyst til å skrive egen bok. Jeg husker godt at jeg tenkte «men det kan jeg jo ikke gjøre – jeg er jo bare et barn»! Så jeg har alltid hatt lyst til å skrive. Jeg har et manus i kontorskuffen som aldri kommer til å bli ferdig, men det var begynnelsen. Jeg fikk ‘skrevet av meg’ noen ting da, som har ligget litt i veien. Da det var gjort, følte jeg meg mer klar for å skrive noe ordentlig og gikk på leit etter noe å skrive om.

Også er jeg som sagt fra Vadsø. Heksemonumentet i Vardø ble reist i 2011, og i 2012 var jeg der første gang. Det ble satt opp som et minnesmerke for de 92 menneskene som ble brent på bålet der på 1600-tallet. I 2015 var jeg der andre gang, men da hadde ting endret seg i livet mitt og jeg leste dommene som henger på veggen der på en annen måte enn før. Det står hva folk ble anklaget for, og jeg tenkte at det er mange i dag som også blir utsatt for anklager. Ikke de absurde tingene de ble anklaget for på 1600-tallet – kontakt med djevelen, å skifte ham og å fly på kosteskaft – men allikevel anklager de ikke kjenner seg igjen i. Samfunnet og omstendighetene har endret seg, men anklagene og mekanismene bak er på en måte de samme. En historie begynte å ta form i hodet mitt, og Siri Pedersdatter ble til der og da.

Dette var på sommeren, og utover høsten begynte tannhjulene i hodet å gå. Jeg jobba med det i hodet, og i desember satte jeg meg ned for å lage notater og skrive. Også sto jeg brått bom fast. Jeg kontaktet en nettbasert skriveskole og lot meg overtale til å ta et kurs der. Det angrer jeg ikke på. Det ene var idéen min, men det var det å begynne på kurset som gjorde at jeg kom i gang med skrivinga. Dette var i 2016. Jeg ble sykemeldt året etter og begynte å skrive på alvor. Først etter at jeg kunne legge jobben bort bestemte jeg meg for at skrivingen skulle være jobben min. Da begynte jeg å legge opp dagene mine som arbeidsdager. Jeg kan bli inspirert av å lese, men det er ikke sånn at jeg ‘går en tur i frisk luft’ og føler meg inspirert til å skrive. Jeg må sette meg ned og begynne å skrive, og så kan flyten komme mens jeg skriver. Det at Ildtunger ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2019 gjorde også at jeg kunne ha råd til å være hjemme å skrive på bok nummer to.

Elin Hansen

Fra Vadsø, men bor i Bodø

Utgivelse: Ildtunger

Hjemmeside: https://www.forfatterelin.com

Instagram: @forfatter_elinhansen

Hvis vi går tilbake til Ildtungers tilknytning til historien… Har du alltid vært interessert i historie eller var det spesifikt heksemonumentet som gjorde at du ville skrive opp mot hekseprosessene?

Vel, jeg var elendig i historie på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om å lese historie i skolebøkene. Men ettersom jeg har blitt eldre og barna har vokst til så har jeg blitt mer interessert i min egen historie og slektsforskning. I den forbindelse har historieinteressen min tatt seg opp, men det er ikke sånn at jeg har vært veldig engasjert eller interessert i historie. Interessen for det jeg skriver om i Ildtunger er spesifikt rettet inn mot dommene som henger inne i heksemonumentet, eller «Steilneset minnested» som det også heter, i Vardø. I kjølvannet av boken har jeg fått mer og mer og mer interesse for historie, spesielt siden den er tilknyttet mine egne røtter.  

Du sa i stad at du leste om de ulike skjebnene på monumentet. Var den en spesiell historie som inspirerte til Siri eller var det ulike skjebner som ‘kom sammen’?

Det siste. Jeg var veldig opptatt av å ikke ta tak i en spesifikk skjebne. Jeg vet flere har gjort det i sammenheng med hekseprosessene. De har tatt tak i en dom og spunnet en historie rundt den dommen. Jeg følte sterkt på at jeg ikke ville dikte opp noe rundt en person som faktisk har levd, så jeg gjorde ikke det. Av respekt for det mennesket som levde på den tiden, ville jeg ikke begynne å dikte opp en fortelling rundt livet dets. Derfor ville jeg at alt skulle være oppdiktet. Jeg plukket litt ifra forskjellige dommer, men det aller meste er rent oppspinn.  

Tittelen, Ildtunger, er betydningsladd. På overflaten kan det virke som om det er snakk om faktiske flammer, men i romanen får den flere betydninger. Kan du si litt om det?  

Ildtunger er første bok i en trilogi, der det som er felles er disse ‘ildtungene’. Tittelen på boken henviser til ildtungene på bålet, men også menneskenes ord. Hvordan ord kan få fatale, eller i hvert fall alvorlige, konsekvenser for folk. På 1600-tallet ble de fatale for de som ble brent på bålet. Ofte var det snakk om sladder og misunnelse. Det var ilden på menneskenes tunger som førte til at folk ble kastet på bålet. Det jeg har tenkt til å vise gjennom denne trilogien er at disse ildtungene også eksisterer den dag i dag. Jeg tror trilogien skal hete Ildtunger. Jeg vil kalle den ‘Ildtunge-trilogien’. Nettopp fordi disse ‘ildtungene’ – måten man snakker om hverandre på – vil være den røde tråden igjennom alle tre bøkene. 

Bok to, som jeg skriver på nå, har jeg valgt å legge til barndomsbygda mi, Vestre Jakobselv. På midten av 1800-tallet var det mye finsk innvandring til Troms og Finnmark, og denne har fått betydning for hvordan samfunnet der oppe har utviklet seg. Vadsø er en finsk innvandringsby. Det ble reist et finsk innvandringsmonument der på 70-tallet og byen av noen kalt ‘kven-hovedstanden’ i Norge. I bygda jeg er ifra er det mye finsk og jeg har også finske røtter. Jeg hadde lyst til å sette meg mer inn i det. Den finske innvandringen startet tidlig, men hadde ikke helt det store trykket før på 1860-tallet. Jeg ville ikke skrive fra en ‘typisk’ tid mange andre har skrevet ifra, så jeg har lagt min fortelling til 1840-tallet.             

Aha! Jeg hadde egentlig tenkt å spørre deg om vi får møte Siri igjen i neste bok, men siden vi befinner oss på 1800-tallet er jo det usannsynlig…

Nei, du får ikke møte Siri, men etterkommere av henne. Hovedpersonene i alle tre bøkene skal være av Siri sin ‘linje’. Jeg skriver fra barndomsbygda mi fordi jeg vil sette meg inn i historien som bygda har, og hovedpersonen i bok to kommer tilbake til der Siri startet. Vestre Jakobselv er rett utenfor Vadsø. Stedet som blir omtalt som ‘Finnes’ i Ildtunger er et stedsnavn i Vestre Jakobselv, og et sted Laura, hovedpersonen i den neste boken, kommer til. Hun kommer på en måte tilbake til sine egne røtter. Hun har hørt historien om Siri, Mikkel og Torvald og vet at det er stedet Siri kommer fra, men tenker ikke så mye over det. 

Ildtunger er historisk fiksjon. Er du såpass komfortabel i denne sjangeren at du tenker å fortsette i denne eller kunne du tenke deg å skrive i en annen sjanger?

Det å gjøre dypdykk i historien som det første man gjør har jo ikke vært enkelt. Jeg har brukt fire år fra jeg tenkte tanken til boken ble virkelighet. Det har vært mye arbeid og mye å sette seg inn i og lese. Jeg gjorde det ikke lett for meg selv siden jeg heller ikke hadde erfaring med hvordan jeg skulle skrive og bygge opp en bok. Også nå, når jeg skriver bok nummer to, merker jeg at det ikke er en enkel oppgave å begi seg ut på. Jeg gleder meg til å skrive bok tre, som blir fra nåtiden. Når jeg er ferdig med trilogien har jeg en fantasy-idé jeg kan begynne ordentlig på. Jeg vil ikke si at jeg har plottet den ferdig, men jeg har i hvert fall skrevet ned ideen. I det siste har jeg også fått en krim-idé. Så nei, jeg tror ikke jeg kommer til å skrive historisk fiksjon hele veien. Jeg vil gi meg selv en mulighet til å skrive noe annet også.

«De kan brenne meg på bålet», fortsatte hun, «men den kraften jeg har inni meg, kan de aldri brenne opp. Jeg har høstet erfaring fra plantenes verden, og jeg vet at blomster og blader kan helbrede. Øvrigheten kaller det trollkraft. Jeg kaller det naturens lærdom. Menn frykter kvinner som meg, derfor vil de ha oss bort»

Hansen, s. 90

Kan du si litt om skrivestrategien din? Hvor, hvordan, når?

Som jeg nevnte så lager jeg arbeidsdager. Det var jeg veldig flink til med Ildtunger. Da jobbet jeg ganske strukturert. Det har blitt en litt annen strategi nå når jeg skriver bok to og har med meg erfaringer fra skrivingen av første bok. Det jeg har gjort nå er at jeg ikke har gjort research, men skrevet hele utkastet uten å redigere. Men jeg planlegger noen scener først, lager stikkord om hva historien skal handle om og et slags ‘scene-kart’. Det blir jo aldri sånn som jeg har skrevet det, men det er greit å ha en start. Sånn har førsteutkastet til bok to blitt til. Jeg skrev det på kanskje ni måneder, kun avbrutt av sommerferie og research i Finnmark. I forhold til Ildtunger gjorde jeg det unna fort, synes jeg. Jeg tillater meg selv å skrive dårlig i førsteutkastet, og nå er jeg der at jeg går i dybden på det og bruker research jeg har funnet.

Jeg har en ‘skrive-leilighet’ i Sulitjelma, én og en halv times kjøring fra Bodø, og der oppholder jeg meg noen ganger. I denne har jeg bare konsentrert meg om å skrive. Jeg har også en venninne som jeg ‘samskriver’ med av og til. Vi møtes noen ganger og har skrivedager sammen. Vi bestemmer oss for hvor lenge vi skal skrive, setter stoppeklokka på nedtelling, og etterpå snakker vi, leser høyt for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Noen ganger møtes vi, andre ganger tar vi det på facetime. Det er veldig godt å ha noen å skrive sammen med. Det forplikter litt.          

Du nevnte også at du har gått på skrivekurs. Er det noe du vil anbefale?  

Ja, det der har jeg tenkt over. Det å delta på skrivekurs er inspirerende. Du treffer andre som holder på med det samme. Det er kanskje ikke så lett for folk som ikke skriver bok å forstå hva man er oppi, og man kan utveksle erfaringer. Så sånn sett vil jeg i hvert fall anbefale å ha et skrivefellesskap med noen. Det tror jeg er veldig lurt. Men så har du den økonomiske biten av det. Det er ganske dyrt å gå på kurs. Jeg kjøpte meg redaktør for å få Ildtunger opp på det nivået den endte på og om man skal gi ut selv, bør man ha en slik. Det er ikke bare en anbefaling, men et must. Rent skriveteknisk har jeg lært mest av å jobbe med redaktør. Økonomisk, ville jeg anbefalt folk å heller bruke penger på redaktør enn på å kjøpe seg skrivekurs. Du går rett på teksten og arbeider med den. Men så har du jo skrivefellesskapet, som er viktig. Skriveteknisk har jeg som sagt lært mest av å jobbe med redaktør, men for å opprettholde motivasjonen for å skrive, har det vært viktig med et skrivefellesskap. Så det handler om hva man vil og ønsker å bruke penger på.

Hvorfor valgte du å bli indie-forfatter?

Jeg hadde lyst til å gi ut på forlag, som alle andre. I hvert fall da jeg startet å skrive. Jeg skrev historien min, synes den var verdens beste fortelling og tenkte at alle forlag måtte synes den var fantastisk! Da jeg hadde sendt avgårde manuset, ventet jeg telefon dagen etter. Jeg overdriver litt nå, altså… Jeg ble refusert. Jeg sendte den så til et mindre forlag og fikk konsulentuttalelse, noe jeg hadde forstått var stort. Forlagene, i hvert fall de små, leier inn konsulenter til å uttale seg, så de brukte penger på å svare meg. Det var en sjanse de tok. Men konsulenten ville at jeg skulle skifte synsvinkel – skrive fra et samfunnsperspektiv og ikke et personlig et. Det forsto ikke jeg. Hva konsulenten mente og hvordan jeg skulle skrive historien jeg ville om den ikke var fra en person sitt perspektiv? Jeg takket derfor nei.

En annen forlegger var også interessert i manuset, men underveis i denne prosessen vurderte jeg å kjøpe redaktørtjenester. Også gjorde jeg det. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle gå for meg selv og lyttet til den. Jeg begynte å tenke at jeg hadde lyst til å lære utgivelsesprosessen, og den beste måten å lære den på var å gå igjennom den selv. Jeg så med en gang jeg begynte å jobbe med redaktøren min, Jan Roger Stensland, at manuset hadde potensiale til å bli noe annet enn da jeg sendte det inn til forlagene. Da historien var skrevet og redaktøren var fornøyd, hadde jeg bestemt meg for ikke å sende til forlag. Jeg vurderte om jeg skulle gjøre det om igjen siden manuset var et helt annet, men så for meg at jeg ville få en forlagsredaktør som kanskje ville si noe annet igjen. Det orket jeg ikke. Så historien slik den foreligger i bokform har aldri vært sendt til forlag. Den ble veldig endret, også etter at den var innom forlaget som gav meg konsulentuttalelse. Jeg har ikke endret perspektiv. Det er fortsatt Siri sin historie. Men den ble mye bedre etter at jeg begynte å jobbe med redaktør.     

Du forteller om at du jobbet med redaktør, men kan du si litt mer om hva prosessen med å få utgitt boken ville si for deg og hvordan det gikk?

Da jeg jobbet med redaktøren og så at boka begynte å bli ferdig, tenkte jeg at jeg måtte få på plass et omslag. Jeg begynte å se etter personer det kunne være aktuelt å spørre om å lage det. På det tidspunktet hadde jeg blitt medlem av indieforfatter-forumet på facebook og så der at det var noen som drev med omslag. Jeg kontaktet en av dem fordi jeg likte ‘streken hennes’. Det var Linn Tesli. Jeg vurderte aldri noen andre, sånn egentlig. Hun gjorde også ombrekkinga. Omslaget fikk jeg omtrent samtidig med at korrektur og språkvask foregikk. Da det var ferdig fikk Linn teksten til ombrekking og så fulgte trykkinga. Jeg tok kontakt med ulike aktører. Som Kolofon, et selvpubliseringsforlag. På et tidspunkt kom jeg over Boldbooks [et firma som tilbyr selvpubliseringstjenester]. Jeg kjøpte en markedsføringspakke av dem. De kunne tilby å sende boka til trykk for meg til en god pris. Så jeg valgte å få boken trykket gjennom dem, altså var det Boldbooks som hadde kontakt med trykkeriet for meg. Jeg ordnet selv med redaktør, korrektur, språkvask, omslag og ombrekking, og hadde markedspakke og trykking gjennom Boldbooks. Da jeg kjøpte pakken fikk jeg registrert boken i bokbasen og forlagssentralen og de gjorde alle avtalene som må gjøres.    

Var promoteringsarbeid som signeringer, samtaler o.l. inkludert i markedsføringspakken du kjøpte eller var det noe du fikset selv? 

Boldbooks skrev en pressemelding de sendte ut til bokhandlere og aktuelle aviser, men jeg ordnet promoteringsarbeidet selv. Jeg hadde bokturné i Finnmark og ringte rundt. Det har vært veldig artig arbeid! Jeg har opplevd så mye positivt. Det å gå live på facebook har vært en terskel, men når det først ble gjort, var det ikke så skummelt. Noen synes kanskje det var teit, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg er ikke så redd av meg. Man må liksom tørre. Det er kanskje det viktigste med markedsføringen, tenker jeg.

I Bodø har vi en litteraturfestival som heter «Det Vilde Ord». Jeg tok kontakt med lederen og spurte om det kunne være aktuelt å lansere boka mi der, men hørte ikke noe fra dem. Selv om jeg var forberedt på å få nei, ringte jeg til Ronald, lederen for festivalen. Han svarer ‘jaja, du skal være med! Vi har satt deg opp. Jeg har bare glemt å si det til deg». Og dermed ble boken min lansert på «Det Vilde Ord»! Det fikk ARK bokhandel i Bodø med seg og tok kontakt for å spørre om jeg var interessert i at de solgte boka mi for meg på festivalen. Det sa jeg ja til. Jørn Lier Horst hadde innlegget etter meg på festivalen. Hun som jeg samskriver med, som jeg nevnte i stad, skriver krim og ville få med seg intervjuet med han. Da jeg var ferdig med mitt innlegg gikk jeg, men hun fortalte at det sto lang kø ved mitt bord for å få signert bøker etterpå, mens køen til Jørn Lier Horst var kortere. Så det var jo litt artig!      

Det var jo lokalt, da. Jeg lagde facebookgruppa mi omtrent et år før utgivelsen, så folk var blitt nysgjerrige. Jeg begynte å snakke om at jeg skulle skrive bok alt i 2015. Det å tørre å snakke høyt om boka mi var en markedsføringsstrategi helt fra starten av. Det at jeg har vært så åpen og snakket om den i alle sammenhenger der folk spør meg hva jeg gjør, har nok hjulpet. Jeg kan ingenting teoretisk om markedsføring, men har gjort det som falt meg inn som lurt.  

Så motiverende! Det viser jo at selvpromotering kan fungere, og at det ikke bare er forfatterne som satses på av de store forlagene som kan komme seg opp og frem…

Ja, og i etterkant har jeg hørt en teori om at det er lurt å opprette en gruppe på facebook der du markedsfører boka lenge før du skal gi den ut. Det var ikke noe jeg hadde lest om før jeg gjorde det. Det var bare en tanke jeg hadde. Så det føles som om jeg har gjort noe riktig. Når du sier det her med store forfattere, kom jeg på noe litt artig. Norli i Bodø har tatt inn Ildtunger og solgt ganske mange eksemplarer. En strategi jeg har hatt er å gå innom bokhandler, hilse på de som jobber der og snakke med dem. Ei på Norli jeg har pratet mye med fortalte at de hadde solgt ganske bra av boken min og viste meg statistikk. Hun hentet frem salgstall på Vigdis Hjorth og meg. Det viste seg at de hadde solgt like mange av min bok som av Vigdis Hjorth sine i 2020!

Helt til slutt: Har du noen tips til aspirerende forfattere?

Har man en drøm om å skrive bok, så gjør det. Jeg har hørt folk si at de ikke kan skrive, men jeg har et livsmotto: ‘Man får til det man vil bare man vil nok’! Man kommer til å føle at man ikke får det til, men da er det viktig å ikke gi seg. Har man en drøm om noe, så stå på. Jeg har sett i skrivegruppene jeg er med i på facebook hvor nedslående det er for folk som blir refusert av forlag og hvordan de mister motet. Jeg tenker at du må prøve å ikke la det ta motet fra deg. Blir du refusert så legg det bak deg og sikt fremover. Skyter man nok ganger, treffer man til slutt blink! De store idrettsutøverne, si skiskytterne på landslaget, hadde ikke vært der de er i dag om de hadde ergret seg over alle gangene de ikke traff blink. Jeg skjønner jo at folk synes det er kjipt med motgang, men det skjer ikke av seg selv å nå drømmen. Man må jobbe hardt.


«Ildtunger» kan bestilles hos både ARK og Norli bokhandel.

Av Kristin Sæter Kvilhaug

Intervju med Trude Helén Hole

Trude Helén Hole har sterke meninger, og er ikke redd for å stå i en storm. Hole tok norgesrekorden for en debutant i 2006, med den første boken om Lotte-Marie: Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert (N. W. Damm & Søn Forlag). Debutromanen handler om den nokså ukonvensjonelle Lotte-Marie fra Helgelandskysten. Hole har blitt omtalt som Norges friske, feministiske og humoristiske svar på våre norske, dystre og halv-alkoholiserte krimhelter som eksempelvis Harry Hole og Varg Veum.


Hvorfor har du valgt å gå indie?

Jeg valgte å gå indie i 2011, som Norges første, fordi forlagene -forunderlig nok – ikke har respekt for forfatterne de tross alt lever av, og det kan jeg enkelt utdype. I henhold til min debut gjorde jeg all markedsføringsjobben selv. Jeg var i aviser, magasiner, på radio og i flere TV programmer i forbindelse med min første bok; Sannheten om Lotte-Marie -alt grunnet egeninnsats -forlaget mitt løftet ikke en finger -hvilket dessverre heller er regelen enn unntaket. De store forlagene prioriterer utelukkende sine bestselgende forfattere og debutanter er noe forlagene stort sett «må ha» fordi myndighetene krever en viss andel i året, og ikke fordi de ønsker å satse på nye fortellerstemmer. Med andre ord vil forlagene på et eller annet tidspunkt skyte seg selv i foten. I en verden der litteratur stadig får større konkurranse burde forlag og bokhandel selvsagt tenke flere hestehoder fremover og satse på nye, spennende forfattere ved å gi disse oppmerksomhet – fakta er dessverre at debutanter og selvstendige forfattere om de er så heldig å komme inn i bokhandelen som eies av de fire største forlagene -gjemmes bort og støver ned på bakerste hylle.

Et annet viktig aspekter at forlagene lopper forfatterne og bevilger seg selv millionlønninger på forfatternes vegne, som de betaler ut til seg selv, i form av lønn, hver eneste måned, mens forfatterne selv får honoraret sitt utbetalt kun én gang i året. Dette gjelder også på digitale bøker og lydbøker. Ingen må fortelle meg at ikke forfatterne kunne fått utbetalt det de tjener på digitale bøker én gang i måneden som alle andre arbeidstakere. Det er bare å trykke på en knapp, så ser forlaget hvor mye de har tjent og burde da betalt dette ut månedlig, men selv inntekter på digitale bøker nekter de store forlagene å betale sine forfattere månedlig.

Jeg driver selv et forlag, og mine forfattere får utbetalt sine rettmessige beløp én gang i måneden. Mine forfattere får også beholde 80% av inntektene selv. Det er tross alt de som har skrevet bøkene, og kanskje brukt år på dem -og slik burde det vært i resten av bokbransjen her. I dag tjener en forfatter normalt 15% på sine verk, som utbetales kun én gang i året – så hva skal forfatterne leve på i mellomtiden, luft og kjærlighet? Derfor ble jeg selvstendig forfatter, forteller hun åpent og engasjert.

Trude Helén Hole

Fra Bergen, men bor i Asker

Fjerde bok i serien om Lotte-Marie kom i 2020, og har navnet «Lotte-Marie goes down under»

Instagram: @trudehelenhole

Lotte-Marie er en morsom karakter som ofte havner i bisarre situasjoner, hvor kom inspirasjonen til Lotte-Marie fra?

Jeg er utdannet sommelier, og importere vin i seks år før jeg ble forfatter og journalist. Den mannsdominerte vinindustrien er opphavet til både idé og innhold i de to første bøkene om Lotte-Marie. I de to siste bøkene har historiene tatt en helt ny retning, og kan bedre beskrives som saftige og bisarre krimparodier som både leses og applauderes av begge kjønn, sier hun.

Lotte-Marie goes down under skriver du fra Australia. Har du noen forhold til Australia selv, siden du valgte å skrive herfra?

Australia er mitt andre hjemland, smiler Hole. Jeg drev hesteranch der i to år, og skulle vel egentlig ikke sittet her i dag – det var ikke helt ufarlig for å si det slik.

Det er kanskje tjue mennesker i rommet, de fleste står langs veggene med blikket rettet mot midten. I midten står en høyreist mann i sort kappe med et slags geitehode på hodet. En kvinne iført en sort kappe og en sort liten maske kommer ut fra mørket og stiller seg foran han. To andre kvinner i kappe og maske kommer bort og tar av henne kappen.

Lotte-Marie goes down under, side 184

Har du noen tips til andre forfatterspirer?

Prøv gjerne etablerte forlag med første bok. Gir du ut selv, så sats på digitale bøker. Det er særdeles mange forfatterspirer som sitter med garasjen full avbøker de ikke får solgt, og det er bare trist, avslutter hun.


Av Helene Tufte

Intervju med Maja Enes

Har du noen gang lurt på hvordan internett fungerer? Med Internett Internett Internett gir Maja Enes en lettfattelig og grunnleggende innføring i et vanskelig tema – nemlig Internett! Boka er utgitt som indie gjennom Enes’ eget forlag, Mudskipper Publishing.

Hvem er du?

Mitt navn er Maja Enes. Jeg er frilanser, tobarnsmor, gründerkone og har en katt. Jeg fyller 40 om et år, vokste opp på Sørlandskysten, studerte i Trondheim, flyttet hit og dit før jeg slo meg ned i Oslo. Jeg lurer forøvrig alltid på hva jeg egentlig skal gjøre når jeg blir stor.

Fortell litt om boka di, Internett Internett Internett.

Internett Internett Internett er en bok hvor jeg prøver å ufarliggjøre Internettinfrastruktur og teknologi, slik at flere – aller helst flest mulig – skal ha lav terskel for å lære mer om hvordan dette verktøyet fungerer. Det er en kort bok, med korte kapitler, inndelt i tydelige temaer. Håpet var at boken skulle kunne bli brukt til å lese ett og ett kapittel «innimellom» når man har tid, pluss å ikke ha med for mye informasjon per tema slik at det ikke blir overveldende for leseren. Det er en grunnleggende innføringsbok i et komplisert tema, og jeg ønsker at den skal være en døråpner – ikke en fullstendig opplæring.

Maja Enes

Er fra Lillesand, og bor i Oslo

Utgivelse: Internett Internett Internett

Hjemmeside: https://frkenes.no/

Instagram: @frk_enes

Hvorfor er det viktig å lære mer om Internett?

Vi er avhengige av teknologi – ikke fordi vi sjekker sosiale medier og liker katte-memes – men banken vår, helsen vår, forbruket vårt, kommunikasjonen vår, nødnettet, til og med radioen – alt går over Internett. Likevel er det få som kan beskrive hvordan Internett egentlig fungerer. Nettopp fordi verden har utviklet seg slik at vi er omsvøpt og oppslukt av teknologien, er det et demokratisk problem at kjennskapen til hvordan dette fungerer ikke er allmennkunnskap. Mange av oss romsterer i blinde, og stoler blindt på tjenestene vi konsumerer. For å kunne ta informerte valg om hva vi ønsker og ikke ønsker, eller for å komme med nyttige løsningsforslag til hvordan man kan møte de mange helt reelle utfordringene et globalt nettverk bringer med seg – må vi ha en slags minimumskunnskap om temaet. Jeg prøver å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig, slik at terskelen for å lære ikke skal være så høy.

Du har en mastergrad i utviklingspsykologi. Har utdanningen din hatt innvirkning på hvordan du populariserer og tilgjengeliggjør kunnskap om Internett? Hvordan benytter du deg av kompetansen din?

Et læringsprinsipp som jeg ble veldig betatt av handler om «Zone of Proximal development» (Vygotsky) – prinsippet om at de som kan litt har bedre forutsetning for å lære bort til de som kan ingenting, enn de som kan mye. De veldig kunnskapsrike kan ha problemer med å vite hva som er vanskelig å forstå med det temaet de er kunnskapsrike om. Dessuten er det, som jeg også ofte måtte frustrere meg gjennom, mye «ja, på den ene siden er det sånn, men på den andre siden…» for de som kan mye. Å bryte gjennom denne «fullstendige» kunnskapen, og trekke ut nok informasjon for å popularisere og gi en innføring er hvor jeg kommer inn. En gang ble jeg forespeilet at jeg burde fremstå som en ekspert på tema «Internett» i sosiale medier for å drive markedsføring. Det ble helt feil for meg. Jeg er samfunnsviter, og ikke teknolog. Det jeg gjør, er å formidle og popularisere – jeg er ikke ekspert på teknologi.

Du har selv illustrert boka. Hvordan bruker du tegningene til å formidle innholdet?

Det handler igjen mye om ufarliggjøring. En blond og tøysete tobarnsmor er ikke det man umiddelbart assosierer med teknologi og infrastruktur, så jeg har brukt mye tegninger av meg selv i illustrasjonene. Det hele handler om å vise at temaet, selv om det er komplisert og omfattende, ikke trenger å være utilgjengelig og «kun for en viss gruppe spesielt interesserte». Jeg bruker humor i illustrasjoner for å bryte opp stemningen i boka. Selv om jeg slår et slag for popularisering og ufarliggjøring er det fremdeles et tungt og komplisert tema jeg skriver om. Hadde det vært enkelt å forstå, hadde jeg ikke trengt å dedikere så mye av tiden min til å forsøke å få Internett, infrastruktur og administrasjon til å bli forståelig.

«[…]kræsj hører ikke bare fortiden til – noen ganger blir kapasiteten sprengt fordi mange vil inn på en nettside samtidig. Nyere eksempel er Billettservice når nyeste popikon slipper konsertbilletter, og Altinn når skattemeldingen kommer. Når kablene blir fylt opp av forespørsler fra folk som vil inn på samme nettstedsadresse blir det helt stopp. Dette er likt som i rushtrafikken på en vanlig vei.»

Enes, 20

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Jeg har alltid hatt glede av å skrive, men det var først da min far tipset meg om at søknadsfristen til Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforenings debutantstipend var to uker unna, at jeg vurderte å gjøre noe mer med denne gleden. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli sakprosaforfatter. Skrivebordsskuffen er fylt av langt mer luftige saker, som dikt og science fiction-utkast, men det er viktig å gripe de mulighetene livet kaster på en. Så da jeg fikk stipend basert på en ide jeg spant frem mellom tipset fra far og søknadsfristen til NFF, så var det bare å gjennomføre.

Hvorfor valgte du å gå indie?

I begynnelsen av prosjektet sendte jeg noen forespørsler til noen forlag, men fikk avslag. Fordi jeg jo hadde fått dette stipendet og følte jeg «måtte» fullføre, begynte jeg å se meg om etter andre muligheter. En annen jeg fikk stipend samtidig med (Sarah Roxana Herlofsen), hadde kommet mye lengre enn meg i prosessen og hadde opprettet eget forlag. Hun og jeg dro i 2017 på det første «Indieforfatterseminaret» arrangert av blant annet gründeren bak BoldBooks, Kristin Over-Rein. Etter å ha blitt kjent med indiemuligheten, ble jeg også mer oppmerksom rundt dette med rettigheter til eget verk.

For meg er det viktigste å nå frem med budskapet, ikke å «selge bøker», eller «bli anerkjent som forfatter». Dersom jeg ga ut på eget forlag, ville jeg ha mulighet til å bruke, omskrive og distribuere eget verk så mye jeg ønsket. Dersom jeg ga ut på etablert forlag, vil jeg måtte forholde meg til forlagets regler og begrense gjenbruk av eget verk. Om jeg nå skal bruke så mye tid på å lære, filtrere, kvalitetssikre og formulere, så ville det være et tap for den kunnskapen om jeg måtte begrense omfanget jeg brukte den i.

Jeg ønsker å kunne gi boka mi til hvem som helst, jeg ønsker å kunne publisere store deler hvor jeg enn finner naturlig, og jeg ønsker å kunne endre og utvikle teksten etter behov for senere tilpasninger (skoleforedrag, bloggartikler, lærebøker, triviaspørsmål, tegnefilm – alt mulig). Jeg ønsker friheten til uendelige muligheter. Skal jeg klare å nå målet mitt, som er en økt kompetanse, jeg ha alle muligheter åpne slik at jeg kan gripe muligheter uten å måtte be om lov og forhandle vilkår for mitt eget verk. Ellers når jeg aldri lengre enn til de 50 som er interessert i tema fra før.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Kvalitetssikring. Og det koster penger. Jeg har vært dyktig til å søke – og få innvilget – støtte til dette prosjektet. Alle, kanskje særlig de som skriver skjønnlitterært, har ikke den samme muligheten. Det er mange om beinet og det er beinhard konkurranse. Selv om pengene fra eget salg går direkte til en selv, er det mange kostnader for å drive selv. I prosessen jeg har vært i, har jeg nok fått mer respekt og forståelse for hva et forlag tilbyr (gitt at det er et godt forlag). Redaksjonelle tjenester er virkelig ikke noe å spare penger på. Jeg har savnet noen å arbeide tettere med i prosessen. En som «spiller på mitt lag», men som samtidig ikke er tjent med å være «venn». Jeg har venner jeg spør om støtte når jeg trenger litt motivasjonsboost, men for å kvalitetssikre må man ha noen som tør å ta frem kniven. Man når ikke potensialet i prosjektet sitt om man ikke blir sablet ned noen ganger. Det må man tåle, og det må man prioritere, selv om det koster penger. Så tipset er vel «bli sablet ned, og ikke prøv å spar penger på denne sablingen».

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Jeg liker å prøve alt. Jeg har hatt en prosess gående med en illustratør for å lage en avtale om en illustrert barnebok jeg ikke har strek til selv. Men å være både forfatter og forlag i en forhandlingsposisjon er vanskelig, så det spørs om dette prosjektet blir ferdig før et roman/nær fremtids-prosjekt jeg også holder på med, ser dagens lys (sannsynligvis i løpet av 2022). Jeg vurderer stadig nye prosjekter – ideer har aldri vært problemet mitt, men akkurat nå under korona har det vært mer fokus på å rett og slett tjene penger.

Har du noen litterære forbilder?

I faglitteraturen må jeg trekke frem Thomas Hylland Eriksen. Jeg studerte et par fag sosialantropologi i hine hårde dager, og ble vitne til hva jeg opplevde som en bisarr konflikt mellom ham og andre i fagkretsen som mente at Thomas Hylland-Eriksen ødela faget ved å popularisere det. Helt uvirkelig for meg at noen som gjør en så god jobb i å formidle et fagfelt skal få kritikk for at han er flink til å spre kunnskap om fagfeltet ut over egne kretser. For meg personlig har det vært helt essensielt at folk som han finnes; folk som ønsker å formidle fag og ikke bare høste respekt i egne, indre kretser.

Internett Internett Internett kan bestilles gjennom Mudskipper Publishing. Den kan også skaffes som e-bok på ebok.no.

Av Edith Embla Frydenlund

Intervju med Mats Vederhus

I 2016 debuterte journalist og forfatter Mats Vederhus med krimromanen «Trøbbel i Trondheim». I 2019 var han aktuell med oppfølgeren, «Mord i Lima». Denne gangen er Kurt Hammer i Peru for å unnslippe sine egne demoner og få bukt med alkoholismen – i stedet blir han stilt ovenfor den vanskeligste saken i sin karriere. Begge bøkene er utgitt som indie gjennom hybridforlaget Next Chapter.

Hvem er du?

Jeg er journalist, student og forfatter. Akkurat nå tar jeg en mastergrad i russisk og skriver på en ny bok.

Fortell litt om boka di, «Mord i Lima».

Boken ble til da jeg dro til Peru sommeren 2016. Den tok altfor lang tid å skrive, mye på grunn av studier og fordi jeg er dårlig til å planlegge.

Mats Vederhus

Fra Bergen

Aktuell med: «Mord i Lima»

Tidligere utgivelser: «Trøbbel i Trondheim»

Hjemmeside: http://www.matsvederhus.com

Instagram: @matsvederhusbooks

Er det en spesiell grunn til at handlingen er satt til akkurat Peru?

Fordi jeg var der, og ble inspirert da jeg kom til Huaca Pucllava, et utgravingsprosjekt og museum i Miraflores. Jeg følte meg som Agatha Christie, som også la en del av sine krimromaner til utlandet. På hennes tid var det riktignok bare overklassen og øvre middelklasse som hadde råd til å reise til utlandet. Allikevel følte jeg meg privilegert, da jeg aldri hadde vært så langt borte hjemmefra før.

Du utga en krimroman i 2015 også, «Trøbbel i Trondheim». Hva er det med krimsjangeren du liker?

Jeg har vært glad i krimsjangeren siden jeg var liten. Bestefaren min så alltid krim på TV, så det var noe vi ungene ble raskt opplært til. Da jeg begynte å lese romaner var det da også naturlig at jeg ble tiltrukket av krimromaner.

Hva, eller hvem, var inspirasjonen bak karakteren Kurt Hammer?

Alkoholismen kommer fra meg selv. Jeg har aldri vært alkoholiker, men jeg hadde en livsstil når jeg bodde i Trondheim som gjorde at jeg veldig lett kunne ha endt opp som det. Dessuten har pappa jobbet med alkoholikere og andre misbrukere hele livet, så jeg har mye annenhånds erfaring med det. Journalisten Kurt Hammer kommer også fra meg selv – jeg lette etter et utypisk yrke for en detektiv, og fant det i det åpenbare faktum at jeg selv hadde studert journalistikk. Kurts utseende kommer åpenbart fra Jeff Bridges – jeg angrer litt på at jeg gjorde det så åpenbart i min beskrivelse, men det var noe jeg begynte med i den første boken så jeg fant ut at jeg like godt kunne fortsette. Personligheten hans var noe som utviklet seg litt etter hvert – han har en kynisme – spesielt i den første boken – som kommer fra meg selv, men han kan også være en optimist med stor selvtillit, som nok er kvaliteter jeg skulle ønske jeg hadde mer av.

Biler som Rolls Royce Phantom, Porsche Panamera 4, og Aston Martin DB9 okkuperte alle parkeringsplassene langs den smale gaten. […] De var tilsynelatende minst like nysgjerrige som journalistene fra redaksjoner over hele verden som hadde møtt opp og nå gjorde seg klar til å overfalle den nyankomne bilen.

Vederhus, 8

Når fant du ut at du ville bli forfatter?

Her må jeg gi klisjésvar: jeg har alltid vært forfatter. Jeg begynte å skrive fortellinger på barneskolen, og fortsatte med noveller på ungdoms- og videregående skole. Så ble det pause i noen år før jeg fant tilbake til skrivingen på universitetet.

Hvorfor valgte du å gå indie?

Det var ikke et valg jeg tok, det var mer en dyd av nødvendighet. Begge bøkene mine ble avvist av samtlige (eller der omkring) forlag i Norge, men ble til slutt plukket opp av Next Chapter. Jeg er altså teknisk sett bare indie i Norge, selv om Next Chapter ikke nødvendigvis er et veldig stort eller kjent forlag. Ironisk nok er det i Norge jeg har tjent mest penger på boksalg.

Har du noen tips til de som vurderer å bli indieforfattere selv?

Du må virkelig ville få utgitt boken din! Det er mange, har jeg hørt, som ikke klarer å i det hele tatt fullføre manuset sitt, så om du har klart det, gratulerer! Men om manuset ditt ikke blir antatt må (les: bør) du bruke penger på redaktør selv. Jeg ville brukt tid på å finne noen gode engelskspråklige redaktør(er) hvis du har muligheten til å oversette manuset ditt selv, slik jeg gjorde. Grunnen til at jeg ikke anbefaler nordmenn – i alle fall om dette er din første gang – er på grunn av nordmenns høye timepris. Det høres kanskje brutalt ut, men med mindre du kan forhåndsselge boken din til en pris og i et antall som tilsier at du har råd til å benytte deg av nordmenn, vil du sannsynligvis tape penger. Hvis du er en ukjent forfatter, vil det også legge en begrensning på hvor mye du kan ta for boken din. Jeg har lest innleggene til drøssevis med indieforfattere som klager på at de taper store penger på en utgivelse. Mange av dem tror at hvis de betaler så mye som mulig for «profesjonelle» tjenester (ofte de samme folka som forlagene bruker, for eksempel på Bokarbeid eller Boldbooks) vil boken automatisk selge. Men de glemmer at den viktigste faktoren for å avgjøre om boken vil selge eller ikke er markedsføring. Omslagsdesign kan du enten lage selv eller finne til greie priser for eksempel på Fiverr. Det samme gjelder for ombrekking (noe jeg lærte meg å gjøre selv, i Adobe Indesign). Det er med andre ord mye jobb og mange avgjørelser som må tas før du kan utgi boken din hvis du bestemmer deg for å gå indie.

Har du noen nye prosjekter på gang vi kan se frem til?

Ja, jeg holder på med en cyberpunk-roman satt i Moskva, og har et thriller-manus under planlegging. Jeg bestemte meg for at jeg for en gangs skyld ville planlegge et manus ordentlig før jeg begynte å skrive. Jeg har blitt plukket ut til å bo i St. Petersburg i seks måneder for å skrive det, noe jeg forhåpentligvis får gjort så fort Corona-helvetet er over.

Har du noen litterære forbilder?

Agatha Christie! Stieg Larsson og Dan Brown, samt Karl Ove Knausgård.


«Mord i Lima» kan bestilles i alle bokhandlere i Norge. Den kan også kjøpes på norsk på e-bok.no eller på engelsk gjennom amazon.

Av Edith Embla Frydenlund