Anmeldelse av Rør ikke de som sover

Rør ikke de som sover

Av N.K. Lillebo

Utgitt på Aschehoug i 2019

Det er en veldig sterk roman med en forferdelig handling. Det skjer ikke mye hyggelig eller fint, men boka har sine koselige øyeblikk også. En slags pause fra denne forjævelige verden vi lever i. Men det er ikke bare grusomt å leve for karakterene. Romanen tar for seg en del oppturer, og ikke minst kjærlighet. Et av bokas store temaer, er kjærligheten man får, men som man ikke ser, kanskje aldri får vite om. At folk er der for deg selv om du ikke er det bevisst, og at desperasjonen kan drive folk til å gjøre ting for deg, som du aller helst skulle vært foruten. Handlingen spinner mye rundt konsekvenser av endelige valg, og hvorfor man likevel velger den veien, og hvordan etterlatte opplever sorgen og håpløsheten.

Språket er direkte, og aggresivt. Jeg tror leseropplevelsen blir bedre og desperasjonen i teksten kommer tydeligere frem om man leser høyt med de pausene som er lagt inn i oppsettet, men å lese den i normalt tempo gjør den også veldig bra. Jeg er glad for at jeg har lest den, selv om den var vond og jævlig. Handlingen er god, og det er mye eksistensielle filosoferinger, og tanker om livet etter døden. Boken er gjennomtenkt, og Lillebo har tenkte nøye gjennom universet hun har skapt her. Emmi er en fin karakter, og selv om jeg helst skulle ut av universet hennes, skulle jeg gjerne lest mer.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Eit praktisk menneske

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Eit praktisk menneske

Av Kjersti Rorgemoen

Utgitt på Kolon forlag i 2020

Vi møter Liv Indrebø og hennes skråblikk. Hun jobber på det lokale museet og ønsker å være et praktisk menneske, har kjøpt seg småbruk. Hun beundrer muskler som kommer av “hardt arbeid”, ikke fra lagidrett. Kjærsten hennes Svein bor i et husfelt og er langt ifra like opptatt av det.

Jeg likte boka godt! Historien fortelles godt og språket er bra. Handlingen utspiller seg gjennom et kort tidsrom der amerikanere besøker den lille bygda og Liv arrangerer Jonsok (St. Hans) med helstekt gris og åpne flammer. Amerikanerne plasserer hun inne på et fredet loft. Det viser seg at amerikanerne ikke er like entusiastisk over mangelen på komfort. Boka tar opp romantiseringen av det praktiske landlige liv, men samtidig forskjellige perspektiv på det moderne livet. Hva velger Liv til slutt?

Gjennom romanen reflekterer Liv og desillusjoneres en god del. Hun opplever hvordan det er å forestille seg et visst liv i kontrast med hvordan ting faktisk er og oppleves. Det kan bli sett i lys av samtiden der vi på en side har det hypermoderne robotiserte samfunnet, imens man ser motstrømmende tendenser som ønsker et mer “tradisjonelt liv”.

Verdt en lesning! Her står jeg ved bokhylla som det tytet bøker ut av, med deler av en ny bokhylle liggende i esker. Jeg er et menneske, litt praktisk, men ikke slik som før i tiden da man jobbet i lange strekk med konkrete håndverk og næringen var totalt annerledes! Kanskje er det greit? …Eller er det?

 

Skrevet av

Tuva Vik

Intervju med John-Birger Andersen

Forfatterintervju med John-Birger Andersen

Aktuell med diktboken «Naken»

Fortell litt om deg selv.

Jeg er 47 år og kommer fra Askøy, utenfor Bergen. Jeg er vokst opp med 2 eldre søsken. Jeg har alltid vært en undrende person og alltid stilt spørsmål ved livet, helt siden jeg var barn. Jeg har også følt meg annerledes fordi jeg er homofil, og aldri følt at jeg passet inn i den normativiteten jeg har følt at samfunnet har forventet av meg som gutt, mann. Jeg tror det er derfor jeg har hatt så sterkt behov for å uttrykke meg, gjennom å skrive, og også å tegne og male som jeg også gjør. Fordi der fikk jeg det rommet jeg trengte til å være meg selv fullt og helt. Og etter hvert, så har jeg funnet ut at det rommet tilhører andre også. Derfor har jeg valgt å dele det med flere.

Ellers har jeg jobbet hele mitt voksne liv med utviklingshemmede, og det har betydd veldig mye for meg. Kanskje jeg fant en litt annerledes stemme i dem, som jeg kjente meg igjen.

 

Du har valgt å gi 10% av inntektene av boksalget til Mental Helses hjelpetelefon – vil du si noe om dette?

Underveis da jeg begynte å sette sammen boken og valgte ut diktene, fant jeg ut at det gikk en rød tråd gjennom boken, og jeg føler at hvert eneste dikt har et håp i seg, som jeg tror kan gi trøst og håp til andre. Og da fant jeg ut at jeg ville gi 10 % av inntektene til Mental Helses hjelpetelefon. Og ikke minst fordi jeg hadde behov for å ringe dem selv for ca. et år siden da jeg stod i en veldig vanskelig livssituasjon selv. Jeg hadde opplevd så mye. Først fikk jeg kreft selv, så fikk min mor kreft og døde senere. Det ble også slutt med kjæresten min, jeg opplevde at venner jeg trodde jeg kunne stole på sviktet, og jeg hadde en veldig vanskelig arbeidssituasjon. Det var nesten mer enn jeg klarte å bære, og følte jeg hadde behov for hjelp selv. Og da følte jeg det var naturlig å gi noe tilbake, og jeg føler også at det står i tråd med mine verdier og livsholdning

 

Man ser at stadig flere forfattere velger selvpublisering, sånn som du også har gjort. Kan du si noe om fordeler og eventuelle ulemper ved å velge selvpublisering?

Fordelen er at man kan bestemme alt selv, og det er den viktigste grunnen til at jeg gir det ut helt på egenhånd. For da blir det mine dikt og bare mine, uten redigering eller råd fra andre. Jeg er litt kontrollfreak når det gjelder diktene mine, og vil ha full styring selv. Jeg tok en gang et forfatterkurs på nettet, men da følte jeg ikke at det ble mine egne dikt, hvis jeg fikk tips om å sløyfe noe. Jeg føler at jeg lærer mer av å lese andre forfattere jeg liker. Men jeg er veldig opptatt av at diktene skal være min egen stemme, og forsøker å ikke bli for påvirket av andre. Derfor har jeg heller ikke behov for at noen skal lese boken, før jeg gir den ut. Men i dette tilfellet og i den andre boken jeg har gitt ut, har jeg fått litt hjelp av en venn som har sett over det ferdige produktet og hjulpet meg å sende det inn til et trykkeri. Men dette er en jeg stoler på, og som jeg vet ikke vil ta bort noe.

Ulempen med å gi ut på egenhånd, er at man må gjøre alt arbeidet med markedsføring selv, og det kan være en ganske møysommelig prosess. Det er ikke alltid like lett å få til et intervju i en avis og man får ikke omtale, uten at man jobber litt for det. Som person er jeg litt reservert, men når det gjelder kan jeg stå på, og trosse beskjedenheten min. For jeg har tro på at produktet mitt kan bety noe for flere, og vil derfor gjerne nå ut til flere.

 

Når oppdaget du gleden ved å skrive?

Jeg tror jeg oppdaget det da jeg var rundt 14-15 år og gikk på ungdomsskolen. Jeg hadde fått igjen en stil hvor jeg hadde oppnådd den beste karakteren, og fått litt troen på at jeg kunne skrive. Men det gikk flere år før jeg aktivt begynte å skrive og har først de senere årene skrevet mer aktivt.

 

I titteldiktet «Naken» skriver du om nettopp det å stille seg naken for noen. Var det skremmende å skrive en diktsamling som knytter seg så tett opp mot dine egne erfaringer?

Ja, det var det. Det er alltid skummelt å skulle utlevere seg selv, og en hårfin balanse mellom å være personlig og å bli for privat. Og ofte er grensene veldig nære hverandre. Men jeg følte at jeg bare måtte trosse det og hadde tittelen klar, nesten før jeg fant ut at jeg hadde et dikt som faktisk het «Naken». For jeg følte ikke at jeg kunne være noe annet. Jeg måtte være ærlig og naken, for jeg ville fortelle en historie gjennom diktene. Ikke bare min historie, men en historie som jeg tror også kan være mange andres.

Og det er jo håpet mitt, at diktene skal bli andres også, og ikke bare mine egne. For vi lever ofte liv som ligner på hverandres, selv om vi er forskjellige. Men vi opplever ofte de samme tingene gjennom et liv. Det var krevende å stille seg så naken, men hvis det gir håp og trøst til noen, så er det verdt det. Og da blir det større enn meg selv, derfor trosset jeg min egen frykt og angst, for jeg tror det kan bety noe for andre.

 

Hvilket eller hvilke av diktene var vanskeligst å skrive?

Diktet «Jeg skal kjempe for mitt liv hver dag til jeg ikke har pust igjen», fordi det er skrevet i dyp fortvilelse. I en tid da jeg faktisk ikke hadde så lyst å leve lenger. Det var få lyspunkt. Jeg hadde sagt opp jobben, uten å ha fått en ny. Jeg var usikker på om jeg ville få dagpenger og lurte på hvordan jeg skulle klare de neste regningene, og om jeg kunne fortsette å bo her jeg bor. Det nærmet seg jul, og det var første julen uten min mor. Jeg tror alle kan ha oppleve å ikke ha lyst å leve lenger i perioder. I de stundene man tenker at det ikke kan bli bedre, og er redd for veien videre. Men det betyr jo ikke at man ikke har lyst å leve. Man vil bare ikke være i det helvete man befinner seg i akkurat der og da. Men jeg synes det var vanskelig å skrive det diktet. Kanskje ikke å skrive det, men å dele det. For man kan føle en viss skam med å tenke slike tanker, og er redd for hva andre vil tenke. Men jeg tror mange kan kjenne på det innimellom, uten at de sier det. Så derfor var det litt vanskelig å skrive det, eller i hvert fall å ha det med i boken. Men det handler jo om håp det også, så da tenkte jeg at det gikk greit å ta det med likevel.

 

Følelsen av håp er gjennomgående i diktsamlingen. Har skrivingen hjulpet deg å finne «lyset der framme», som vi leser om i diktene? Har skrivingen eventuelt hjulpet deg på andre måter?

Ja, det har det. For meg var det helt nødvendig å skrive. For det har lettet på trykket og smerten. Det er ikke alltid at «den reddende engelen» kommer når man trenger det mest, eller at det faktisk hjelper å snakke med venner eller andre. Fordi man er så alene om smerten når man opplever den. Folk kan gjerne gi støtte, men de kan ikke være i smerten din. Og heldigvis for meg, føler jeg selv at jeg klarer å sette ord på disse tingene, og da blir skrivingen som en venn. Den vennen jeg kan betro alt til, og stole på. For den lytter alltid, og er der alltid, selv om det høres rart ut. Som om jeg blir venn med den indre stemmen min.

Ja, det har hjulpet meg til å forstå meg selv bedre, og kanskje andre også. For jeg opplever gjennom skrivingen at det jeg skriver også er gjenkjennelig for andre. Og selv om man kan føle seg veldig alene noen ganger, så er man egentlig ikke så alene når man setter ord på ting. For det er alltid noen som opplever tilsvarende. Og det er en god trøst, og har hjulpet meg.

 

Diktene henvender seg ofte til et «du». Hadde du en spesiell person i tankene da du skrev diktene?

Jeg tenker nok på enkelte personer når jeg skriver diktene mine, da de stort sett er basert på virkelige hendelser eller folk jeg møter. Så jeg har nok spesielle personer i tankene når jeg skriver diktene. Men jeg tror jeg like mye henvender meg til et «du», fordi jeg vil at det skal gjelde alle mennesker. Og at folk selv kan plassere hvem de vil inn i diktene, hvis det er en spesiell person de tenker på. For jeg vil at diktene mine skal henvende seg til alle. Og at det blir andres dikt også, og ikke bare mine. Og at folk kan lese sine egne erfaringer og mennesker de er glade i, inn i diktene mine. Derfor henvender jeg meg nok ofte til et «du».

 

Du skriver at du håper at diktsamlingen vil kunne gi andre håp og trøst. Har du noen gang lest noe som har gitt deg det samme?

Ja, blant andre Olav Hauges dikt «Det er den draumen». Det er vel det vi alle håper på, at noe vidunderlig skal skje, og hvis man bare holder ut i tunge stunder, så opplever jeg i hvert fall i mitt liv at vidunderlige ting skjer innimellom også. Og i fjor for ca. et år siden betydde Trygve Skaug sitt dikt «Det går over» en del. Jeg liker ofte dikt som er enkle og forståelig, og som kan snakke til alle. Det er vel derfor jeg skriver på en måte selv, som jeg tror alle kan forstå. Det er sikkert andre tekster og dikt som har betydd en del, men det var det jeg kom på akkurat nå.

 

Har du noen litterære forbilder?

Ja, blant annet André Bjerke, Jens Bjørneboe, Tor ulven, Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Av forfattere i dag, liker jeg blant annet Vigdis Hjort, Ingvar Ambjørnsen, Levi Henriksen, Yahya Hassan med flere.

 

Skrevet av

Edith Embla Frydenlund

 

Anmeldelse av «Naken»

Reklame: Frieksemplar fått av forfatter

NAKEN

Av John-Birger Andersen

Se stjernene

på himmelen

Se månen

Se solen

Se regndråpene

på vinduet

Se en fugl

som flyr

Se regnbuen

Se en bro

Se to hender

som leier

Se et barn

løpe på sine

to små ben

Se et lam

Se en humle

surre forbi

Se en blomst

i veikanten

Se fjellene

Se skogen

Se trærne

Se natt gå

mot dag

Se en ny

morgen

Er det ikke

fantastisk

å leve?

 

Man sier ofte at det enkleste er oftest det beste, og det stemmer vel også for denne lille, fine diktboken. «Naken» er ærlig, den skjuler ikke de underliggende problemene eller dekker de til med pompøse metaforer og similer. Isteden åpner den døren for en ekte verden, med alle dens positive og negative sider. Den viser at noen ganger er verden en skikkelig dritt plass å leve i, men andre ganger er det ingenting som er bedre enn å stå og se på alt det gode den har å tilby. Boken kler av seg og viser seg naken for leseren. «Her er jeg, dette er slik jeg opplever verden, og dette er mine følelser!» Det er mye å kjenne seg igjen i. Det er mye vondt, og det er mye godt.

 

Et gjennomgående tema i boken er «håpet», noe vi finner i nesten alle diktene. Det handler om en sorgprosess som skal heles, og gjennom diktene ser vi håpet blomstre mellom linjene. I en verden overøst av negative nyheter er det viktig med bøker som bringer frem følelsen av at det alltid fins et lys i enden av tunellen. I bokens introduksjon nevner forfatteren personlige hendelser som har inspirert til diktene, noe som tegner en ganske mørk biografi å ha utgangspunkt i før man begynner å lese. Til tross for dette sitter man igjen med en positiv følelse og at det alltid vil bli bedre selv om ting føles som mørkest.

 

«Naken» er selvpublisert og kan bli kjøpt via forfatterens Facebook-side her: https://www.facebook.com/johnbirger.andersen/posts/10164607845445311

10% av inntektene til boken vil gå til Mental helses hjelpetelefon.

 

Skrevet av

Taran Halvorsen

Anmeldelse av Mye er dårlig, noe er fint

Mye er dårlig, noe er fint

Av Silje Regine Bråthen

Utgitt på Fanaticus forlag

 

«Jeg prøver bare å ta vare på meg selv.”

“Det er du jævlig dårlig på” svaret hans kommer for fort. “Og da syns jeg du skal la de som gjør en bedre jobb, få lov til å hjelpe”.

(Mathilde og Karsten)

 

Mye er dårlig, noe er fint er en liten, uredd roman om det å være atten år og ikke vite hvordan man skal ta vare på sin mentale helse.

Mathilde er bestevenn med eksen og holder bestevenninna på en armlengdes avstand. Hun drikker seg overstadig beruset hver helg og aner ikke hvordan hun skal takle sorg. Hun er blitt profesjonell i å holde alle tanker inne i seg selv, og kaste irrasjonelle følelser på de nærmeste.

Språket flyter og setningene er fine. Dialogen er også veldig fin, og hun har åpenbart jobbet mye med karakterene. De små feilene og dialekten i dialogen er fine detaljer, som gjør dem mer levende. Selv om handlingen er mørk, er det mye humor i setningene, spesielt i dialogen.

Bråthen får tydelig frem frustrasjonen til Mathilde, som gjør alt for å bli sett, men ingenting for å bli hørt. Frustrasjonen til de nærmeste vennene er troverdig og tydelig. Bråthen tar opp mange skjøre temaer, som bør bli tatt ut i lyset. Hun tar opp heftige temaer på en varm måte, med sinne og kjærlighet. Bråthen er ikke redd for å gå inn i det mørkeste, eller skriver i dybden på det du ikke vil lese. Når du tror Mathilde er på sitt laveste, det mørkeste, så skjer det enda mer med henne hun må overleve og overvinne. Det gjør hun med gode venner og gode samtaler.

Ofte kan psykologer virke litt overflødig i romaner, men denne romanen trenger en Hans-Erik. Det er nok mange som trenger en Hans-Erik. Han er en annerledes roman-psykolog, som er glad i Mathilde på en faderlig måte, og som ikke klarer å holde følelsene sine helt tilbake. Dialogen mellom dem er ikke belærende for leseren, han er der for å dra historien videre.

Jeg må nesten skrive om Karsten også. Søte, fine Karsten, som ikke klarer annet enn å si ja til Mathilde, uansett hvor urimelig hun er. Jeg shippet dem gjennom hele boka, og når de tar et oppgjør med hverandre, er det ikke en svær Hollywood-seanse, men en trist og troverdig krangel.

Dette må være en av de bedre ungdomsbøkene 2020 har å by på, og som ungdommene trenger. Den er ikke skrevet ovenfra og ned, men innenfra og ut.

 

Skrevet av

Helene Tufte

Anmeldelse av Globus

Reklame: Frieksemplar fra forlag

Globus

Av Sarah Smith Ogunbona

Utgikk på Oktober i 2020

Globus er lettlest og en fin bok om ei ung dame som ikke helt vet hvordan man er voksen.

Den kunne med vinning ha gått dypere inn på hvorfor Europa var sjalu, og hva som drev henne til å handle slik hun gjorde. Det ble plutselig mer spennende når man fikk vite at hun ikke bare var perfekt og herlig, men at hun også hadde skrupler og egne meninger som ikke bare dreide seg om flyselskapets beste eller skjønnhet. Jeg-et er naiv, uselvstendig og forteller gladelig leseren hvordan oppveksten var preget av omsorgssvikt og lite kjærlighet fra foreldrene. Det er sårt å lese, og som leser skulle jeg gjerne ha gitt henne en klem. Hun skulle nok ha gitt seg selv en klem også, hun syns riktig synd på seg selv.

Boka er ryddig, har et fint driv, men kunne gjerne gått mer innpå hva som skjer nå som boka er ferdig. Hun har fått stablet karrieren relativt bra, men alt rundt henne faller sammen og hun handler som hun alltid har gjort, og når boken endelig får en ny kurs, det skjer noe uventet, så er romanen ferdig.

Romanen er rolig og jeg-et er troverdig. Historien er sår og leseren vil virkelig at hun skal få den hjelpen, og særlig kjærligheten hun trenger og fortjener.

Skrevet av

Helene Tufte

Fortsett å lese «Anmeldelse av Globus»

Anmeldelse av Jeg går og lever

Reklame: Frieksemplar av forlaget

Jeg går og lever

Av Mirja Unge

Utgitt på Oktober i 2020

 

Denne boka tar for seg ungdommens råskap, livet på bygda og en ganske dyster og skakkjørt tilværelse for samtlige karakterer. Den svenske forfatteren Mirja Unge har med denne romanen mottatt flere priser. Vær forberedt på en mørk affære hvis du leser denne, men du kan også vente deg fantastisk skarpe og velskrevne setninger i blant.

Hovedpersonen Tove er femten år og bor sammen med en far og en søster. Begge familiemedlemmene invaderer henne på ulikt vis. Skolehverdagen til Tove preges av overgrep og anarki, fester med klåfingra gutter og skittenrealisme i n’te potens. Dette er ganske røffe saker, og for å være ærlig, så ble handlingen til tider så svart og dyster at det tippet over til å bli lite troverdig. Galgenhumoren som pipler gjennom er fin, den, men at absolutt alle karakterene i handlingen er så fucked up og livene så mørke og håpløse? Det klarer jeg ikke helt å forstå. Finnes det virkelig ingen lyspunkt i fortellingen? Da er det jo bare kjip lesing. 

Unge har et særegent språk, hvor setningene ikke inneholder komma, og kan strekke seg over en hel side. Tidvis framstår stilen som irriterende, forstyrrende, og den kamuflerte, i hvert fall for meg, mye av handlingen, gjorde ting diffust. Mot slutten virker det som den håpløse faren og Tove kommer litt nærmere hverandre, men da kommer det flytende språket litt i veien for budskapet igjen: «Jo, sier jeg, for fattern og jeg sitter og har liksom en samtale nesten sitter vi og har.» Jeg forstår ikke helt greia med å la setningene flyte sånn ut og ikke ha komma. I kanskje 7 av 10 tilfeller endte jeg opp med å lese slike setninger flere ganger, og dette hemmer naturligvis leseropplevelsen. 

Men for all del – Mirja Unge har en sylskarp penn, og jeg forstår mottakelsen av denne romanen. «Frosten glitrer som metallspon i grusen månen er tynn og kald og jeg har føttene mine og skrittene jeg tar dem aldri om jeg ringer fattern jeg har aldri ringt jeg går hjem jeg er ikke redd skogen står stum og glor på meg stammene er varme og ranke de strekker ryggene sine stammenes ujevne fester i jorden» Følgende avsnitt er ikke noe annet enn en nydelig skildring av Tove som mistrives på skolen, men som heller ikke vil hjem til den fæle faren sin. Utover i handlingen er språket dessuten krydret med skildringer hvor ordene er valgt med omhu, og disse er rene nytelsen å lese: «Innimellom har jeg ingenting jeg har bare tausheten den er et kaldt våpen jeg setter den som et skjold og holder meg bak det uansett hva som skjer». Wow! 

Alt i alt er dette en mørk og tidvis hjerteskjærende roman om rotløshet blant ungdom – og til tross for all møkka i livene deres, så har vi kanskje litt godt av å lese om folk som har det ganske håpløst også. Denne boka får terningkast 4 av meg. 

 

Skrevet av

Ingvild Hegge Eriksen

Anmeldelse av BOIS

Reklame: Frieksemplar fra forlaget

BOIS

av Runa Borch Skolseg

Utgitt på Kolon forlag i 2020

 

jeg har glemt så mange hendelser

det er mitt priviligeum

 

naboguttens pikk inne i meg mens jeg sov

professorens kalde hender over brystene mine

du som presser grensene mine til jeg sier nei, nei, njeaaa, jaa

 

jeg gjentar meg selv

er et idiotisk ekko

 

 

Bois er en liten diktsamling med korte, ærlige dikt som ikke er redd for å uttrykke skamfulle følelser.

Den handler om en ei jentes erfaringer med menn, og hennes forståelse av at de fleste menn ikke vil henne vel. Språket er aggressivt, og handlingene hennes baserer seg ofte på å få de tidligere, traumatiserende hendelsene ut av sin egen kropp, ofte ved bruk av usunne, seksuelle relasjoner. Vi blir presentert for kjærlighet, vold, kjærlighet igjen og depresjon.

Den er bra skrevet, man får mye informasjon på lite tekst, og man ønsker virkelig at det skal ordne seg for hovedpersonen. Feil grammatikk gjør leseropplevelsen enda sterkere. Jeg-ets monotone følelser kommer for eksempel godt frem hvor setningene ikke starter med stor forbokstav, eller en (virker det som) tilfeldig setningen hovedpersonen roper ut. Følelsene kaster seg frem og tilbake, går i dype daler og høye topper. Med forfatterens harde og usensurerte språk bringes bildene lettere frem, bilder jeg ikke kommer, eller har lyst, til å glemme.

Boka er skrevet i seks deler, delt inn i forskjellige årstider. Hun prøver sitt ytterste å komme seg over smerten hun føler, og å bli kvitt selvmordstankene. Hun gjør som psykologen ber henne om, enda hun ikke alltid forstår hvordan det skal hjelpe.

Boka er viktig i samtiden, og kan få lesere som har opplevd det samme til å føle seg mindre alene. Det er godt driv i handlingen. Temaet er aktuelt og det burde alltid skrives mer om, hvertfall med tanke på bokens slutt. Den er vond å lese, «men nå går det vel bra, nå får hun hjelp» er tanker som hyppigere streifet meg. Men så er det kanskje også slutten som gjorde leseropplevelsen ekstra sterk, det er jo også slike bøker som blir sittende lengst hos leseren.

 

Skrevet av

Helene Tufte og Taran Halvorsen

 

 

Review of «I Know Why The Caged Bird Sings»

I Know Why the Caged Bird Sings is an autobiography written by Maya Angelou, in which she provides details of her childhood in the deep American south (in the 1930s.) Central topics are: familial relationships, friendship, sexual abuse, poverty, racial discrimination and resilience. We follow Maya through the years she spends living in her grandmother’s store, the years in which she’s living with her mother in San Francisco during the second world war, as well as with her father in L.A.

The book is written in short segments detailing concrete events that happened which she must have remembered especially well. Some of the episodes included seemed almost random, and some seemed necessary. What the “red thread” was supposed to be, is hard to establish. First and foremost, I was moved by this novel. The tale of her childhood is written in such a beautiful and poetic manner. Most vividly I remember an episode in which Maya’s brother first encounters concrete racism and asks their grandmother what black people did to white people to make them hate ‘us’ so much. That tugged at some heartstrings. In general, I find the racism in this book to be illustrated in a way which makes it easy to grasp even for an outsider. Segregation, cotton-farming, the KKK hangings and racist white people are all topics I believe this book handled very well. The school assembly in which Maya and her peers realize they’re not meant to be anything, despite their education, was especially eye-opening in my opinion. We’re also served a very unique perspective on the Japanese internment camps of WW2 and are provided with a highly descriptive account of sexual abuse that will most likely rattle all who read it to the core.

I feel that what takes away from the novel’s greatness is the general way in which the episodes don’t really relate to one another entirely. Furthermore I think it’s odd that so much time is spent on the years 8 – 9, while so little is said about the years 13 – 16. On a bigger scale, I must say I honestly thought this was a really great book, and I would recommend everyone to give it a try, especially seeing how relevant (sadly) some of its content is to this very day.

 

Written by: Iselin Borg

Forfattermøte med Neda Alaei

Torsdag 02. mai får Coffeeread besøk av forfatter Neda Alaei. Neda er aktuell med debutromanen «Dette er ikke oss» som ble utgitt i 2019 på Gyldendal. I samtale med Ia Marie Stavestrand vil Neda snakke om boken og prosessen rundt.

Om boken:
«Det er snart et år siden mamma døde. Hjemme må Sanna passe på pappa som bare vil sove og skrive, han spiser nesten ikke, og ser knapt på henne. På skolen er det ikke mye bedre, for bestevenninna har sluttet å snakke til henne. Så begynner Yousef i klassen. Han lærer henne å ta bilder og å se verden på en helt ny måte. Også han har mer ansvar enn en ungdom skal ha, og Sanna finner endelig noen som forstår henne. Men kan hun stole på ham eller er han bare som alle andre?»
(Hentet fra gyldendal.no)

Arrangementet vil finne sted på biblioteket på Chateau Neuf, er gratis og åpent for alle medlemmer og ikke-medlemmer. Vi åpner dørene fra klokken 17:45. Det er ikke tillatt med medbrakt alkohol.

Hvor: Biblioteket, Chateau Neuf
Når: 18:00 – 19:30
Aldersgrense: 18+
Inngang: Gratis og åpent for alle

 

Link til facebookarrangementet